Francis Fukuyama er en innflytelsesrik amerikansk statsviter, politisk økonom og forfatter. Han er seniorforsker ved Center of Democracy, Development and the Rule of Law ved Universitetet i Stanford, California og leder for det internasjonale utviklingsprogrammet ved det berømte John Hopkins University.
Francis Fukuyama er til nå mest kjent for sin bok The End of History and the Last Man fra 1992. Her hevder han at den verdensomspennende spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig forståelse innebærer slutten for menneskehetens sosiokulturelle utvikling. Nå er han aktuell med boka Identitet, hvordan tap av verdighet truer demokratiet vårt.
Fukuyama skriver at boka Identitet er et resultat av at Donald Trump vant presidentvalget i USA i 2016. Han ser dette valget som en reaksjon på at amerikanske institusjoner er i forfall, og mener at Trump både er en bidragsyter og et resultat av dette forfallet. Fukuyama mener at årsaken til dette forfallet ligger i det nåværende demokratiets manglende evne til å ta vare på alle innbyggernes verdighet, deres identitet. Han definerer politisk aktivitet og eksistensberettigelse etter tre variabler: Thymos, den delen av sjelen som søker anerkjennelse for egen verdighet. Isotymia, kravet om å bli anerkjent på lik linje med andre, mens megalothymia er ønsket om å bli anerkjent som overlegen.
Fukuyama hevder at det moderne liberale demokratiet i stor grad gir innbyggerne respekt, men at det ikke garanterer at alle nyter like stor grad av respekt i praksis, og at det gjelder både enkeltindivider og nasjoner. Han peker på at kravet om anerkjennelse av egen identitet er et overordnet fenomen som forener mye at det som foregår i dagens internasjonale politikk, som fremveksten av gammeldags nasjonalisme og politisert islam, men også kampen for økonomisk likeverd.
Fukuyama advarer mot moderne identitetspolitikk, han mene den fragmenterer samfunnet, den skaper ikke et fellesskap. Men det betyr ikke at han avviser identitetspolitikken som idé, snarere tvert imot. Det handler om hvilket nivå demokratiet skal bygges på, hva vi som borgere skal identifisere oss ut fra. Fordi mennesker har et naturlig behov for anerkjennelse, mener Fukuyama at identitet raskt utvikler seg til identitetspolitikk når enkeltpersoner eller grupper krever offentlig anerkjennelse av sin verdi, men ikke blir hørt. Han mener at det er med utgangspunkt i Thymos at dagens identitetspolitikk har vokst fram, som for eksempel kampen for likekjønnede ekteskap. Fukuyama hevder at de homofiles kamp for ekteskap kun var et uttrykk for likeverd og anerkjennelse, det vil si verdighet, ikke økonomi. Han mener denne kampen er positiv, men at man ikke kan bygge et samfunn på denne snevre identitetspolitikken.
For Fukuyama handler framtiden om å unngå at et nytt megalothymia seirer over Isotymia. Han skriver at framveksten av det moderne demokratiet er fortellingen om hvordan megalothymia har måttet vike for plassen for isothymia. Samfunn som bare anerkjente en liten elite, er nå erstattet av samfunn som anerkjenner alle som likeverdige i kraft av å være seg selv.
Spørsmålet han stiller, er hvordan denne seieren skal bevares.
I Fukuyamas verden er det ikke plass til klassisk konservativ tenkning eller tanken om en sannhet og guddommelig opphav. Det er bare det liberale demokratiet som fullt ut kan forsvares. For ham er menneskets verdighet en konsekvens av det å være et menneske, et resultat av dets egenskaper. Og selv om Fukuyama innrømmer at mange moderne demokratiske stater bygger på en kristen tradisjon der verdigheten er rotfestet i menneskets moralske dømmekraft, mener han at denne dømmekraften ikke lenger oppfattes i religiøs forstand, som evnen til å ta imot Gud, men som evnen til å ta del i utøvelsen av makt som et medlem av det demokratisk politisk samfunn.
Det liberale demokratiske samfunnet handler derfor om å beskytte menneskets verdighet og gi det mulighet til å treffe egnede moralske valg, definert enten gjennom religion eller sekulær fornuft. Det store spørsmålet er om den individuelle autonomien dette forutsetter kan gjøre samfunnslivet mulig, for også Fukuyama er klar på at vi må være enige om et minimum av felles kultur, felles oppgaver og institusjonenes legitimitet.
Fukuyamas løsning er at statene må kreve en felles tilslutning knyttet til substansielle ideer som konstituasjonalisme, rettssikkerhet og likestilling mellom mennesker. Han mener det vil redde det liberale demokratiet og utfordringen det står overfor med tanke på å definere en inkluderende nasjonal identitet, spesielt med hensyn til innvandring og økende mangfold. Han hevder at mangfold i seg selv ikke kan være utgangspunkt for nasjonal identitet, men at identiteten kan forankres i respekten for forskjelligheten. Han mener det er mulig å bygge en trosidentitet på disse verdiene, og mener at en aksept for dem bør være nok for å få statsborgerskap.
Fra et kristent ståsted er Fukuyamas en utfordring. Han avviser en nasjonal identitet bygget på religion, noe som innebærer at vår egen tradisjon, fra innføring av kristenretten i 1024, reformasjon og 1814 avvises som legitim. Hans flyktige liberale demokrati gir ingen svar på etiske problemstillinger knyttet til bioteknologi, abort eller ekteskapslovgivning, men avviser samtidig behovet for et felles normativt utgangspunkt.
Spørsmålet er om Fukuyama ideer har formet vestlige politikere, eller om han bare beskriver tidsånden svært presist. Det er det umulig å svare på, men det liten tvil om at Fukuyama spiller en sentral rolle som ideologisk inspirator.
Det interessante er at samtidig som Fukuyama advarer mot framveksten av moderne identitetspolitikk, en politikk han anser som en stor trussel, har han ikke et annet svar enn en overordnet forståelse av menneskets verdighet, en verdighet han altså selv med stor frimodighet definerer.
Boka bør leses av alle som ønsker å forstå grunnlaget for dagens politiske debatt.
Tittel: Identitet, hvordan tap av verdighet truer demokratiet vårt
Forfatter: Francis Fukuyama
Forlag: Dreyers Forlag
Sider: 204
Utgitt: 2019
