Da Jesus fikk spørsmål om det største bud i loven, svarte han følgende: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.»
Bruk fornuften, ikke vis til kristen overtro, er ofte en vanlig innvending mot de av oss som bruker kristendom som utgangspunkt for å forstå mennesket og vår historie.
Det er ikke helt enkelt å forstå hvorfor det skal være mer fornuftig å tro at universet, med alt hva det innebærer, skal være et resultat av ingenting med påfølgende tilfeldigheter, enn av en villet handling fra en evig Gud som står utenfor tid og rom. Det er imidlertid ikke skapelsesberetningen som er temaet for dagens tekst, men hva den sekulære fornuften kan medføre, hvor vi kan ende når kristen fornuft blir forvist fra den offentlige samtalen og over til privatlivet.
For kort tid siden fikk jeg en svensk barnebok i posten. Tittelen er «Jag är Bella: en flicka med snopp», og er et eksempel på hvordan svenske barn indoktrineres i en virkelighetsoppfatning vi aldri før har vært vitne til.
Boka handler om den muslimske gutten Wasim som mener han er en jente, han kjenner det nemlig inne i seg, i sitt hjerte. Wasim går i barnehagen, og har en klar oppfatning av hvordan han som jente skal bli møtt av omverdenen, og i boka får vi være med på denne reisen.
Det hele topper seg da Wasim og hans foreldre (moren går selvfølgelig med hijab) besøker den lokale imamen for å fortelle den store nyheten, at de ikke lenger har en gutt, men en jente, og sjelden har den postmoderne revolusjonens konsekvenser blitt framstilt tydeligere. Den handler nemlig ikke bare om Pride-parader og seksuell frigjøring, men om en fullstendig avvisning av all tradisjonell forståelse av kunnskap og rasjonalitet.
Man må akseptere at det finnes dem som vil argumentere for påstanden om kjønnsidentitet som individuelt betinget og kjønnsroller som et resultat av patriarkalske strukturer. Vi ser den ideologiske inspirasjonen, men når man i tillegg gir seg selv retten til å definere religioners innhold, rulles hele vår tids sivilisasjons sammenbrudd ut fremfor øynene på oss. Det er en kulturell nedsmelting vi er vitne til. En kultur som avviser all klassisk kristen forståelse av rasjonalitet, og det bør interessere flere enn de av oss som fortsatt tror.
Det postmoderne budskapet er at verden er slik vi vil den skal være, det finnes ingen objektiv sannhet, ingen skaper. Vi definerer nemlig oss selv, men ikke bare det, tilhengerne av denne ideologien tror i en slik grad at de er villig til å utslette seg selv og sine for den gode sak.
Bare i Stockholm er det over 300 ungdommer som venter på behandling for kjønnsdysfori. Det innebærer at de først vil få pubertetsblokkerende medisiner innen de får hormonbehandling. Det hele ender med kjønnskorrigerende kirurgi, og behandlingen er irreversibel i den forstand at de som gjennomgår den blir sterile. For få år siden var det knapt noen som ønsket en slik behandling, men etterspørselen har eksplodert i de senere årene, og det er ikke bare et svensk fenomen: Vi ser det over hele den vestlige verden. Noen få kritiske røster reiser seg. De hevder det er snakk om en unaturlig epidemi, at vi kan ødelegge mennesker for livet. Men hvem skal få lov til å hindre enkeltindividet i å realisere seg selv?
På samme tid benekter man sammenhengen mellom religion og handling. All erfaring viser at ingen muslimsk gutt ville fått lov til å bli jente, at hans skjebne ville vært høyst uviss dersom han krevde å få gjennomføre et kjønnsskifte. Vi vet dette. At muslimske foreldre, velsignet av sin lokale imam, skulle latt sin gutt i barnehagealder få lov til å definere seg som jente, er bortimot utenkelig.
Men det er denne virkelighetsoppfatningen svenske barn indoktrineres i, og da er det grunn til stille spørsmålet: Under hvilke intellektuelle og akademiske betingelser har dette vært mulig?
Sverige er et av tidenes mest gjennomsekulariserte samfunn, og har en avkristningshastighet verden knapt har sett maken til, selv ikke under kommunistiske regimer. Det svenske samfunnet bygger på en forståelse av fornuft der alt som smaker av kristendom, oppfattes som overtro og irrelevant som grunnlag for politisk tenkning. Det betyr ikke at alle sekulariserte samfunn er nødt til å ende opp i et mareritt lik det vi ser i Sverige, men mye tyder på at sekularismen har mekanismer i seg som gjør det vanskelig å mobilisere den motstanden som er nødvendig for å etablere en reflektert offentlig samtale.
Jesus Kristus ba oss elske vår Gud av hele vårt hjerte og hele vår forstand, og det er ikke lett å finne noen av delene i den ideologien som blir stadig mer dominerende i den vestlige verden. Hva jeg imidlertid ser, er en ideologisk bevegelse som holder meningsmotstandere nede og som avviser tradisjonell kritisk tenkning.
Publisert på Document.no 19. mai
