Harald Hegstad mener at konservative tåkelegger debatten om seksuelt samliv ved å trekke inn polyamorøse forhold og andre konsekvenser av den seksuelle revolusjon (VL 10.09). Noen egentlig begrunnelse kan jeg ikke se at han anfører.
Hegstad nye syn på seksualitet og ekteskap er blitt slått stort opp, men jeg har forgjeves sett etter en mer utførlig systematisk begrunnelse. Det kan være at jeg har oversett noe. Men jeg sitter igjen med det inntrykk at Hegstad skiftet syn fordi han ble informert om at lesbiske og homofile var blitt utsatt for ulike negative reaksjoner, til dels svært grove.
Skriftens lære om ekteskapet som innebærer at homofilt samliv avvises og karakteriseres som «synd mot naturen», skal ha motivert slike reaksjoner. Følgelig må kirken legge vekk læren om samliv og ekteskap, i hvert fall deler av den. Den bør i hvert fall kunne godta at homofile lever i ekteskap når de aksepterer og følger visse etiske krav, som kravet om gjensidig troskap i forholdet.
Det blir naturlig å spørre: Hva legger Hegstad i begrepet ekteskap? Må også selve begrepet tas vekk? Om det beholdes, slik det ser ut til, vil vel Hegstads ekteskapsbegrep være kjennetegnet ved en seksuell relasjon mellom to mennesker, at den er monogam og livsvarig. Dette er nødvendige betingelser for å stille et etisk krav om gjensidig troskap mellom de to parter. Men om kontrakten om troskap brytes ved utroskap, oppheves da ekteskapet, opphører dets realitet? Det er uklart hos Hegstad.
Spørsmål er relevant, fordi Hegstad har anklaget konservative for at de ikke godtar at to homofile som vil leve i troskap mot hverandre, lever i et ekteskap. Hva konstituerer et ekteskap, er det den etiske kvalitet hos ektefellene?
For konservative er ikke spørsmålet om etikk det primære, men spørsmålet om virkelighet: Forutsetningen for ekteskapet er den realitet at to heterofile mennesker lever i et monogamt seksuelt forhold til hverandre. Realiteten har et formål, bl.a. at relasjonen skal vare livet ut, og at seksualiteten fører til barn som en konsekvens, dessuten det etiske krav om troskap. Relasjonen får juridiske og sosiale rammer. Dette syn samsvarer med de relevante bibeltekster både om skapelsen og med Jesu lære.
Eller tenker Hegstad kanskje slik at troskap ikke er konstituerende for ekteskap, men en seksuell relasjon mellom to personer som altså kan bevares ved troskap, dvs. moralsk innsats? Men hva er det som gjør at bare homofile og lesbiske oppfyller kriteriene for en etisk akseptabel seksuell relasjon? Hvorfor er noen av de seksuelle minoritetene etisk «bedre» enn andre? De er alle like virkelige i vår verden. Det er tydelig ut fra empirien at også i polyamorøse forhold og i polygami kan troskapsidealet praktiseres.
Hegstad problem er at han ikke avklarer forholdet mellom verdidom og værensdom.
Jeg vil ikke påstå at han tåkelegger, men han bør klargjøre sitt standpunkt, og komme ut av tåkeheimen.
Bernt T Oftestad
