Innstillingen om styrket LHBTI-politikk fra Stortingets familie- og kulturkomite

Komiteen viser til at i Dokument 8:166 S (2018–2019) peker forslagsstillerne på at kampen for LHBTI-personers rett til likebehandling og bedre levekår er en sentral del av likestillings- og frihetskampen, og at selv om man har kommet langt med likestilling i Norge, er det fortsatt store uløste utfordringer. Forslagsstillerne peker videre på at LHBTI-personer i Norge fortsatt opplever diskriminering, rettighetskrenkelse, i tillegg til å oftere oppleve dårligere levekår enn andre.

Komiteen viser videre til at forslagsstillerne peker på at Norge faller for tredje året på rad i ILGAs (International lesbian, gay, bisexual, trans and intersex association) årlige undersøkelse som rangerer land etter hvor formelt likestilt de er for LHBTI-personer. Komiteen registrerer at forslagsstillerne mener det er flere årsaker til dette, som manglende beskyttelse mot tidlige irreversible medisinske inngrep for barn født interkjønn, mangelfull beskyttelse mot hatkriminalitet, og at skadelig koverteringsterapi fra religiøse og terapeutiske miljøer ikke er forbudt. Komiteen viser videre til at forslagsstillerne mener det er behov for å styrke kompetansen om kjønnsdysfori i regionale helsepersonellfaglige miljøer.

Komiteen viser for øvrig til nærmere begrunnelse i begge representantforslagene.

Komiteen opplever at det er bred enighet om å bedre levekårene til LHBTI-personer. LHBTI-gruppene har vunnet viktige kamper de siste tiårene. Likevel opplever mange fortsatt at de blir diskriminert og usynliggjort i dagliglivet. Derfor er det en viktig offentlig oppgave å bidra til å skape et mer tolerant og inkluderende samfunn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener et aktivt arbeid for å sikre skeives rettigheter er avgjørende for å bedre levekår og sikre at alle har like muligheter til å leve frie, gode, fullverdige liv.

Flertallet viser til at forslagene omfatter et område som det allerede arbeides mye med. Regjeringen har flere pågående innsatser og prosesser, hvorav flere beskrives i statsrådens brev til komiteen datert 16. september 2019. Sentralt i arbeidet står handlingsplanen «Trygghet, mangfold, åpenhet», som er regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Flertallet ser frem til at planen skal evalueres og har en klar forventning til at ny handlingsplan vil komme på plass kort tid etter at evalueringen av den gjeldende planen er gjennomført. Dette vil være en god anledning for å legge til aktuelle områder som enten ikke er fullført i planperioden, eller ikke er tilstrekkelig omtalt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at alle skal ha frihet og trygghet til å være den de er og elske den de vil uten fare for å bli diskriminert eller trakassert. Disse medlemmer vil bekjempe all diskriminering av seksuelle orienteringer, kjønnsuttrykk og kjønnsidentiteter. I et likestilt samfunn kan alle åpent leve ut sin identitet, kjærlighet, seksualitet og sine kjønnsuttrykk.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener representantene fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de Grønne tar opp et viktig tema, og støtter intensjonen til forslagsstillerne.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti deler oppfatningen til forslagsstillerne fra Arbeiderpartiet om at regjeringen Solberg i seks år har latt LHBTI-politikken stå stille, og at det ikke har kommet nye initiativ for å sikre bedre vern eller bedre levekårene.

Dette medlem er enig med forslagsstillerne fra Arbeiderpartiet i at kampen for LHBTI-personers rett til likebehandling og bedre levekår er en sentral del av likestillings- og frihetskampen, og at selv om man har kommet langt når det gjelder LHBTI-personers levekår i Norge, gjenstår det fortsatt store uløste utfordringer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at arbeidet mot hatkriminalitet er en særlig viktig oppgave. Styrking av politiets arbeid med spørsmålene, samt støtte til Rosa kompetanse Justis og Antirasistisk senter, er noen sentrale satsinger. Flertallet viser videre til forslag 9 i Dokument 8:174 S (2019–2020). Det bør her påpekes at Stortinget i vedtak 698 (2017–2018) gjorde følgende vedtak:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å utvide straffelovens bestemmelser om hatefulle ytringer, hatkriminalitet og diskriminering slik at de også omfatter hatefulle ytringer som fremsettes, eller diskriminering som utøves, på grunn av en persons kjønnsuttrykk eller kjønnsidentitet.»

