På alle andre arenaer enn i den kristne kirke, oppfattes spørsmålet om homofili og homofiles kamp for likestilling med heterofile som et ideologisk spørsmål. Bør det fortelle oss noe?
Man fødes ikke som kvinne, man blir det, det er sivilisasjonen som former det,skrev Simone de Beauvoir i sin berømte bok, Det annet kjønn. Eller som kjønnsforsker Jørgen Lorentzen sa til Harald Eia: De biologiske forskjellene handler kun om reproduktive evner. En del år før, hevdet filosofen Feuerbach at Guds egenskaper var et resultat av menneskelige forventninger, og spørsmålet bør komme automatisk; er det blant tenkere som disse vår nye samlivsetikk har sitt utgangspunkt?
Takket være kirkevalget ble spørsmålet om homofili og synet på de etiske problemstillingene knyttet til konsekvensene av den nye ekteskapsloven aktuelle på ny. I vår opplevde Menighetsfakultetet at stadig flere vitenskaplig ansatte stilte seg positive til homofil praksis, men ledelsen ønsket ikke å problematisere det hele. Rektor Vidar L. Haanes kalte emnet et teologisk spørsmål, og problematiserte ikke begrepsbruken. Det er en stadig tilbakevendende utfordring at problemstillingen går under rubrikken teologi med en gang kristne drøfter disse spørsmålene, mens de for andre blir forstått som ideologiske utledninger.
Så kan man selvfølgelig spørre; har det i det hele tatt noen betydning om man kaller spørsmålet ideologisk eller teologisk? Dersom utgangspunktet har noe å si for svaret, bør beveggrunnen for endringer i den samlivsetiske læren drøftes. Spørsmålet er om et endret syn på Bibelens ord er en konsekvens av studiet av Beauvoir, kjønnsforskere og Feuerbach, eller av Bibelen selv?
Dersom homofilispørsmålet blir stående som et ideologisk spørsmål, får vi noen forhold vi må avklare. Ideologier sier noe om mennesket, hva som former det og hva som må til at for at livet oppleves godt. Vi kan si at i ideologien blir Gud hva ideologien betinger, mens i teologien blir Gud det altomfattende og evige, utenfor vår rekkevidde og uavhengig av vår opplevelse av Ham. Konsekvensen blir da at det kan være lettere for mange å avvise en liberal homoteologi dersom den er ideologisk fundert og ikke teologisk. Som mange vil skjønne, er det i dag lettere å forsvare at avisen Klassekampen vil ha journalister som identifiserer seg med marxismen, enn det er for et kirkesamfunn å argumentere for at deres ansatte skal ha et konservativt syn på homofili. Alle forstår at en liberalist ikke vil passe inn i Klassekampen, men det er langt verre å få den samme forståelsen for en kirke og deres ønske om et konservativt ståsted i synet på homofile. For synet på homofili er jo bare et perifert teologisk spørsmål og skal ikke splitte. Men hva om dette ikke dreier seg om teologi, men om ideologi?
Det interessante med homofilispørsmålet er at hvordan noen i det hele tatt har begynt å kalle det et teologisk spørsmål, for det er liten tvil om at problemstillingen har et ideologisk utgangspunkt, og da spesielt i marxistiske miljøer. Marxismen med sitt syn på kjønn som sosialt konstruert er et uunngåelig utgangspunkt for dagens syn på homofili, og sammen med Marx følger en ateisme som gjennomsyrer all tenkning om mennesket, og spørsmålet kommer uunngåelig; kan et syn som har ateisme som fundament bli et teologisk spørsmål?
