Intervju med den ikke-binære presten Alex Ramstad Døsvik

Sverresborg kirkesenter er et moderne bygg. Gjennom de store glassvinduene skimter vi en person i svart, kortermet presteskjorte i ivrig samtale med en nybakt mor med en baby på armen.

Babysangen er nettopp avsluttet, og Alex gjør det hen er best på: Å snakke med mennesker.

– Jeg er sosialt konstruert og nysgjerrig. Hvem er denne personen?

Den nye presten i Sverresborg menighet har allerede vært to uker i stillingen.

Siden det er prestemangel i Nidaros bispedømme, er det kanskje ikke så rart at menigheten ønsker en nyansatt prest varmt velkommen. Likevel innrømmer Alex at hen i starten var spent på reaksjonene.

– Jeg har bare fått positive reaksjoner fra menigheten. Alle har ønsket meg velkommen, men så har jeg jo også undersøkt litt før jeg søkte, sier hen.

Hen er både den første åpne ikke-binære presten og den første åpne transpersonen som ordineres til prest i Den norske kirke.

Personer som vil omtales med det kjønnsnøytrale pronomenet hen, eller de/dem, er gjerne ikke-binære, og identifisere seg verken som mann eller kvinne. En transperson identifiserer seg med et annet kjønn enn det personen ble født som.

Protest mot vigsling

Den historiske prestevigslingen skjer i Nidarosdomen søndag 28. januar.

En vigslingsgudstjeneste som alle andre, sier biskopen, men av en prest med en litt uvanlig historie.

Samtidig sier Herborg Finnset at hun er skjerpet før gudstjenesten. For selv om mottakelsen lokalt har vært varm, finnes det stemmer som er skeptiske til nyansettelsen.

I et innlegg i sosiale medier etterlyste tidligere kirkerådsmedlem Therese Egebakken nylig en teologisk avklaring fra biskopene rundt hva det betyr at en person «uten kjønn», som hun skrev, blir prest i kirken?

Hun frykter for hvordan nypresten vil forkynne kjønn. I en e-post til avisen Vårt Land skriver hun:

«Vi vet godt hvor tydelig Bibelen er på at Gud skaper mennesker til å være enten mann eller kvinne».

I samme artikkel kvitterer Alex: «Jeg er mer opptatt av Gud, Jesus og Den hellige ånd».

Fra lesbisk til ikke-binær transperson

Alex var i sin ungdom en politisk engasjert jente, oppvokst på Ørlandet, i en familie med to søstre og en bror. Allerede som 14-åring fortalte hen foreldrene at hen var lesbisk. Det skjedde etter en håndballtrening.

– Jeg kom hjem ganske seint. Før jeg gikk i dusjen, sa jeg: «Forresten, jeg er lesbisk». Foreldrene mine ville at vi skulle snakke om det, men jeg sa bare: «Må vi det?».

Det var en venn som satte Alex på tanken om at hen kanskje var trans. En av årsakene var hens voldsomme reaksjoner på at de som ungdomspolitikere i SV skulle deles inn i kjønn i formøter til større møter.

– Jeg syntes det var et håpløst opplegg og reagerte kraftig.

Vennen spurte: «Det kan hende dette er et helt vilt forslag, men har du tenkt på at du kanskje er trans?»

– Da åpnet det seg en mulighet. For mange ville det ha vært et sjokk å bli spurt om det, men jeg fikk det til å rime ganske fort.

– Jeg var allerede aktiv i skeiv ungdom, og kjente til begrepene fra før, men jeg hadde aldri tenkt at det kunne være meg. Samtidig samsvarte det godt med holdningene mine til kjønn som en konstruksjon.

Alex utdyper:

– Biologien er der, men mye av det man gjør handler om sosial konstruksjon. Hvordan man ter seg, hvordan det er forventet at man skal kle seg. Jeg stilte tidlig store spørsmål rundt alt som handlet om kjønnsroller.