Flertallet har en klar forventning til at regjeringen så snart som mulig kommer tilbake til Stortinget på egnet måte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til forslag 2 i Representantforslag 166 S (2018–2019), som går på å styrke politiets ressurser til arbeidet mot hatkriminalitet. Disse medlemmer mener det er viktig med målrettet arbeid mot hatkriminalitet. Disse medlemmer fremhever at FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold)– gjennom prosjektet Rosa kompetanse – gjør et viktig arbeid mot hatkriminalitet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet foreslår en styrking av dette tiltaket i partiets alternative statsbudsjett for 2020.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til forslagene 1–3 i Dokument 8:174 S (2019–2020), som alle omtaler arbeidet med nye læreplaner. Flertallet viser til at kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og ulik seksuell orientering er med i de nye læreplanene etter Fagfornyelsen, og flertallet viser til at kunnskapsministeren har understreket at elevene skal ha kunnskap om ulik seksuell orientering, og at læreplanene skal legge grunnlag for å bekjempe fordommer og diskriminering og fremme åpenhet. Flertallet viser til at normbevissthet er viktig i læreres arbeid med å utvikle perspektiver som bidrar til inkludering, likebehandling og antidiskriminerende undervisning. Den typen varig makt- og normkritisk bevissthet som normkritiske perspektiver og kritisk mangfoldskompetanse søker å utvikle, bør inngå som en sentral del av skolens arbeid med kritisk tenkning, og er et viktig aspekt ved undervisning om demokrati. Flertallet viser til at det allerede er tradisjon for dette i skolen i dag.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, støtter intensjonen i forslag 8 i Dokument 8:166 S (2019–2020), men påpeker at det er kommunene selv som må avgjøre hvorvidt de ønsker å vedta handlingsplaner på ulike felt. Dette flertallet mener likevel det er positivt for kommuners arbeid med LHBTI-feltet at man gjennom handlingsplaner eller lignende dokument har et bevisst forhold til arbeid og prioriteringer på feltet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at flere av forslagene, blant annet forslagene 4–7 i Dokument 8:166 S (2019–2020), omhandler justeringer av poster på statsbudsjettet og at disse postene omtales av de respektive partiene i budsjettinnstillingen, Innst. 14 S (2019–2020).

Komiteen registrerer at kultur- og likestillingsministeren viser til at det er gjort endringer i likestillings- og diskrimineringsloven som skal styrke arbeidsgiveres og offentlige myndigheters aktivitets- og redegjørelsesplikt.

Komiteen viser til at Norges første levekårsundersøkelse som ser på livssituasjonen til personer med interkjønn i Norge ble lagt frem i mai 2019, og at studien «Den juridiske situasjonen til interkjønn i Norge» er den første studien som ser på den juridiske situasjonen til personer med interkjønn.

Komiteen viser til at det hvert år fødes 12–15 barn i Norge med uklare kjønnskarakteristika av ulik karakter. Ved fødsel er det gjerne de fysiske kjønnskarakteristika som fanger oppmerksomheten, mens barnets egen kjønnsidentitet og kjønnsforståelse først begynner å komme tydelig frem etter hvert som barnets personlige egenart og identitet trer frem. Kosmetiske inngrep som ikke er medisinsk begrunnet, kan ha store konsekvenser for den enkelte. Spesielt alvorlig er det når det handler om barn som ikke selv er i stand til å gi sitt samtykke.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til Dokument nr. 15:14 (2019–2020), hvor helseministeren i svar til et skriftlig spørsmål skriver at:

«Ingen barn skal utsettes for unødvendige medisinske inngrep. Barn født med uklare kjønnskarakteristika bør i størst mulig grad delta i avgjørelser om sin egen kropp og kjønnsidentitet. Så langt det er forsvarlig bør kirurgi og annen medisinsk behandling ventes med til barnet er gammelt nok til selv å delta i avgjørelsen. Det er barnets perspektiv som er viktigst.

På nåværende tidspunkt mener jeg at det ikke er grunnlag for å særregulere gjennom lov behandling av personer med interkjønn. Hva slags behandling som er nødvendig i det enkelte tilfellet kan være en vanskelig medisinsk og etisk vurdering. Det er viktig at internasjonale retningslinjer og prosedyrer følges nøye opp av den flerregionale tjenesten, slik at barna sikres et faglig godt behandlingstilbud i samsvar med menneskerettighetene. Videre er det avgjørende med grundig involvering av, og dialog med, barnets foreldre/pårørende.

