Våre lovgivere vil om kort tid vedta en lov som skal forby alle terapeutiske forsøk på å forvandle homoseksuelle til heteroseksuelle. Loven har som forutsetning en virkelighetsforståelse som er en ideologisk konstruksjon, som «homorørsla» for lengst har fått gjennomslag for, til tross for at kartet aldri har stemt med terrenget.
Ifølge offisiell ideologi består menneskeheten av et overveldende flertall som «av legning» er heteroseksuelle, og et mindretall som «av legning» er homoseksuelle. Det innrømmes riktignok at det finnes en mellomtilstand av «biseksuelle», men siden de bidrar til å gjøre ideologienes skarpe grenser uklare, holdes de oftest utenfor regnestykket.
Teorien om de to legninger har vunnet et nesten unisont bifall, for det beskytter også den heteroseksuelle majoriteten mot alt det rare som spøker på sjelens mørkeloft, når døren i ubevoktede øyeblikk settes på gløtt inn til lystens rike.
Da hjelper det å vite seg trygt definert i den kompakte og «normale» majoritet.
Bibelen er bedre underrettet om menneskehjertets krokveier, og vet at de fleste ikke bare er i stand til det meste, men i nattens mulm og mørke også kan foreta seg mangt og meget som aldri nevnes i dagslys. Vi prester som hører skriftemål, sitter her inne med en viss «ekspertise».
Takket være mine språkkunnskaper har jeg ved flere anledninger sittet i skriftestol på valfartssteder der tusenvis av mennesker går til skrifte hver dag. Da får man i høy grad bekreftet den bibelske realisme i forhold til lystens rike.
Noe av det første jeg lærte, var at homoseksuelle handlinger er langt mer alminnelige enn det noen gang innrømmes offisielt. Det er rett og slett ikke «homser» nok i verden til å begå dem alle. Dermed må det nødvendigvis være mange som har lysten, uten å ha «legningen».
Begrepet «legning» er løgnaktig overfor virkeligheten, for det knytter hvert menneske til én lyst, mens livserfaringen sier at de fleste har mange.
På 1970-tallet, da straffeloven mot homoseksualitet ble opphevet, stod mange åpent og heroisk frem med «homofil legning». Forbausende mange av dem har senere giftet seg, fått barn og blitt familiefedre. Ungdommens lyst var ingen permanent og altomfattende «legning», viste det seg. Det behøver ikke bety at lysten er borte, men at livet også har vekket andre lyster og åpnet nye muligheter.
Det er kulturen som avgjør hvilke av lystene som skal tabu-belegges, hvilke som skal forbys og straffes og hvilke som skal anerkjennes. Thailand har tradisjonelt vært det landet som har smilt av det meste, mens Paris i århundrer trolig har vært den byen i Europa der flest lyster kunne leves ut.
I antikken blir begrepet «legning» helt meningsløst ved at de fleste – i hvert fall i overklassen – spilte på flere strenger, og de lyster som var underlagt restriksjoner i lovverket, kunne fritt leves ut med slaver og slavinner.
«Den som lever etter sine lyster, er levende død,» skriver Paulus (1. Tim 5,6), og minner efeserne om at de skal «legge av det gamle mennesket, som lar seg forderve av sine forførende lyster, og bli fornyet i sjel og sinn» (4,22 f). Kristenlivet er en kamp mot «den onde lyst i mitt hjerte». Det har hittil vært en moralsk kamp, der den enkeltes samvittighet har hatt regien.
Det uhyggeligste ved den nye loven om terapiforbud er at staten nå trenger seg inn i den enkelte samvittighets innerste gemakker, i suveren forakt for religionsfriheten. Staten påtar seg å definere hvilke lyster som er onde og hvilke som ikke er det. Om noen søkte terapeutisk hjelp for å bekjempe pedofile tilbøyeligheter, ville det statlige «hjelpeapparatet» tre støttende til, selv om «helbredelse» i de fleste tilfeller vil være en illusjon.
Men om en engstet samvittighet ut fra sine moralske verdier vil bekjempe sin lyst til homoseksuell omgang, og benytte all den hjelp og støtte som er å oppdrive, så kommer staten inn og sensurerer samvittighetens røst.
Den foreslåtte loven representerer et statlig overgrep mot den enkeltes samvittighet, i tillegg til at den er ugjennomførbar og derfor idiotisk. Men de livsfiendtlige ideologene kan notere seg enda en seier for det politisk korrekte. Det permanente «pride-toget» har ingen antenner for den enkeltes samvittighet og frihet.
De rettigheter man omsider har tilkjempet seg selv, unner man ikke andre.
Kjell Arild Pollestad