Trans-spørsmålet kom på slutten av videregående.

– Jeg burde ha skjønt det før, sier hen.

Alex omtalte seg i en periode som en ikke-binær maskulin transperson.

– Det har jeg sluttet med. Tanken var at siden jeg ble tildelt kjønnet kvinne ved fødselen, så er det ganske feminint. Men nå går jeg på hormonbehandling, og det er jo en maskulinisering i seg selv. Nå leker jeg også med et feminint uttrykk.

– Mange er redd for sanksjoner

For transmenn og transmaskuline som ønsker behandling, er hormonbehandling med testosteronsprøyter første alternativ, noe også Alex tar.

– Mange sier de må gjennom ydmykende intervjurunder før de blir tilbudt behandling. Hvordan har det vært for deg?

– Jeg søkte hjelp privat. Det er ikke nødvendigvis så mye enklere, for mange er redde for å tilby det. De er ikke redde for å feilbehandle, men de er redde for sanksjoner mot seg selv. En del fastleger har dessuten ikke den oppdaterte kunnskapen.

– Hvorfor søkte du ikke hjelp offentlig?

– Da jeg startet opp, var det bare binære som fikk tilbudet. Da måtte jeg ha sagt at jeg var en transmann, som ville gå hele løpet.

Det vil si toppoperasjon med fjerning av bryster og bunnoperasjon, som er rekonstruering og kastrering.

– Slik var det for ti år siden. Det er ikke alle transmenn som ønsker å gå hele løpet, men du må gjøre det for å få offentlig behandling.

Hvilken variant Alex har valgt for seg selv, ønsker hen ikke å gå i detalj om.

– Jeg har bestemt meg, og er fornøyd med den behandlingen jeg har fått til nå. Det føles som meg. Jeg kunne ha kjørt full maskuliniseringsprosess, og likevel kalt meg ikke-binær, men det er jeg ikke interessert i. For kjønn handler ikke bare om kroppen. Det er også mulig å være transmann uten å ha mottatt noen form for behandling.

Hormonbehandlingen bidrar til en mannlig pubertet, med blant annet dypere stemme, mer hår på ben, lår, mage, rygg, rumpe og bryst.

– Når begynte du behandlingen?

– Jeg har en jukselapp på leggen. Det er veldig viktig å tatovere viktige datoer på seg selv, for da husker man det, ler Alex, og forklarer:

– Det er datoen for første testosterondose. Prosessen for å få det begynte to år tidligere. Det begynte med et besøk til fastlegen.

– Jeg er også tjukk

– Følte du at det å være homofil gjorde deg annerledes?

– Ja, det gjorde det, men her kan man bare velge og vrake. Jeg er jo også tjukk. Jeg tror mange barn føler de er annerledes, men noe er jo mer grunnleggende. Da vi kom i en viss alder begynte de andre jentene å si, han er søt, han vil jeg være sammen med. Da satt jeg der og tenkte, nei.

Selv om Alex etter hvert forsto at hen var trans, tok det tid før familien fikk vite det.

– Jeg ventet til jeg var flyttet hjemmefra med å si noe, bare sånn i tilfelle, men de tok det veldig bra. Det er bare ti år siden, men mye var annerledes da. Selv om jeg hadde en familie som hadde tatt i mot meg som lesbisk bare fem år tidligere, var dette i mitt hode noe helt annet.

– Jeg var redd for å bli kastet ut hjemmefra. Det var en helt ubegrunnet frykt, men det er ikke en ubegrunnet frykt for mange andre. Familien min måtte lære seg et nytt navn, men det var bare «chill», sier Alex avslappet.

Morgensang i kapellet

Det er tidlig tirsdag morgen. Ute er det fortsatt mørkt. Utenfor Kapittelhuset, det lille kapellet som ligger på nordsiden av Nidarosdomen, står et skilt som ønsker velkommen til morgensang.

Dette er blitt en uformell møteplass for prester fra hele byen. De som kommer er gjerne de som ønsker å ha noen å diskutere bibelteksten med før søndagens gudstjeneste.