Ifølge Helse Sør-Øst og Helse Vest er praksis hos den flerregionale behandlingstjenesten å la barnet selv delta i avgjørelsen når det er aktuelt med kirurgi på psykososial indikasjon, dvs. inngrep som ikke er medisinsk nødvendig å gjennomføre tidlig i livet. Slike inngrep vil ikke være et tema før barnet selv kan ta stilling til spørsmålet og konsekvensene av inngrepet.

Tjenesten opplyser at barnet blir gitt alderstilpasset informasjon gjennom hele oppfølgingsløpet. De er godt kjent med debatten om kjønnsmangfold og anerkjenner at personer kan oppleve andre kjønnsidentiteter enn jente/gutt og kvinne/mann. Den flerregionale behandlingstjenesten viser til at noen er født med et kjønn som ikke diskuteres før ungdomsårene, når de kan delta i beslutninger om egen kropp. Andre interkjønndiagnoser kan kreve akutt og livreddende behandling ved fødsel. Tjenesten understreker at barnets beste alltid er det viktigste.»

Flertallet stiller seg bak dette, men har samtidig en forventning om at det følges nøye med på denne praksisen, slik at man følger de retningslinjer som skal forhindre at disse unødvendige inngrepene finner sted.

Komiteen viser til forslag 10 i Dokument 8:166 S (2019–2020). Komiteen viser til at Helsedirektoratet arbeider med nasjonale retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens og at høring skal gjennomføres i 4. kvartal i år, samt at parallelt med dette skal de regionale helseforetakene sørge for at det etableres behandlingstilbud.

Komiteen viser til forslagene 3 og 4 i henholdsvis Representantforslag 166 S og 174 S (2018–2019) om å be regjeringen klargjøre eller fremme forslag om at såkalt konverteringsterapi for skeive skal være ulovlig. Komiteen merker seg at Representantforslag 166 S (2018–2019) ber regjeringen forby praksisen, mens Representantforslag 174 S (2018–2019) ber regjeringen klargjøre at praksisen rammes av likestillings- og diskrimineringsloven, og ber regjeringen om å foreslå en lovendring dersom det ikke er tilstrekkelig. Komiteen merker seg at temaet har fått stor offentlig interesse, og at temaet opptok mye av høringsinstansenes oppmerksomhet i komiteens gjennomførte høring om forslagene. Komiteen merker seg at flere høringsinstanser samt representantforslagene viser til økt risiko for alvorlige psykiske lidelser for de som blir utsatt for praksisen som forslagsstillerne omtaler. Komiteen forstår forslagene slik at de gjelder konverteringsterapi som angår seksuell orientering og kjønnsidentitet generelt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener at enhver behandling eller praksis som tar sikte på å endre en persons seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, herunder praksis eller behandling som tar sikte på å endre individets handlings- eller uttrykksmønster, kjønnsuttrykk, eller eliminere eller redusere tiltrekning til personer av samme kjønn, ikke bør finne sted.

Flertallet viser til statsrådens brev til komiteen, datert 19. november 2019, hvor hun blant annet skriver:

«I mine svar tok jeg ikke stilling til om det bør innføres et forbud mot konverteringsterapi/konversjonsterapi, eller om slik praksis er i strid med gjeldende lovverk. Som ansvarlig statsråd for likestillings- og diskrimineringsloven og LHBTIQ-politikken ønsker jeg allerede nå å signalisere at jeg vil igangsette en utredning om hvordan praksis som har til formål å endre personers seksuelle orientering eller kjønnsidentitet forholder seg til nasjonal lovgivning og menneskerettigheter, herunder diskrimineringsvern og trosfrihet.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med oppfølgning av disse spørsmålene og eventuell ytterligere lovendring for å forhindre denne type praksis, hvordan et slikt lovverk vil se ut og hvilke begrensninger som bør være i det.»

Flertallet er glade for at regjeringen allerede 19. november 2019 startet på dette arbeidet. Videre merker flertallet seg at begrepene konverteringsterapi, konversjonsterapi, homoterapi og reorientering brukes om hverandre, og med noe ulikt meningsinnhold. En grundig utredning er en forutsetning for å komme frem til en treffsikker definisjon og måte å regulere dette på som sikrer et forbud som treffer riktig, til hjelp for de som utsettes for slik praksis. Flertallet ser frem til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget på egnet måte.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til forslag 3 i Dokument 8:166 S (2019–2020), om å forby konverteringsterapi. Dette medlem mener det er kritikkverdig dersom trossamfunn oppmuntrer til straffbare handlinger, enten det er snakk om tvangsekteskap, politisk eller religiøs voldsbruk eller tvang og sterk sosial kontroll for å behandle folk for sin seksuelle legning på måter som skader dem.

