For en tid tilbake ble det klart at den tidligere finske innenriksminister og nåværende parlamentsmedlemmet Päivi Räsänen og hennes forlegger Juhana Pohjola er blitt siktet for hatefulle ytringer.
Boka som Päivi Räsänen skrev og som er utgangspunktet for siktelsen ble publisert i 2004 mens Finland fikk en kjønnsnøytral ekteskapslov i 2017.
Det er mulig å forstå at en bok om kristen samlivsetikk og muntlig utledning om kristen samlivsetikk kan bryte med et lovverk som forbyr hatefulle ytringer. Det faller nemlig mange tungt for brystet å høre at det de gjør er synd, selv om de de ikke tror på treenighetens Gud. Utfordringen er at verken Päivi Räsänen eller Juhana Pohjola har gjort noe innbyggerne i Finland trenger beskyttelse mot, og ingen av dem utgjør en trussel mot landets politiske ledelse. De er to fredelige innbyggere som kun våger å snakke offentlig om det de tror på, en tro hvis etiske budskap ikke vil utgjøre en fare for noen dersom den blir utgangspunkt for landets lovgivning. Men en statsadvokat mener at de begge har brutt loven og må siktes. Spørsmålet er hvem eller hva som da må beskyttes.
At de på det nåværende tidspunkt ikke er dømt, er uvesentlig. Hva vi ser er en tydelig utvikling, et steg på veien.
Pastor Dr. Timothy Quill, generalsekretær for Det internasjonale lutherske råd, sa til rådets eget organ at implikasjonene av beslutningen om å tiltale Juhana Pohjola og Päivi Räsänen er klare:
Hvis myndighetene er villige til å gjøre dette mot en respektert pastor og biskop, samt et parlamentsmedlem og tidligere innenriksminister, sender det en melding om frykt og skremsel til alle i Finland som følger Skriftens lære om menneskelig seksualitet.
Päivi Räsänen og Juhana Pohjola siktes for brudd på forbudet mot hatefulle ytringer, det samme forbudet som reguleres av vår egen straffelov § 185. Utfordringen er at ingen tar skade av ytringer som rammes av loven. Det er derfor avgjørende at vi forstår at dette ikke handler om forbud mot ytringer isolert sett, men om et forsvar av en virkelighetsoppfatning. Men når en virkelighetsoppfatning er avhengig av å kriminalisere sine meningsmotstandere, bør vi forberede oss på en annen framtid enn den vi en gang trodde på. Når kristne, hvis lære i sin tid inspirerte til demokratisk tenkning og demokratiske institusjoner, nå blir stemplet som fiender av det samme demokratiet, hva kan vi da forvente i framtiden?
Mye har skjedd når utledning av kristen samlivsetikk oppfattes som en kriminell handling, men få liker å drøfte hva.
Vi finner utgangspunktet for denne omveltningen i den rådende virkelighetsoppfatningen. Samtidig som kristendommen har tapt terreng, har en annen virkelighetsoppfatning overtatt hegemoniet, og det er ikke pluralisme og toleranse slik mange tror, men postmodernismens verdirelativisme. Det interessante er at denne verdirelativismen ikke er så tolerant som mange tror, dens avvisning av troen på en objektiv sannhet fører nemlig til det motsatte: At de av oss som tror på en slik sannhet blir fiender som må bekjempes.
Partiene PDK og KrF har på sine to landsmøter våget å si noe om radikal kjønnsteoriens plass i norsk skole. Det som finner sted i Finland, gir grunn til å stille spørsmål ved hvor lenge postmodernistene vil tåle en slik aktivitet. Siktelsene viser hva som ikke tåles. Postmodernismens frykt for kristendommens tro på det hellige og det rene, også i menneskets samliv, vitner om en ideologi hvis frukt er moralsk forfall og ødelagte samfunn, og pluralismens forsvarere tåler ikke at noen forteller oss dette.
