Ina Gravem Johansen ønsker konverteringsterapi-forbudet velkommen. Hun mener at det er på tide å krenke noen konverteringsterapeuter, og at religiøse og konservative foreldre må straffes for å ikke bøye seg for flertallets ideer om fri seksualitet og kjønnsmangfold. Artikkelen til Johansen vitner i bunn og grunn om stor kunnskapsmangel. Vi håper derfor at dette innlegget kan gi både Johansen og Subjekt sine lesere ny innsikt i tematikken.
I forslaget om konverteringsterapi-forbudet foreslås en strafferamme opp til to år til «enhver som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte (evt. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet». Forbudet skal være absolutt overfor barn under 16 år, og det vurderes også om det bør heves til 18 år.
I høringsnotatet foreligger det imidlertid ikke noe vitenskapelig kunnskap om at denne praksisen faktisk forekommer i Norge. Det er vist til en mindre kartlegging fra Bufdir, men denne er ikke rettet mot barn. Direktoratet har sagt at de vil undersøke hvor utbredt konseptet eventuelt er, der endelig rapport vil ferdigstilles sommeren 2023. Det er derfor høyst besynderlig at regjeringen nå ønsker utforme et lovforslag basert på noe som ikke er tilstrekkelig utredet, og som heller ikke følger ordinær praksis for lovforarbeid.
Som mennesker har vi alle et syn på livet (les: livs-syn). Dette synet er førende for hvordan vi fortolker verden og hvordan vi velger å leve livene våre. I et livssyn inngår tanker/ideer om hva som er virkelighet (virkelighetsoppfatning), hva det vil si å være et menneske (menneskesyn) og hvilke normer vi bør handle ut fra (etikk). Med andre ord fortolker vi verden og handler med utgangspunkt i et overordnet syn på livet. Disse ideene utgjør et slags teoretisk fundament som vi bygger livet vårt på. Ingen mennesker er uten et slik fundament. De som eventuelt skulle hevde dette, vil være blinde for sine teoretiske livsantakelser, og slik også handle i naiv uvitenhet.
I Norge er vi så heldige å ha et lovverk som sikrer at enhver får leve fritt ut fra sin religiøse overbevisning, forutsatt at ideene en har ikke fører til handlinger som går imot gjeldende lovverk. I FNs menneskerettighetserklæring av 10. desember 1948 er denne retten angitt som «frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro i lære, gjerning, utøving og etterleving» (artikkel 18).
Barn sosialiseres inn i de normene og verdiene som kommer til uttrykk gjennom foreldrene sitt tankesett (dette kalles primærsosialisering). Overbevisningene en har om livet, vil derfor naturlig nok overføres til barn i oppdragerøyemed. For eksempel vil det være foreldre som tenker at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne, at selvbestemt abort er galt, at det finnes bare to kjønn osv., og der barna naturlig nok internaliserer dette tankesettet til sitt eget. Eller det kan være foreldre som tenker at likekjønnet ekteskap er greit, at selvbestemt abort inntil uke 12 er greit, at det finnes et mangfold av kjønn osv., og der barna vil vokse opp med at dette tankesettet er riktig. Så har vi også de som forfekter at det ikke er noen grenser for selvbestemt abort (abort bør tillates frem til fødsel) og at polygami, prostitusjon, bdsm/masochisme er helt uproblematisk, og hvor de tenker at dette er holdninger som også må overføres til barna.
Frem til nå har det vært et ledende prinsipp i samfunnet vårt at det er foreldre som tar seg av – og oppdrar barna i tråd med egne religiøse og filosofiske overbevisninger, og at barnet gradvis, gjennom deltakelse i samfunnet, vil måtte forholde seg til andre tankesett og ideer (såkalt sekundærsosialisering). Første del av dette premisset vil imidlertid forsvinne hvis forbud mot konverteringsterapi blir innført. Det vil si; primærsosialisering vil bli erstattet av sekundærsosialisering, der barna skal internalisere samfunnets tankesett fra fødsel av. Staten skal med andre ord overta sosialiseringen som tradisjonelt har vært tilvist foreldrene.
Dette er ikke bare høyst problematisk, men også i strid med trosfriheten og retten til å utøve og leve i tråd med sin egen religiøse overbevisninger. Grunnen til dette er at staten legger nå eksplisitte føringer om at et bestemt syn på livet skal ha forrang. For, bakom forbudet ligger det nemlig noen teoretiske antakelser og føringer på hva som er virkelighet, hva et menneske er, og hvilke normer som skal være førende.
For eksempel kommer det frem at virkeligheten er en sosial konstruksjon gjennom at mennesket er fri til å definere sitt eget kjønn. Virkeligheten ansees som flytende og elastisk – og som formes av den menneskelig tanke, uavhengig av faktiske forhold (biologisk kjønn).
Menneskesynet er dualistisk, der subjektive ideer (bevisstheten) har definisjonsmakt over det kroppslige. Hvis du er en biologisk mann, men føler deg som en kvinne, vil det siste være førende. Dette er i bunn og grunn et svært dehumaniserende og destruktivt menneskesyn fordi det legger opp til et stadig konfliktforhold mellom den sjelelige (bevisstheten) og den kroppslige dimensjonen av mennesket.
Når det gjelder etikk, så legges det føringer både i forhold til seksualmoral og hvilken kunnskapsteoretisk erkjennelse (epistemologi) som er den riktige. Eksempelvis kommer det frem et nominalistisk tankesett, der det ikke eksisterer normer knyttet til riktig eller gal seksuell praksis. Også her er det opp til det subjektive «jeg-et» å finne sin egen sannhet og leve i tråd med denne. Når det gjelder kunnskapsteoretisk erkjennelse, så stadfestes det at kjønn er en følelse, og at det er opp til den enkelt å velge det kjønnet som er riktig for en selv. Dermed blir det lagt et ekstra beskyttende slør over hvilken virkelighetsoppfatning som skal være rådende.
Den sekulære religion er blitt skapt, der staten har blitt moralens vokter og dommer. At det i disse dager også jobbes med innføring av et tredje juridisk kjønn, bekrefter dette. Staten har knefalt et trossystem som ikke har opphav i noen materiell eller vitenskapelig forståelsesramme. Foreldre som ikke bekreftet et skeivt livssyn, ansees som en trussel mot barn, og skal kriminaliseres med loven i hånden.
Trosfriheten er truet og familien er i ferd med å miste innflytelse til å oppdra barn i tråd med egne religiøse og filosofiske overbevisninger. Vi er på vei inn i et autoritært tankesett, mens majoriteten av den norske befolkningen sover. Historien har en tendens til å gjenta seg selv. Hvorfor lærer vi ikke?
Artikkelforfatterne Marianne Brattgjerd er nestleder i KrF Kvinner Trøndelag, og Truls Olufsen-Mehus er fylkesleder i Troms og Finnmark KrF.
