Fedre er viktige, hevder Stefanusalliansen i en annonsekampanje i anledning farsdagen, og ber leserne støtte organisasjonen. De skriver at du vet at din far er viktig for deg, og at du med deres utklippbare slipsfarsdagskort får sagt nettopp dette – samtidig som du støtter en far som ikke får leve som far for sine barn. Din far blir da en del av Stefanusalliansens stolte fellesskap av fedre som støtter fedre på farsdagen.
Vakkert sagt, vi kan være enige i det. Men er det virkelig lov å mene at fedre er viktige i 2021?
Det kan være vanskelig å få det «moderne» og «liberale» mennesket til å være negativ til likekjønnede ekteskap, Pride og organisasjonen FRI. Men dersom du sier ja til likekjønnede ekteskap, er det svært vanskelig å aksepterer påstanden om at fedre er viktige. Alt vitner nemlig om at enhver som mener at noe er sant, som sier ja til Stefanusalliansens promotering av fedre, er nødt til å si nei til dagens ekteskapslovgivning, og årsaken er enkel og brutal: Det likekjønnede ekteskapet er bygget på en løgn som må forsvares ideologisk og rettslig, og det er troen på far som må bort.
Det likekjønnede ekteskapet opphever farens betydning for barnet, noe som blir bekreftet med innføringen av medmor, men også med vedtaket om å finansiere kunstig befruktning for enslige kvinner. Med dette siste vedtaket opphevet Stortinget i prinsippet far som en person med betydning i alle barns liv. Stortinget kan nemlig ikke si at fedre betyr noe for de heldige, men ikke for alle. Hva Stortinget vedtok denne dagen i mai 2020, var derfor i realiteten en avvisning av relasjonen mor–far–barn, og en aksept for ideen om at det er i orden dersom alle barn blir født av enslige mødre på statens bekostning.
Den største løgnen kommer nok allikevel til syne i det lesbiske paret og Stortingets påstand om at medmoren kan overta for far. To kvinner kan som alle vet ikke få barn sammen, det må en mann til for å gjøre det mulig, og den teknologiske utviklingen kan aldri fjerne oss fra det faktum at barnet består av to sett genetisk opphav, ett fra far og ett fra mor.
Det er ikke vanskelig å forstå at denne realiteten må dekkes over. Barn født inn i lesbiske parforhold eller av enslige mødre befruktet på statens regning, kan ikke møte en barnehage eller skole som fremhever faren som et ideal, som noe barn trenger. Derfor heter det i barnehagers rammeplan at barna, i nestekjærlighet, skal lære at alle typer familier er like normale, at man ikke skal framheve fars rolle. Det samme gjelder for barneskolen. Det er all grunn til å tro at dagens skoler er svært forsiktige med å holde fram fedrene. Læreplanene er tydelige: Det er mangfoldet som skal dyrkes, og da taper sannheten. Elevene i norsk skole skal nemlig ikke krenkes, og det er ikke så vanskelig å se at påstanden om fedres betydning i barns liv kan gjøre nettopp dét.
Det siste ankepunktet mot påstanden om at fedre er viktige, henter vi fra lovens påstand om flytende kjønnsidentitet. Det er nemlig all grunn til å tro at Stefanusalliansen mener biologiske menn når de snakker om fedre. Men vi vet at en påstand om at fedre er biologiske menn, vil krenke alle transmenn. Og dagens lovgivning er på transbevegelsens side. Det handler om å beskytte en virkelighetsoppfatning der kjønnet er betinget av våre subjektive opplevelser, ikke av objektive sannheter. Og når kjønnet er flytende, kan man ikke påstå at den biologiske faren er viktig, for han finnes nemlig ikke lenger.
Vi ser det samme finne sted i kirken. Der er det troen på Gud som far som problematiseres av de liberale. Hvordan Jesus Kristus lærer oss å be til Gud, har ingen betydning for en bevegelse som har gitt seg selv makten til å definere naturen på ny. Selv Gud må bøye seg for dem.
En påstand om at fedre er viktige, vil altså oppleves som et angrep på lesbiske par og enslige mødre, og derfor har da også Stortinget iverksatt en omfattende lovgivning for å knekke vår tro på fedrenes betydning. Diskrimineringslovgivningen og straffeloven handler begge om å forsvare en virkelighetsoppfatning som er i strid med kristen tro og vitenskap. Vi må derfor ikke bli overrasket over intensiteten i angrepene som rammer selv radikale feminister i akademia. Å holde på biologiske realiteter er dagens tabu og stemples som blasfemi.
Det som bør få oss til å stoppe opp og tenke, er at man ikke kan fremheve fedres rolle i barns liv og samtidig si ja til likekjønnede ekteskap og Pride. Det ene utelukker det andre. Så er det grunn til å håpe at de fleste av oss, selv de som oppfatter seg som både tolerante, liberale og moderne, fortsatt mener at fedre er viktige, tar konsekvensene av det, tross angrepene fra postmoderne aktivister og norske lovgivere, og gratulerer fedrene med dagen!
