I mitt innlegg i Dagen 7.desember ønsket jeg å påpeke at Terje Hergertuns inkludering av likekjønnet parforhold i en ny ekteskapsforståelse har en rekke konsekvenser som ikke har fått tyngde i hans etiske tenkning. Det dominerende konsekvensetiske perspektivet hos Hegertun har vært den smerte og det savn som en klassisk kristen ekteskapsforståelse har skapt hos homofile personer.
Hegertun svarer (Dagen 15.des) med å vise til at han har drøftet slike konsekvenser i sin bok Det trofaste samlivet og ved å gi en lang og generell utredning om et trofast samliv. Det som står i boken og det som han ellers skriver, svarer lite på mine kritiske merknader.
I Hegertuns bok utgjør empatien med homofiles problemer og smerte en motiverende drivkraft for å inkludere likekjønnet parforhold som er basert på troskap og kjærlighet, i en kristen ekteskapsforståelse. Jeg etterlyser en bredere konsekvensetisk tenkning som inkluderer andres livsfortellinger, og som vil gi andre innsteg i debatten. Det gjelder framfor alt å gripe fatt i barn og unges fortellinger om savn av mor eller far, av sine biologiske besteforeldre, om deres leiting etter sitt biologisk-genetisk opphav og om deres kamp for å finne ut hvem de er.
Enda mer fortvilelse kan en finne hos fattige surrogatmødre som har måttet selge sin livmor på et marked bestemt av rike homofile menns behov for barn.
I sin bok erkjenner Hegertun at i et barneperspektiv står hans posisjon overfor vesentlige problemstillinger, men empatifortellingene uteblir og konsekvensene som jeg påpeker, oppfattes som uavklarte (s.117). De får dermed ingen tyngde i hans etiske resonnement. Hegertun har valgt sine fortellinger, men de er ensidige og de har et kortsiktig perspektiv.
Et annet hovedanliggende i mitt innlegg var Hegertuns reduksjon av både skapelsesteologien og syndefallsrealismen. Denne teologiske utarmingen er i stor grad basert på en omtolkning og tilsidesetting av viktige bibeltekster. Sentralt står fortolkningen av 1 Mos 1-2 (se s.76-86).
Han innrømmer at i teksten er kjønnspolariteten viktig både for forplantningen og foreldreskap. Men for å gi rom for en utvidet ekteskapsforståelse, deler han opp teksten og ser bort fra helheten som enkeltdelene i teksten skal forstås i lys av. Han griper fatt i enkeltutsagn som gjelder behovet for en hjelper og for fellesskap, og bruker disse som konstituerende for et likekjønnet parforhold. Dette fortolkningsgrepet har jeg beskrevet og vurdert i et tidligere innlegg i Dagen (28.sep 2021).
Hegertun anvendere en klipp- og lim-metode i bibelbruken som undergraver helheten i teksten. I dette tilfelle får han teksten til å tale imot seg selv. For teksten taler ene og alene om det kjønnsbaserte samlivet mellom mann og kvinne. Hegertuns metode undergraver en sunn bibeltroskap. Gjennom hele kirkens historie har en slik metode skapt betydelige teologiske avvik.
Hegertuns metode undergraver en sunn bibeltroskap.
I fortolkningen av Paulus og hans omtale av homoseksuell praksis anvender Hegertun et annet fortolkningsgrep. Han gir sin tilslutning til en omstridt tekstfortolkning som baserer seg på at Paulus ikke kjente til et likekjønnet parforhold basert på gjensidig kjærlighet, respekt og troskap. Paulustekstene skal derfor ikke ha relevans for denne type parforhold. Det er ikke identitet mellom tekstens historiske sosiokulturelle situasjon og den situasjon Hergertun vil legitimere.
Dette resonnement forutsetter at bibeltekstenes autoritet i dag avhenger av at situasjonen vi står i skal være den samme som apostelen stod i. En slik fortolkningsmetode vil kunne undergrave nesten enhver tekst i Bibelen som uaktuell for oss, for alle historiske situasjoner har en egenart som gjør at historie og nåtid blir forskjellig i større eller mindre grad.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hegertun fanges her inn av en fortolkningstradisjon som ensidig ser tekstene «nedenfra», i et antropologisk og historisk-sosiologisk perspektiv og ikke som en teologisk tekst som åpenbarer Guds plan og Guds vilje. I Rom 1,18ff orienterer Paulus seg ut fra Gud som skaper, som taler og handler inn i en verden underlagt syndefallets vilkår.
I forhold til likekjønnet parforhold betyr det at Paulus med sin skapelsesteologiske forankring i GT, har kjønnspolariteten som grunnleggende premiss. Derfor er alle avvik fra den norm som Gud har gitt for ekteskapet mellom mann og kvinne, et brudd på Guds skapervilje. Å tenke seg at det er unntak i Paulus sin etiske veiledning, er ren spekulasjon. Hegertuns posisjon er ikke uttrykk for bibeltrosskap.
Hegertun skriver en del om både bibeltroskap, bibeltolkning og bibelbruk (se s.145-162). Deler av dette synes jeg er uproblematisk. Problemene oppstår når han skriver om å forstå tekstene i lys av samfunnsendringene. Konsekvensene av hans mer prinsipielle posisjon må derfor prøves på hans faktiske bibelbruk. Da er det at resultatene av hans syn trer fram og blir slik jeg har beskrevet det i dette innlegget: de sentrale tekstene omtolkes eller blir uten autoritet for oss.
Det virker unektelig forvirrende for mange at Hegertun stadig påroper seg å være bibeltro samtidig som sentrale bibeltekster bortforklares og mister sin betydning for hans etiske tenkning. Det er derfor nødvendig å si: Konsekvensene av Hegertuns legitimering av et likekjønnet parforhold er en reduksjon av bibeltroskapen, en reduksjon av skapelsesteologien og en reduksjon av syndefallsrealismen.
