Foto: Kelly Sikkema fra Unsplash
Foto: Kelly Sikkema fra Unsplash

Grunn til bekymring

Mitt innlegg med spørsmål til preses i Den norske kirke (VL 25.08) har vakt reaksjoner hos enkelte. Blant annet spør transperson Elin Stillingen: «Er man egentlig forpliktet til å svare på uhyrlige påstander?» (VL 01.09). Nei, man er vel ikke det. Men Stillingen kommer på sin side med så uhyrlige påstander om meg og mitt anliggende at jeg finner det påkrevd å svare.

Hun påstår nemlig at jeg «stiller spørsmål ved hennes (og andre transpersoners) eksistens». Men nei! Jeg stiller absolutt ikke spørsmål ved noen sin eksistens – heller ikke transpersoner. Tvert imot bekrefter jeg at det finnes mennesker som trenger kjønnsbekreftende behandling.

Grunn til bekymring

Likevel opplever mange mennesker, ikke minst helsepersonell, en stor uro over det som nå skjer. Det er ingen tvil om at økningen av mennesker som henvises til kjønnsbekreftende behandling har eksplodert de senere år. Stillingen har åpenbart hentet sitt tallmateriale fra Rikshospitalet når hun hevder at pasienthenvisningene er stabile; men tallene hun viser til er kun fra 2016 og til i dag. Tall fra årene før, fra Oslo helsestasjon, fra Esben Ester Pirelli Benestads privatpraksis eller de store mørketallene fra kjøp av hormonpreparater på nettet er ikke tatt med. I Sverige, som er et land vi har grunn til å sammenlikne oss med, har lege Mikael Landén påpekt at henvisninger til behandling for kjønnsinkongruens har økt med 2300 prosent de siste ti årene.

Har vi ikke grunn til å være bekymret? Behandlingen som personer med kjønnsinkongruens utsettes for er ingen bagatell. Den har store bivirkninger, og enkelte inngrep er irreversible og fører til sterilitet. Ikke minst er den eksperimentell. Vi vet altfor lite om langtidsvirkningene, mentale så vel som fysiske. Og hva med de som angrer? De finnes det også en del av.

Oppløsning av normer

Mitt anliggende er ikke å være slem med noen. Men jeg og mange med meg er alvorlig bekymret over det som skjer. Vi er også bekymret for barn og unge som utsettes for en ideologi som hevder at de kan være akkurat det de ønsker, gutt eller jente. Mange mener at dette i bunn og grunn vil skape identitetsproblemer.

Disse problemstillingene må også sees i en større sammenheng, der målet for den nye kjønnsideologien er oppløsning av normer. Det var i den forbindelse jeg stilte et konkret spørsmål til preses om Den norske kirke (DNK) fortsatt mener at vi er skapt som mann og kvinne, og at det kun finnes to biologiske kjønn. I motsatt fall har vi nemlig gjort knefall for en ideologi som ikke har basis verken i medisinen eller naturvitenskapen, og som ikke bare helsepersonell, men også mange homofile og kvinnesakskvinner er ukomfortable med.

Mitt spørsmål til ledelsen i DNK er fortsatt hvorvidt kirken våger å være tydelig i et ideologisk spørsmål som skaper forvirring og splittelse. Det bør være mulig, samtidig som man har omsorg for de som sliter. Men ikke gi en stein til de som ber om en stein.

 

Heidi Frich Andersen

Sokneprest i Sømna

Dele
Facebook
Twitter
Pinterest
LinkedIn
Andre skribenter
Relaterte saker

Aktivisme på pensum

Kan det forsvares at sentrale aktivister i realiteten blir gitt definisjonsmakt på kjønn og identitet gjennom opplæringen i grunnskolen, også på barnetrinnet? Esben Esther Pirelli