Nettavisen Minerva har tatt opp problemstillinger knyttet til transseksualisme og hvordan samfunnet møter barn og unge som mener de lider av kjønnsdysfori.
Det er nemlig full konflikt mellom Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), som tilhører Oslo universitetssykehus, og Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS), som er underlagt Oslo kommune. Samtidig viser Minerva i sin artikkel at HKS startet behandling på personer under 16 år.
Så hvem er NBTS og HKS?
Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS): I Norge er det NBTS, som tilhører Oslo universitetssykehus, som er tillagt ansvar for å drive pasientbehandling for diagnosen transseksualisme. Alle andre sykehus og helseforetak forpliktes å henvise pasienter til dette behandlingstilbudet den nasjonale behandlingstjenesten er tillagt ansvar for.
Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS): Helsestasjonen utgjør et tilbud for alle mennesker i Oslo mellom 0 og 30 år som vil snakke om tema knyttet til LHBTIQ+. Man kan komme til helsestasjonen for å snakke om ulike temaer knyttet til for eksempel kropp, seksualitet og kjønnsidentitet. Helsestasjonen gir kjønnsbekreftende støtte og behandling på lavterskelnivå.
Ingun Wiik, avdelingsleder for HKS, sier til Minerva at de har i alle år forsøkt å få til et samarbeid med NBTS. De har invitert til møter, rettet mot både pasientsamarbeid, fag og ikke minst organisering av et helhetlig helsetilbud på brukernes premisser. Men sier at alle henvendelser har blitt avvist.
Hilde Myhren, direktør for medisin og helsefag ved Oslo universitetssykehus, forklarer følgende til Minerva: Praksisen til Wiiks helsestasjon «kan medføre fare for pasienters sikkerhet».
Leder ved NBTS og NBTS barn og unge, henholdsvis Kim Tønseth og Anne Wæhre, forteller til Minerva at helsestasjonen henviser barn og unge til leger som påbegynner hormonbehandling utenfor NBTS’ behandlingstjeneste:
Vi kjenner til flere som har startet opp med testosteron eller østrogen i 14- og 15-års alder, behandlet av leger tilknyttet helsestasjonen, sier Tønseth og Wæhre.
Til Minerva beskriver Myhren praksisen til helsestasjonen som «faglig uforsvarlig»:
Oslo universitetssykehus vurderer det som faglig uforsvarlig at primærhelsetjenesten initierer behandling av pasienter, her også under 16 år, med en irreversibel behandling med alvorlige bivirkninger.
Myhren mener videre at det ikke bare er faglig uforsvarlig, men også «etisk uforsvarlig» at helsestasjonen påbegynner en type behandling som er tillagt den nasjonale helsetjenesten. Pasientene som helsestasjonens leger hormonbehandler kan allerede være under utredning i NBTS, uten at helsestasjonen formidler dette til NBTS.
Hun sier videre til Minerva at pasientsikkerheten kan settes i fare:
En vurdering av pasienten i den nasjonale behandlingstjenesten, som er riktig omsorgsnivå for denne type behandling, vil bli påvirket om pasienten står på en slik medisinering. Dette igjen gjør diagnosesetting mer usikker, og pasientsikkerheten settes i fare.
Ingun Wiik, som er avdelingsleder for Helsestasjon for kjønn og seksualitet, forteller til Minerva at behandlingstilbudet på helsestasjonen har vokst frem fordi pasienter «har søkt vår spesifikke sexologiske spisskompetanse». Erfaringene til pasientene som kommer til helsestasjonen, mener Wiik, tilsier at «de ikke har fått dekket sine behov» av NBTS, at de får ikke «nødvendig helsehjelp».
Wiik beskriver helsestasjonens tilbud som komplementerende til NBTS, ikke konkurrerende.
I 2019 bestemte imidlertid NBTS seg for å avvise alle henvisninger fra helsestasjonen. NBTS krevde at alle barn og unge først måtte gjennomgå en bred psykiatrisk kartlegging i psykisk helsevern før de eventuelt kunne påbegynne utredning.
Dette er Wiik kritisk til.
Wiik mener blant annet at de som gjennomfører den psykiatriske kartleggingen ikke har tilstrekkelig «sexologisk kompetanse». Dessuten tilhører ikke kjønnsinkongruens lenger psykiatrien, i følge Wiik, og forteller at fra og med 2019 er diagnosen underlagt tilstander tilknyttet seksuell helse, og sier til Minerva
Dette setter vår helsestasjon i en vanskelig situasjon. På den ene siden krever helsepersonelloven at, dersom vi henviser, så skal det være til en instans med høyere kompetanse. Men dagens monopol krever noe annet. Faktisk er det ingen helseutdanninger i Norge som kan tilby den nødvendige kompetansen.
– Minerva spør da Wiik om de ser noen problemer ved egen praksis, og måten dere unngår, noen vil hevde også motarbeider, NBTS?
Til det svarer Wiik
Vår praksis er gjennomarbeidet og fortløpende vurdert over mange år. Alle ansatte i vårt tverrfaglige team har relevant utdanning for å jobbe spisskompetent med sexologiske problemstillinger inklusive kjønnsinkongruens.
Våre medarbeidere har beviselig høyeste kompetanse, ikke bare i Norge, men også internasjonalt.
Vår helsestasjon gir ikke behandling til barn, men har i enkelte tilfeller gitt hormontilskudd hvor det har vært faglig belegg for det i ungdommens 16. år. I alle tilfeller har dette vært en intervensjon som ungdom i samarbeid med sine foreldre har definert som livsnødvendig.
– På spørsmål fra Minerva om de har gitt hormonbehandling til barn under 16 år, svarer Wiik:
På helsestasjonen har vi hatt som grunnregel at vi har startet det året ungdommen har fylt 16 år. Men vi er jo opptatt av at alder alene ikke er det viktigste. Det er jo ungdommens refleksjonsevne og historie som avgjør, it is not a matter of ages but a matter of stages. Våre leger jobber også andre steder, og helsestasjonen kan ikke svare for disse.
Wiik setter også spørsmålstegn ved hvorvidt deres praksis egentlig er så problematisk som det lederen av Oslo universitetssykehus sier.
Det finnes ikke faglig belegg for at påbegynt hormonbehandling vanskeliggjør diagnostisering. Snarere tvert om, ettersom det forekommer at nettopp det å prøve lærer – noen få – at dette ikke er noe for dem. Hormonbehandling er i svært liten grad irreversibelt. Omtrent det eneste som kan mistes permanent er lys stemme.
Myrhen, leder for Oslo universitetssykehus, svarer følgende på kritikken som Wiik retter tilbake mot NBTS, som altså tilhører universitetssykehuset:
Oslo universitetssykehus har standardiserte rutiner for å sikre pasientsikkerheten også for denne pasientgruppen. Vi opplever at helsestasjonen sin praksis med å starte en behandling i primærhelsetjenesten, som er tillagt en nasjonal tjeneste, til barn uten samtykkekompetanse, setter deres sikkerhet i fare.
