Avisen Dagen har satt søkelyset på den behandlingen som tilbys personer som hevder de lider av kjønnsdysfori, at de er født i feil kropp. En mor forteller en historie som begynner å bli stadig mer vanlig, nemlig den om et helsevesen som står klar med kniven for å «korrigere» datterens kropp. Hun har vanskelig for å forstå at det ikke er flere motstemmer til det som skjer.
Det var etter en lang sykdomsperiode at datteren brått og uventet erklærte at hun er trans og vil bli betraktet som en gutt.
Moren sier til Dagen at datteren aldri tidligere har uttrykt tvil om sin identitet. Hun har vært mye syk de senere år og tilbrakt mye tid på nettet. Samsykelighet er en kjent fellesfaktor for mange av tenåringene som blir rammet, og hun tror behovet for tilhørighet er stort. Mange er ensomme og sliter sosialt.
Moren sier til Dagen at hun støtter sitt barn, men at hun kjemper for at hele datteren skal bli sett i møte med et helsevesen som fra første sekund gir henne støtte. Hun støtter ikke den ensidige behandling det norske helsevesen tilbyr dattera. Hun kjemper for at barn og unge skal få lov til å prøve og feile, være på søken, opponere, protestere, være frustrerte, sier moren.
Hun mener det er vanskelig å være ung i dag, med mange kryssende forventninger. I stedet for å tilby behandling med hormoner og kirurgi, mener hun unge med kjønnsdysfori trenger tid og god omsorg, og møtet med hjelpeapparatet har gjort henne urolig:
Fastlegen visste ingenting og sendte henne videre til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Der var det bare aksept og ingen kritiske spørsmål, ingen motforestillinger.
Forslaget til nasjonal retningslinje bekymrer henne.
Aldersgrensen for å sterilisere seg i Norge er 25 år. Det er fordi hjernen ikke er fullt utviklet før den tid, og vår evne til konsekvenstenkning kan være mangelfull. Det er alvorlig å foreta irreversible kirurgiske inngrep på unge mennesker.
– Tvungent tolerante
Moren er forundret over hvor få som tilsynelatende reagerer på hvilke konsekvenser dette kan ha for et ungt menneske, og peker på et svært interessant fenomen, nemlig det veldige kravet om toleranse:
Det overrasker meg hvor ekstremt tvungent tolerante vi skal være. Folk sier: «Sånn er det i dag» eller «Det er bra at de kan få gjort noe med det».
Til disse motsigelsene viser avdelingsleder Ingun Wik ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo liten forståelse. De jobber ut fra at det ikke er en binær inndeling av kjønn, og sier til Dagen:
Kjønn handler om å være mer eller mindre mann eller kvinne. Noen har ikke en opplevelse av kjønn og kjenner seg utenfor, noen har en opplevelse av å være flytende eller begge deler samtidig. Den biologiske todelingen av kjønnsceller tror jeg ikke noen er uenige i. Men når man tenker kjønn, er det så mange ulike dimensjoner som vi på norsk har bare ett ord for. Det er biologisk, sosialt, kulturelt, genitalt, juridisk og psykologisk kjønn.
Helsestasjon for kjønn og seksualitet er landets eneste i sitt slag og ligger i sjuende etasje i samme bygning som Grünerløkka helsestasjon, og Wik sier til Dagen:
Vi er et helsetilbud for mennesker fra 0 til 30 år. Teamet er tverrfaglig, og alle faggrupper har videreutdanning i sexologi fra Universitetet i Agder. Vi er et lavterskeltilbud. Det er viktig at brukerne får direkte adgang til det de søker hjelp for. I møte med de som har hatt behov for å få endret på kroppene sine, erfarer jeg at dette er en sterk opplevelse det ikke er mulig for andre å sette seg inn i. Det finnes ingen objektive mål som kan overbevise andre, hvordan man vet at man er jente, gutt eller ingen av delene.
I et intervju med fagbladet Sykepleien har Wik sagt at hvis foreldrene vil stoppe det, så er det omsorgssvikt
– Hvis et barn er tildelt guttekjønn ved fødsel og har en sterk og vedvarende opplevelse av å være jente, og det har vedvart over tid, og barnet sier helt tydelig at dette er vanskelig, og foreldrene ikke greier å se barnets behov, er det så problematisk for barnet at det er en form for omsorgssvikt. Å ha foreldre som ikke anerkjenner hvem man er, er like problematisk som vold. I hjemmet er man opptatt av å forebygge fysisk vold mot barn. Men å ikke få være den man er, er også en form for psykisk vold og omsorgssvikt, sier Wik.
Hun opplyser at de i noen tilfeller har samarbeidet med barnevernet.
– Det er bare én episode der foreldrene er blitt fratatt omsorgen, men barnet var over 16 år, og de har fått omsorgen tilbake nå. Vi ønsker jo ikke konflikter. Vi er opptatt av barnets beste og ivareta foreldrene. Barna trenger jo foreldrene som støttepersoner.