Dette medlem ønsker likevel ikke et forbud mot konverteringsterapi eller en utredning som tar sikte på å innføre et forbud. Basert på innspillene fra opposisjonen, er dette medlem bekymret for at et lovforbud først og fremst vil legge begrensninger for hva trossamfunn og enkeltmennesker skal få lov til å utøve, tro og mene. Dette medlem viser videre til at de fleste norske trossamfunn ikke oppfordrer til lovbrudd eller utsetter ikke mennesker for overgrep og vold. Tvert imot er de fleste trossamfunn betydningsfulle og berikende for enkeltmenneskers liv – og også samfunnsbyggende.

Dette medlem viser til at det finnes enkeltbestemmelser i lovverket som etter sin ordlyd vil kunne benyttes for å gripe inn mot konverteringsterapi som blant annet trakasseringsforbudet gjennom ordlyd og forarbeider. Videre vises det til helsepersonelloven og St.meld. nr. 25 (2000–2001) som klargjør at konverteringsterapi ikke er å anse som faglig forsvarlig helsehjelp, og straffelovens bestemmelser.

Dette medlem mener derfor at bekjempelse av vold, tvang, negativ sosial kontroll og overgrep må gjøres gjennom å håndheve eksisterende regelverk og jobbe systematisk med forebygging og tiltak opp mot miljøer som utøver slike overtramp.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti tar avstand fra argumentasjonen om at et forbud mot konverteringsterapi vil gå ut over ytringsfriheten eller trosfriheten. Disse medlemmer gjør det klart at alle skal få tro på det de vil, og fritt utøve sin religion. Det er ikke dermed sagt at man kan gjøre hva man vil, i tros- og ytringsfrihetens navn, for eksempel kan man ikke utøve overgrep mot et annet menneske. Det er handlingen konverteringsterapi som skal forbys, ikke folks meninger eller tro. Disse medlemmer viser til at en rekke europeiske land, mange amerikanske stater, samt for eksempel Canada, har innført forbud, og det uten å komme i konflikt med trosfriheten eller ytringsfriheten. EU-parlamentet anbefaler sågar alle medlemsland å innføre lovforbud mot konverteringsterapi.

Disse medlemmer merker seg at medlemmene fra regjeringspartiene ikke ønsker å ta stilling til om konverteringsterapi skal forbys eller ikke nå, men hevder det er nødvendig med en utredning før de ønsker å konkludere. Disse medlemmer stiller seg undrende til denne argumentasjonen. Det er vanlig praksis rundt alle lovforslag som kommer fra Stortinget, at regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med lovteksten, avgrensningene og innretningen på loven/lovforbudet. Dette gjelder selvsagt også i dette forslaget. Disse medlemmer peker på at regjeringen kan utrede akkurat det den ønsker, før den kommer tilbake til Stortinget med et forslag om forbud i tråd med forslaget. Det er altså etter disse medlemmers syn ingen grunn til å skyve ønsket om utredning foran seg for å slippe å ta stilling til saken. Ønsker man forbud, kan man vedta det nå, og komme tilbake til detaljene, slik vanlig praksis er i alle andre lovsaker der Stortinget klart ønsker et forbud mot et uvesen. Men disse medlemmer merker seg at det for medlemmene av regjeringspartiene altså ikke er ønskelig å ta stilling til om de prinsipielt ønsker et forbud mot konverteringsterapi eller ikke på nåværende tidspunkt.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til forslag 3 og 4 i henholdsvis Dokument 8:166 S (2018–2019) og Dokument 8:174 S (2018–2019) om konverteringsterapi. Dette medlem mener konverteringsterapi er en alvorlig form for negativ sosial kontroll, der hensikten er å endre en persons legning. I dette ligger et premiss om at seksuell orientering og kjønnsidentitet er noe som både kan og bør endres. Dette er et premiss dette medlem tar sterk avstand fra. Dette medlem mener videre at religions- og trosfrihet er en grunnleggende menneskerett, og vil med dette presisere at for Senterpartiet handler ikke forbudet om å innskrenke tros- og religionsfriheten. Det er selve inngrepet overfor enkeltpersoner eller grupper med formål om å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet som må forbys. Dette medlem vil på denne bakgrunn støtte forslag 3 i Dokument 8:166 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti deler oppfatningen til forslagsstiller fra Miljøpartiet De Grønne om at normer knyttet til kropp, kjønn og seksualitet kan skape ulike former for press som kan forverre unges psykiske helse, og at det derfor trengs konkrete tiltak for å redusere press og utenforskap knyttet til kropp, kjønn og seksualitet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter forslag 1–10 i Dokument 8:166 S (2018–2019), og forslag 1, 2, 3, 4, 5, 7, 8, 9 i Dokument 8:174 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å forby konverteringsterapi.

