Etter en uke med stadig mer deprimerende nyheter fra Sverige, er det ikke til å unngå at undertegnede savner en reell ideologisk debatt om tingenes tilstand, om grunnlaget for hva som skjer og hvor vi er på vei. Og i den anledning dukker stadig kronikken til Bård Vegard Solhjell og Ketil Raknes opp i bevisstheten, for deres hyllest av det nøytrale har religiøse undertoner, deres forsvar av vår nye tids tro minner mistenkelig om en kult vi fant i Frankrike på 1790-tallet. Men leder denne troen til frihet?
Det er imidlertid forsvinnende liten offentlig debatt om dette spørsmålet. Påstanden om det livssynsnøytrale er blitt gjentatt så mange ganger at fortsatt motstand forutsettes å være en kamp mot historiens gang og derfor forbeholdt ekstremister.
Men det er ikke bare en livssynsnøytral stat man ber om. Skal vi tro dagens yppersteprester bør både stat og samfunn være nøytral på alle livets områder. Eller som Solhjell og Raknes skrev:
Sekularisme er ein sentral norsk verdi, men med europeiske røter – i opplysningstida. Opplysningstida markerte eit brot med fortida, ved å tildele oss menneske hovudrolla i vår eiga historie, i staden for å la Gud ha den rolla. Det inneber at vi bruker fornufta for å ta stilling til rett og galt og vi legg vitskapen til grunn for desse vala.
Det er som en religiøs henrykkelse farer over den vestlige verden. Livssynsnøytral, kjønnsnøytral, nasjonsnøytral, alt skal være nøytralt, for vitenskapen er selvfølgelig det samme…
Normene skal i tillegg helst være normløse, tømt for innhold, eller rettere sagt, vi bør opptre normkritisk, for er du normkritisk så er du uavhengig, fri og selvstendig; et moderne opplyst menneske. Eller som Solhjell og Raknes hevder:
Viktige ting vi set pris på ved det moderne Noreg, som likestilling og seksuell frigjering, er gjort mogeleg av sekulariseringa.
Men blir samfunnet vårt et bedre sted av denne dragningen mot det nøytrale? Nylige hendelser vitner om at drømmen om det nøytrale samfunnet hviler på premisser vi ikke liker å problematisere offentlig. Det er noe totalitært der ute som svært sjelden diskuteres, men som legger føringer på vår atferd, noe som tyder på at det nøytrale er mer enn et ideal, det er snarere et krav. For det er et paradoks at samtidig som samfunnet for eksempel skal åpnes for seksuell frigjøring, har det ingen mulighet til å forsvare den friheten man sier man forfekter. Og noen eksempler fra Sverige, Spania og Australia synliggjør de prosessene vi har satt i gang.
I Sverige er normkritikk blitt samfunnets grunnmur, og konsekvensene av denne utopiske visjonen kom nylig tydelig fram da Sveriges Utbildningsradion (UR), på samme måte som svenske kommuner, fylker og andre statlige institusjoner , fikk en ”mangfoldighetsplan”. I denne planen finner vi blant annet følgende avsnitt:
Varje medarbetare ska förstå, omfatta och tillämpa ett antal begrepp som till exempel ”mångfald”, ”rättighetsperspektiv”, ”normkritik”, ”interkulturellt förhållningssätt” och vad dessa innebär för det egna arbetet och i samspelet med kolleger.
UR skal altså være normkritiske, og hva det innebærer fikk journalist Per Axel Janson erfare. Da han fikk i oppdrag å lage et program om normkritikk ville han intervjue både tilhengere og motstandere av denne virkelighetsoppfatningen. Men når han også ville stille kritiske spørsmål til sin organisasjons ledelse om deres egne normkritiske normer, var det stopp, og nå har han blitt enige med UR om å avslutte sitt engasjement der. Men journalist Dan Korn tok sak i saken, løftet den opp spør om det er normkritikken i seg selv som har blitt en norm? Han skriver at normkritikk kan høres enkelt ut, men hva skjer når de normene som kritiseres ikke lenger er de gjeldende normer? Hvordan reagerer man da? Alle politiske partier, unntatt SD, deltar i Pride-parader. Og i et land der forsvaret deler ut håndbøker om hvordan kjønn er en sosial konstruksjon, må det vel bli normkritikk å forsvare gamle kjønnsroller…?
Men nei, Sveriges nye tro er ikke så enkel, og Dan Kon skriver videre at det er noe i normkritikkens resonnement som ikke stemmer. For det blir stadig tydeligere at normkritikk i seg selv er i ferd med å bli en sosial konstruksjon, og da en fullstendig meningsløs sådan. Vi mennesker er normsøkende mennesker, vi trenger normer for å bearbeide vår tilværelse. Utfordringen er at den nye normen ikke tillater den friheten som de gamle normene tillot. For hvordan kan vi kritisere en vitenskap som ifølge Solhjell og Raknes er nøytral?
Vi ser at ideen om det normnøytrale samfunnet har totalitære tendenser. Det nøytrale er en norm så kraftig at den ikke tillater å bli kritisert. Men det er ikke bare normkritikk generelt som er vanskelig å forholde seg til, også homofiles frigjøringskamp spesielt synes å gå på bekostning av andres frihet, og utviklingen er lik i de fleste «frigjorte» samfunn.
Nettstedet Lifesite skriver at i Spania har homofile aktivister anmeldt tre biskoper. Bakgrunnen er at aktivistene ikke maktet å få stilt landets erkebiskop for retten etter at han kritiserte landets nye lov som blant annet skal beskytte homofile mot hatefulle ytringer. Men de tre aktuelle biskopene har i likhet med erkebiskopen tatt offentlig avstand fra loven. Biskopenes utsagn er ifølge aktivistene diskriminerende og degraderende. Straffen for dem som blir funnet skyldig etter tiltalen er bøter opp til 45 000 euro, og bortfall av offentlige ytelser i tre år.
Også i Australia møter forsvarere av tradisjonelle samlivsnormer motstand. Grupper som arbeider for et tradisjonelt ekteskapssyn opplever at de ikke kan arrangere møter på hoteller da hotellene opplever trusler om vold mot ansatte og at homo-aktivister går inn på hotellets nettsteder og gir hotellet en dårlig rangering.
Det vi er vitne til, er en postmoderne tenkning som mener at enhver mening i seg selv er like sann som en annen, det finnes bare ulike diskurser. Men når det blir en sannhet at det ikke finnes en sannhet, at vi alle skal være nøytrale i møte med hverandre, så finnes det heller ingen sannhet, og dermed raser fundamentet for teorien. Vi kan si at postmodernismen bare funger så lenge den er i opposisjon. Antirasisme blir rasisme i seg selv da også antirasisme er nødt til også å forholde seg til forskjelligheten, selv antirasismen er ikke nøytral. Et samfunn styrt av postmoderne ideer syns å være nødt til å gå i totalitær retning ettersom de ikke tåler kritikk mot sitt eget utgangspunkt. Og det må da være et aldri så lite paradoks, at de homofile ikke ble møtt med trusler om store bøter ol da de kjempet for sine rettigheter, da de ifølge sine talsmenn var ufrie.
Den troen Raknes og Solhjell forfekter, leder til et pøbelvelde hvor det ikke er annet tilbake enn krenkede mennesker som krever å leve et liv uten relasjoner til en verden hvor forskjelligheten er et faktum. Troen på den verdi-nøytrale vitenskapen er ikke annet enn ideologisk konstruksjon egnet til å undertrykke de mest elementære friheter.