Under spissbuene i det gamle kapellet denne tirsdagen høres salmesang fra tre dype maskuline røster.

«Nå er det morgen, tåkene letter. Fuglesang vekker livet på jord. Takk, Gud, for sangen, dagen og lyset,sannhetens kilde, som er ditt ord.»

Selv om Alex har vikariert som prest tidligere, er det mye nytt å sette seg inn i. Møtekalenderen er full.

Etter morgensang haster hen til møte om konfirmasjonstur til Hamburg i Ilen kirke.

Onsdag er det møte i Havstein kirke med forberedelser til søndagens gudstjeneste. Denne gudstjenesten er den første Alex skal holde som nyansatt prest.

Sogneprest Silje Kristin Meisal gir gode råd.

– Dette blir fint, sier Silje, når hun, organisten og Alex øver på messe-tekster.

– Husk at du også har kunstnerisk frihet, sier sognepresten.

– Ingen stor kristen åpenbaring

Alex vokste ikke opp i en utpreget kristen familie.

– Vi er litt forskjellige i min familie, forteller hen.

Men selv om foreldrene sa at Alex selv måtte velge mellom borgerlig og kirkelig konfirmasjon, ble det lagt en tydelig føring.

– Jeg fikk valget om å konfirmere meg kirkelig, eller betale festen selv. Det var frivillig tvang, men nå tenker jeg mer på det som et frivillig dytt.

Alex ble kristen i løpet av konfirmasjonstiden. Det skjedde gradvis, det var ingen stor åpenbaring.

Etter konfirmasjonstiden ville hen engasjere seg i kirka, noe svært få i den alderen gjorde. Da ble det heller ikke til at hen dukket opp så ofte.

Kristen lesbisk tenåring

Samtidig var Alex usikker på hvordan det å være lesbisk ville harmonisere med andre kristne.

– Det gikk bra. Jeg var tydelig på hvem jeg var, hva jeg mente og at jeg ville være en del av kirka.

– Det var modig av en tenåring.

– Ja, men man får ikke en plass hvis man ikke prøver.

Etter en stund fikk Alex tilbud om å dra på Ungdomstinget i bispedømmet. Der møtte hen mange andre kristne ungdommer.

– Fra før hadde jeg organisasjonserfaring fra 4H og Skeiv ungdom. Nå ble jeg også engasjert i kirkepolitikk, forteller Alex.

Siden har 29-åringen vært representant i Nidaros bispedømmeråd i åtte år, vært delegat på Kirkemøtet og i 2020 ble Alex valgt til lekmedlem av Kirkerådet, som på mange måter er Den norske kirkes regjering.

Møte med Tor Singsaas

Det var i denne perioden Alex møtte Tor Singsaas, som da var biskop i Nidaros.

– Jeg ville først stille ham til veggs. Han var jo selveste biskopen. Men de andre sa at jeg skulle la det være, fordi det ikke var noe problem for ham at jeg var åpen homofil. Heldigvis droppa jeg det. Det ville vært flaut, ler den 15 år eldre Alex.

Etter ett år på folkehøyskole på Jæren, var planen å starte studiene som tegnspråktolk.

– Å bli prest var uaktuelt. Jeg ville ikke jobbe i Den norske kirke. De viet ikke likekjønnede par, så det var jeg ikke interessert i.

Biskop Singsaas var den første som ymtet frempå om at presteyrket kunne være noe for Alex.

– Jeg svarte sikkert at «hyggelig du sier det, men det er ikke det jeg vil bli», men inni meg tenkte jeg: Nei takk!

– Du følte deg ikke hjemme i kirka?

– Ikke nok til at jeg ville jobbe der. Jeg hadde deltidsjobb, men ville ikke bli prest.

Skiftet navn til Alex

Det var på folkehøyskolen hen skiftet navn til Alex.

