Vårt Lands bokanmelder Erik Andreassen har lest Rod Drehers siste bok Live not by lies (som dere kan lese en annen omtale av her), og stiller seg undrede til at en dyktig forfatter kan mene at demokratiet kan utvikle seg i totalitær retning og han skriver:
Likevel virker sammenligningen mellom det kommunistiske regimet og dagens USA og den vestlige verden som ganske tvungen. Ja, det finnes likhetstrekk, men kan virkelig et demokratisk land som har et uavhengig rettsvesen og ytringsfrihet som grunnpilar, bli totalitært?
Fraværet av en offentlig debatt knyttet til utviklingen i vestlige demokratier er så påfallende at den formelig roper på et svar. For det er ganske utrolig at Erik Andreassen rister på hodet av forfatteren Rod Dreher når Vårt Land, en avis som den siste tiden har brukt tiden på å dekke Oslo-skolenes motvilje mot å samarbeide med Norsk Lærerakademi (NLA) på grunn av NLAs kristne plattform, iklarer ikke å se at det er nettopp vår tids demokratiske frigjøringsprosjekt, identitetspolitikken og dens redskap, kritisk teori, som er i ferd med å kneble all opposisjon. Rod Dreher viser at det er identitetspolitikken som truer NLAa eksistens, men det klarer ikke Andreassen å se.
Da regjeringen sommeren 2018 varslet at den ønsket å inkludere begrepene seksuell orientering og kjønnsidentitet i straffelovens § 185 og forbud mot hatefulle ytringer, gikk barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland og statsminister Erna Solberg ut og sa at de ønsket å bruke straffeloven for å endre samfunnets normer. De viste til en undersøkelse som avdekket at mange nordmenn hadde negative holdninger til homofil atferd, og som Linda Hofstad Hovland sa: «Slike holdninger er utdatert i 2018».
Endringene i straffeloven er en fortsettelse av diskrimineringslovgivning, en lovgivning hvis viktigste funksjon er å nekte oss å handle etter egen preferansestruktur. Staten har sagt at det finnes bare en rett måte å tenke på knyttet til seksualitet, samliv og kjønn, og de som nekter å innordne seg denne standarden vil bli støtt ut i det absolutte mørke. I sin ytterste konsekvens er resultatene av en slik tenkning det fullstendige enevelde. Det er bare én tanke som aksepteres.
Det interessante er at vi har blitt advart mot en slik utvikling. Den franske ideologen Alexis de Tocqueville besøkte USA på 1830-tallet og ble imponert over landets dynamiske demokrati, men han så også hva det kunne utvikle seg til. Han så hva som kunne skje dersom flertallet fikk definere moralen. Han forstod at da ville opposisjonen miste både selvtillit og styrke, for i et liberalt demokrati forutsettes alle å være likeverdige, inkludert våre meninger. Og når flertallet først mener noe, vil det oppfattes som moralsk forkastelig å motarbeide dem.
I hele den vestlige verden har myndighetene derfor tegnet opp en sirkel for våre tanker og hva vi få lov til å si. Innenfor denne sirkelen har du ytringsfrihet, men vokt deg for å gå utenfor. Du risikerer ikke å bli brent på bålet, men dagens herskere besitter en form for voldsmakt tidligere herskere aldri var i besittelse av. I dette totale demokratiet lar de kroppen være i fred og går direkte på sjelen. Tocqueville var opptatt av maktens natur, at den var uimotståelig, og at det bare var et tidsspørsmål for den ble misbrukt. Og når han skriver følgende om hvordan de «liberale» herskerne vil regjere, er det som han har J. K. Rowling i tankene:
«Det står deg fritt til å la være å tenke som meg, ditt liv og din eiendom, ja, alt skal du få lov til å beholde. Men fra den dag blir du som en fremmed iblant oss. Du får beholde dine borgerrettigheter, men du får ikke lenger nytte av dem for du vil aldri bli valgt av dine medborgere om du prøver å oppnå deres stemmer…Hvis du forsøker å nærme deg dine medmennesker, vil de vike unna deg som en uren.»
Tocqueville så at demokratiet kunne bevege seg i en totalitær retning, og årsaken lå i fraværet av grenser. Det er uklart om han så en sammenheng mellom kristen tro og slike grenser, men han var bekymret for demokratier som ikke ble bygget på en felles forståelse av sannhet. Denne troen på at kristendommen har gitt oss en sannhet å bygge på, har vært utgangspunktet for vår sivilisasjon, vår kristenhet. Filosofen Augustins utledning av forholdet mellom kristendom og statsstyre, skrevet ned i verket De Civitate Dei, var med å forme den karolinske renessansen da frankerkongen Karl den store (742-814) tok mål av seg å gjenreise det romerske riket, men da innenfor en kristen ramme. Vi ser den samme påvirkningen i vår egen historie og middelalderens Kongespeilet: Herskeren skulle oppfylle Guds gode vilje og beskytte innbyggerne fra overgrep.
Dette betydde selvfølgelig ikke at alle regenter oppfylte disse idealene, men folket visste at idealene var der og at de var gjeldende.
I dag er det motsatt. Våre ledere er ikke lenger et redskap for Gud, men for seg selv og egne idealer, og folket er ikke lenger en gruppe mennesker lederne er satt til å tjene, men til å forme. Vi tror vi frigjør oss med å fjerne oss fra Gud, men ser ikke at uten ham, blir ensretting resultatet.
