En mann dreper og skader uskyldige mennesker som feirer Pride i Oslo. Jeg ønsker ikke å bruke teksten i dag til å dvele med drapsmannens tro. Jeg ønsker i stedet å si noe om hva som skjer når vi forlater vår skaper som sa han elsket oss, og som advarte oss mot å forlate ham. Ikke fordi han var sjalu av natur, men fordi han kjenner vår sviktende dømmekraft. Derfor kan vi ikke slutte å diskutere Pride sin ideologiske plattform. Dersom vi bøyer oss for volden, uansett hvor den kommer fra, har vi ikke lenger et demokrati.
For få dager siden kom regjeringen og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen med et forslag til forbud mot konverteringsterapi. Regjeringen ønsker å forby det å
«anvende metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade». Det presiseres i lovforslaget at anvendelsen av slike metoder overfor en person under 18 år alltid skal anses som «klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade».
Samtidig som dette finner sted, er den amerikanske kommentatoren, og medlem av The Daily Wire, Matt Walsh, aktuell med dokumentaren What´s a woman?. Han stiller spørsmålet til innbyggere i ulike deler av USA, og får en foruroligende respons: Det spørsmålet kan de ikke svare på. Matt Walsh blitt møtt med anklager om transofobi når det eneste han ønsker et svar på, er om vi kan si noe sant om kvinnen.
Allerede nå kan vi se at mange ønsker å bruke terroren i Oslo til å slå ned på kritikk av Pride. Noe som innebærer at selv spørsmål om hva en kvinne er, vil bli tolket som en indirekte støtte til terroristen. En påstand om at det finnes en sannhet tåles ikke.
Det er ikke vanskelig å se hvilket kunnskapsmessig kaos vi beveger oss inn i. I det ene øyeblikket fremheves påstanden om at alle kan bli en kvinne, det vil si at kjønnsidentiteten er flytende, samtidig som det er mulig å endre kjønnet ved hjelp av medisinsk behandling. I det andre øyeblikket er det ingen som kan si hva en kvinne er.
Man kan stille spørsmål ved om det er mulig å undertrykke en kjønnsidentitet som de lovgivende myndighetene i utgangspunktet mener er flytende. I en slik virkelighetsforståelse er ingenting stabilt eller gitt, og er dermed umulig å definere. Den nye forståelsen av kjønn avskaffer i prinsippet de biologiske kjønnene som ulike kategorier, og følgelig blir behandlingen i grunnen irrelevant. Men allikevel er det slik at en gutt vil få bred støtte hvis han finner ut at han er jente. Han vil få tilbud om hormonell og senere kirurgisk behandling. At transbevegelsen og loven om juridisk kjønn avviser ideen om en sammenheng mellom kropp og kjønn, er med ett blitt irrelevant. Paradoksene står, som vi ser, i kø. Men uansett handler det om retten til å definere seg selv, og når denne retten opphever enhver objektiv sannhet om kvinnen, blir det også umulig å svare på hva en kvinne er.
Den behandlingen ungdommer med kjønnsdysfori gjennomgår, gjør dem til pasienter resten av livet. Den svenske feministen Kajsa Ekis Ekman avslører i boka Om könets existens hvordan legemiddelindustrien er involvert i alt fra forskning til kjønnsklinikker og medisinering. Fortjenesten for hver ny ungdom som «må» skifte kjønn og kommer inn under deres innflytelse, er enorm, men det finnes ingen offentlig debatt om den ideologiske påvirkningen fra kapitalkrefter uten samvittighet.
Den svenske tv-kanalen SVT presenterte høsten 2021 historien til «gutten» Leo i programmet Transbarnen. Da Leo var en ti år gammel jente, fortalte hun foreldrene at hun følte seg som en gutt. Moren sa til SVT at de behandlet barnet sitt på den måten de hadde blitt lært var riktig – de bekreftet barnet sitt og aksepterte den nye identiteten, men uten at det ble bedre, og moren forklarte hva som da skjedde:
– I ren desperation sökte vi all hjälp vi kunde få. Det var då vi kom i kontakt med KID-teamet på Astrid Lindgrens barnsjukhus. Och de sa till oss att ju tidigare man stoppar puberteten, desto bättre. Så det var väldigt bra om Leo skulle få stopphormoner. Då var han elva år.
I dag er Leo 15 år. Han har sluttet å vokse, fått diagnosen osteoporose (benskjørhet) og har forandringer i ryggvirvlene. Han har konstante smerter som hindrer ham i å leve et normalt tenåringsliv. Skadene skyldes hormonbehandlingen som skulle gjøre livet lettere, men som ga ham fysiske mén han må leve med resten av livet.
I den offentlige samtalen sammenligner tilhengerne av forbudet det å benekte barns opplevde kjønnsidentitet med terror. Vi får høre at det bare er «kjønnsbekreftende» behandling som kan hjelpe. Det er hva forbudet mot konverteringsterapi handler om: Å hindre foreldre, helsepersonell og andre å hjelpe barn som Leo i å bli fortrolige med sitt biologiske kjønn.
Vi lever i en tid hvor norske barn og ungdommer indoktrineres til å tro at de selv kan og må definere sitt eget kjønn. I skolen lærer de seg å problematisere sitt eget kjønn og samliv, og heies fram som normbrytere når de beveger seg bort fra biologien.
De som vil prøve å få disse barna og ungdommene til å bli fortrolig med biologiens sannheter, vil, med loven om forbud mot konverteringsterapi, kunne bli kriminalisert. Selv foreldre som vil forhindre at deres barn blir ødelagt, sterilisert og pasienter for resten av livet, kan risikere å bli straffeforfulgt for medvirkning. Regjeringen skriver at
Retten til privatliv og familieliv tilfaller «enhver», også barn. Deres seksuelle orientering, kjønnsuttrykk og autonomi er beskyttet av bestemmelsen, og et forbud vil både kunne være et inngrep i barns privatliv og begrunne inngrep, ved å sikre barns rett til respekt for sitt privatliv.
Regjeringen mener barnets «rett» til å definere sin kjønnsidentitet veier tyngst. Foreldre skal derfor ikke få lov til å veilede sine egne barn tilbake til biologiske realiteter.
Selv Den norske kirke ønsker et forbud mot konverteringsterapi. Det er utfordrende å ta inn over seg det faktum at de som vil hindre barn i å få kroppene ødelagt, blir omtalt som torturister, nesten på linje med en terrorist som dreper.
Hva vi er vitne til, er en grunnleggende endring i vår forståelse av sannhet, fornuft og hvem Gud er. Når mennesket tillater seg å oppfatte sannheten som krenkende, er det meste mulig. Det er ikke slik at dette forbudet bare gjelder kristne. Det er en alvorlig avsporing å tolke dette forslaget så snevert. Å forby konverteringsterapi handler om noe langt mer grunnleggende, det er utgangspunktet for vår sivilisasjon det er snakk om; retten til å holde fram sannheten som et ideal for våre liv og samfunn. Mister vi den blir vi for alvor overgitt til vår egen sviktende dømmekraft. Når vi ikke lenger kan, eller får lov til å svare på hva en kvinne er, er det et overgrep mot hele vår kultur.