– Jeg begynte å bruke Alex fra dag én på skolen. Da hadde jeg allerede prøvd navnet ut i enkelte kretser i løpet av sommeren, og konkludert med at det måtte bli Alex.

– Hva het du som jente?

– Det vil jeg ikke si. Det finnes folk som er komfortabel med å nevne det, men for meg føles det rart.

For Alex var det å bli prest et kall, og da Kirkemøtet i 2016 vedtok at homofile og lesbiske par kunne gifte seg i kirken, var det siste stengselet borte.

I rollen som prest fremstår hen som avslappet og selvsikker.

– Jeg har vært trygg på meg selv, men usikker på samfunnet. Hvordan jeg ville bli tatt imot og behandlet?

– Har du vært redd?

– Ja, i noen settinger. Jeg har vært mest redd for hva familien og vennene mine tenker, og kanskje ikke så redd for hva resten tenker.

– Hvordan ble du tatt imot på teologisk fakultet?

– Bra. Siden jeg satt i bispedømmerådet kjente jeg den daværende dekanen. Jeg kjente også noen studenter fra kirkedemokratiet. Jeg var spent, men det gikk bra.

– Jeg blir ikke lei meg, men trist

Å være del av et større fellesskap, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, er en viktig del av det å være kristen for Alex.

– Det finnes kristne med sterke meninger mot likekjønnet ekteskap, homofili, samt hvilke prester som kan ordineres. Du har selv ytret deg på Kirkemøtet om dette. Hvordan har det vært?

– Alle skal få lov til å ha sin egen mening. Det er viktig med mangfold. Jeg trenger ikke et enighetsfellesskap, men det er fint at man fortsatt er sammen. Av og til, på for eksempel Kirkemøtet, så tenker jeg at det er litt for hardt. Det handler om å ha respekt. Det er ikke alle som forstår ringvirkningene av egne ytringer.

Selv om Alex er flink til ikke å la ting gå inn på seg personlig, hender det hen blir trist når det blåser som verst på Kirkemøtet.

– Jeg blir ikke lei meg, men jeg blir mest trist fordi det ikke er så mye kjærlighet i den salen, innimellom, og at medmenneskeligheten forsvinner litt.

– Men du får også mye støtte?

– Ja, og det er heller ingen på talerstolen som henvender seg direkte til meg.

– Full «backing» og heiing

– Er det noen her i Nidaros bispedømme som har reagert på at du blir prest?

– Ja, men bare positivt. Dette føler jeg er verdens beste stab. Jeg har blitt tatt supergodt imot.

Nypresten forteller at det har vært full «backing» og heiing fra dag én.

– Nå har jeg også møtt menigheten. Jeg trengte ikke å presentere meg som ny ikke-binær prest. Det er de ikke opptatt av. De er mer opptatt av at de har fått en ny og fin prest.

På spørsmål om hvem Alex er som prest, svarer hen:

– Jeg er rolig, raus og veldig interessert i folk. Og jeg vet mye om hva det vil si å trenge et medmenneske. Jeg ønsker å finne ut av hvem menigheten min er. Jeg vil være prest sammen med dem.

– Hva vil du vektlegge i prekenene dine?

– Jeg er glad i å snakke om kjærlighet, og det å kunne se teksten i den sammenheng den er skrevet i, og gi den relevans i dag.

– Ganske aktivistisk å bli prest

– Kommer du til å være aktivist?

– På en måte, men ikke mer enn det jeg er nå. Er det ikke ganske aktivistisk å bli prest som transperson og ikke-binær da? Jeg er ikke opptatt av å vise meg frem eller rope høylytt ut. Den viktigste endringen skjer fordi jeg er her, og virker i det daglige som prest. Men jeg kommer ikke til å holde kjeft heller, hvis det skjer urett.

Alex kan bli oppgitt og irritert når folk reagerer på noe de ikke har noe med.

– Nidaros er ikke et konservativt bispedømme.

– Nei, men de mener mye forskjellig her også. Det verste vi gjør er å ikke prate sammen.