• Stortinget ber regjeringen styrke regionale fagmiljøers kompetanse om kjønnsdysfori og sørge for tiltak for bedre tilgang på behandlingstilbud for denne pasientgruppen.

• Stortinget ber regjeringen styrke arbeidet med Rosa kompetanse i arbeidslivet, helsevesenet, skolen, barnehagene, politiet og på asylmottak, og sørge for at det gjøres systematisk og landsdekkende.

• Stortinget ber regjeringen sikre Skeivt Arkiv i Bergen fortsatt drift i fremtidige forslag til statsbudsjett.

• Stortinget ber regjeringen sikre magasinet Blikk fortsatt drift og mulighet til videre formidling via skolebibliotekene.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

• Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å forby at såkalt kjønnsnormaliserende kosmetiske inngrep (som ikke er medisinsk nødvendig) skjer før barnet selv er i stand til å samtykke.

• Stortinget ber regjeringen styrke politiets ressurser til arbeidet mot hatkriminalitet.

• Stortinget ber regjeringen styrke bevilgningene til LHBTI-arbeid gjennom organisasjonene på feltet, «LHBTI-potten», i fremtidige forslag til statsbudsjett.

• Stortinget ber regjeringen sørge for at alle kommuner oppretter konkrete LHBTI-handlingsplaner.

• Stortinget ber regjeringen igangsette et utredningsarbeid om innføring av en tredje kjønnskategori i Norge.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag 6 fra Miljøpartiet De Grønne i Dokument 8:174 S (2018–2019). Dette medlem viser til at kjønnsnøytrale toaletter og garderober vil kunne ha den positive konsekvensen at mange transpersoner og ikke-binære personer som ikke er ciskjønnet, ikke vil bli diskriminert hver gang de skal bruke toaletter eller garderober i skolebygg eller andre offentlige bygg. Dette medlem viser imidlertid til at det også finnes ulemper, spesielt knyttet til kvinners trygghet og sikkerhet, hvis det ikke lenger vil finnes egne kvinnetoaletter. Mange er sårbare i garderobe og toalettsituasjoner av forskjellige grunner. Dette løses for eksempel gjennom mer skjerming. Dette medlem mener videre at ordlyden i forslaget kan forbedres slik at egne toaletter for kvinner ikke nødvendigvis utelukkes. Derfor vil dette medlem fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer for å gjøre kjønnsnøytrale toaletter og garderober tilgjengelig i alle nye skolebygg og offentlige institusjoner.»

Komiteen viser til forslag 10 fra Miljøpartiet De Grønne. Komiteen mener at all diskriminering på grunnlag av seksuell praksis mellom samtykkende voksne, som ikke overskrider andres grenser, er galt. Komiteen peker imidlertid på at å innlemme dette i likestillings- og diskrimineringsloven fører med seg noen uheldige konsekvenser. Komiteen viser til at det daværende Barne- og likestillingsdepartementet i 2017 vurderte om BDSM og fetisjisme skulle omfattes av diskrimineringsgrunnlaget «seksuell orientering» eller som egen samlekategori i forslag til lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven). Departementet landet på at det ikke skulle innlemmes. Når det gjelder om BDSM og fetisjisme skulle omfattes av diskrimineringsgrunnlaget «seksuell orientering», mente departementet at en for vid definisjon av seksuell orientering kan føre til at vernet blir svært uforutsigbart, og at det blir vanskelig å avgrense vernets rekkevidde. Når det gjelder om BDSM og fetisjisme skulle omfattes av en egen samlekategori, mente departementet at:

«(…) en samlekategori skaper en uheldig rangering mellom forholdene som faller innenfor de opplistede diskrimineringsgrunnlagene og forhold som eventuelt ville falle innenfor samlekategorien. Av hensyn til forutsigbarhet og rettssikkerhet, bør lovens regler om delt bevisbyrde, erstatning og oppreisning, tilretteleggingsplikt og aktivitetsplikt ikke gjelde for en eventuell samlekategori. Man kan altså ikke knytte de samme rettsvirkningene til en samlekategori som til de opplistede diskrimineringsgrunnlagene.»

Komiteen mener at departementets vurderinger fortsatt bør legges til grunn og støtter derfor ikke forslaget.