Filosofen Feuerbach er berømt for sin kritikk av religionen og påstanden om at oppfattelsen av Gud er menneskeskapt. Feuerbach hevdet at mennesket først levde i en uskyldstilstand, i harmoni med seg selv, men at det med tiden skapte et gudsbilde, en gud som fikk egenskaper som refser og en som truer. I følge Feurbach er mennesket nå spaltet, mellom det som det oppfatter som seg selv og det som det oppfatter som en ytre makt, en spalting som karakteriseres som en fremmedgjøring, en fremmedgjøring med deler av seg selv. Mennesket opplever nå gud som en selvstendig kraft og seg selv som maktesløs. Det blir slave av sitt eget produkt, og for å komme ut av denne fremmedgjøringen, må mennesket erkjenne sammenhengen, det må se at normer og regler er menneskeskapt, ikke den evige Guds vilje. For Feuerbach var det tilstrekkelig med religionskritikk for å oppheve denne fremmedgjøringen, og det er skremmende å erfare hvor nær knyttet dagens forsvarere av liberal samlivsetikk står Feuerbach. Når for eksempel tidligere biskop Finn Wagle hevder at det er ”et hovedanliggende å se homofilispørsmålet i sammenheng med all annen samlivsetikk. Selv om Bibelen har et svært restriktivt syn på skilsmisse og gjengifte, er det jo i dag stor åpning for dette i kirkens praksis. For meg er det umulig at vi skal se bort fra Bibelens restriktive ord på dette feltet, og samtidig fastholde et nei til homofilt samliv”(Vårt Land 18.juni 2011), ser vi hvordan Wagle oppfatter frigjøringen fra Bibelens krav som noe positivt. Vi frigjør oss fra Bibelens krav på samme måte som Feuerbach hevder at mennesket frigjør seg ved å erkjenne sammenhengen mellom deres oppfattelse av gud og deres slaveri. Spørsmålet om kristen samlivsetikk er altså ikke lenger et spørsmål om hva Gud sier, men hva mennesket tolker inn i Gud, og hva det kan frigjøre seg fra.
Dagens kjønnsforskning er muligens den grenen innenfor samfunnsvitenskapen som har den tydeligste marxistiske plattformen. Denne forskningen har lagt premissene for dagens lovgivning om barn og ekteskap, og Beauvoir kan mer enn skimtes i bakgrunnen. Men lovens resultat, at barn er uavhengig av sitt biologiske opphav, er et resultat av mer ytterliggående syn på kjønn enn det klassisk feminisme legger til grunn, og her har dagens kjønnsforskning virkelig hatt mye å si for resultatet.
Ville dagens politikere engasjert seg slik i kirkens ståsted i homofilisaken dersom saken ikke hadde stor ideologisk betydning? Hvorfor er de rød-grønne så opptatt av å utnevne liberale biskoper og til å presse på for å få i stand liturgi for homovigslinger? Det er ikke vanlig at norske regjeringer engasjerer seg slik i teologiske spørsmål. Svaret ligger selvfølgelig i den nye ekteskapslovens revolusjonerende menneskesyn, et menneskesyn som er i strid med kristendommens. Regjeringen kan ikke leve med en tydelig konservativ kirke i et spørsmål som dette, og de konservative må derfor svekkes så mye som mulig.
Når alle andre enn kirken diskuterer homofili gjøres det med et ideologisk utgangspunkt. Diskusjonen startet utenfor kirken og opprettholdes utenfor kirken. Den har aldri vært et teologisk spørsmål, Bibelens svar har alltid vært klart. Dersom vi kan si at homofilispørsmålet er et ideologisk betinget, kan et liberalt svar være uforenlig med kristen tro, og derfor like motsetningsfylt overfor troen som markedskreftene er overfor planøkonomien. Et liberalt ståsted vil dermed være kirkesplittende.
Spørsmålet til liberale teologer og kristne blir derfor: Hvordan kan et syn på mennesket som forutsetter et ateistisk verdensbilde bli et teologisk spørsmål? Hvordan kan det gudløse gi oss svar på spørsmål om Guds natur? Det er ingen hemmelighet at liberale teologer aksepterer at Bibelen er klar i sin avvisning av homofilt samliv, men at dagens kontekst gjør det mulig å forkaste tradisjonell forståelse av spørsmålet. At de samme teologene da bruker en marxistisk samfunnsforståelse inn i tolkningen av Bibelen er det åpenbart ingen som stusser over, men er det ikke på tide at noen spør: Hvordan kan det gudløse si noe om Gud og hans skaperverk?