Etter en liten pause, fortsetter Alex:

– Først og fremst vil jeg være prest.

– Det verste er å bli banka på byen

Alex bor på Singsaker i en liten leilighet. Fortsatt er det få møbler der, og mye står pakket ned i esker.

Fritiden til nypresten er variert. Alex liker å finne på ting.

– Jeg må ha noe å gjøre. Jeg spiller volleyball på laget til 4H. Kanskje starter jeg i kor.

Hjemme gamer hen en del.

– Hva vil du si til dem som føler de ikke er født med rett kjønn, som er usikker og ikke tør å stå frem?

– Vi er mange som heier på at du skal tørre å være deg selv, sånn du er. Vi backer deg, bare send en melding.

– Hva er det verste med å være en tydelig ikke-binær transperson? Er det kommentarfelt på sosiale medier?

– Nei, det verste er å få hets på gata, eller å bli banka på byen. Heldigvis har jeg aldri blitt banka på byen.

– Går du med en frykt for å bli det?

– Ja, jeg gjør jo det. Jo mer jeg eksponerer meg, jo mer øker sjansen for at folk vet hvem jeg er og kan slå meg ned på byen. Men det hemmer meg ikke i hverdagen.

– Jeg går ikke så ofte i kjole

Alex korrigerer seg selv:

– Eller, jeg tenker det først. Så tenker jeg: Nå må du slutte å tenke det.

– Er det noe du ikke gjør på grunn av frykt?

– Jeg går ikke så ofte med kjole. Jeg trives med feminine klær. Det er kanskje også derfor jeg har fjernet maskulin foran ikke-binær transperson. Jo tryggere jeg er på meg selv, jo mer leken tørr jeg å være, men så blir jeg jo litt redd for sanksjoner.

– Når har du opplevd det?

– Hverdagslige situasjoner. Jeg har gått på gata med en regnbueparaply. Holdt hender, eller jeg har klemt noen.

Alex tar en pause, så sier hen ironisk:

– Det er jo spennende at noen føler de har rett til å reagere.

– Hva gjør det med deg?

– Man får jo en støkk. Jeg har kjent på trangen til å låse meg inne i tre uker, men da taper man. Det er uaktuelt.

– Ingen bestemmer over meg

Alex ler.

– Det er ingen som bestemmer hvordan jeg skal være i mitt liv.

I slike situasjoner får Alex støtte av sine skeive venner.

– Men det finnes mange fine ikke-skeive også.

– Tror du at du eksponerer deg selv mer med å bli prest?

– Ja, absolutt. Jeg hadde ikke vært så interessant for media hvis jeg hadde blitt lærer.

Kun en uke før innsettelsen i Nidarosdomen holder Alex gudstjeneste i Havstein kirke.

Idet kirkeklokkene ringer seg ferdig, kler hen på seg prestekjolen, første gang som fast ansatt prest.

– Prestekjolen gjør meg skjerpa, men samtidig rolig, sier hen.

Så går hen inn og ønsker velkommen til gudstjeneste.

– Blir som dåp ogkonfirmasjon på samme dag

Snart ringer klokkene i Nidarosdomen inn til den historiske vigslingsgudstjenesten.

– Dette blir en viktig dag for meg. Det blir som en gudstjeneste med både dåp og konfirmasjon på samme dag, sier hen.

Biskop Herborg Finnset ser frem til dagen.

– Alex er en kvalifisert prest som allerede har startet i sitt arbeid. Jeg kjenner hen godt. Dette blir en vigsling som alle andre vigslinger, sier Finnset.

Hun ønsker at gudstjenesten skal bli fin.

– Alex avlegger samme løfte som hvilken som helst annen prest, og hen har den samme himmelen over seg som hvilken som helst annen person. Samtidig er Alex med sin lange bakgrunn fra kirkedemokratiet, i tillegg til sine avlagte eksamener, meget kvalifisert til stillingen.