Forfatteren av denne boken er engelsk, har reformert bakgrunn og arbeider som professor i teologi ved Grove City College i Pennsylvania. Han er en produktiv forfatter som har arbeidet mye med reformert teologihistorie; blant annet har han sammen med Robert Kolb skrevet en bok om forholdet mellom luthersk og reformert teologi. Utgangspunktet for denne boken er undring over at utsagnet «Jeg er en kvinne fanget i en manns kropp» oppfattes som et meningsfylt utsagn. Ingen tidligere kulturer eller generasjoner ville ha oppfattet det slik. At det oppfattes slik i dag må derfor skyldes omfattende kulturelle endringer som Trueman har satt seg som mål å etterspore.
Bokens første del dreier seg om det han kaller den seksuelle revolusjonens arkitektur. Her drøfter han først endringene i kulturens forståelse av selvet. Mens en tidligere var opptatt av å innrette seg etter gitte verdier, ser en nå mening og hensikt som noe det er opp til individet selv å skape. Han redegjør her for Philip Rieffs bok fra 1966, The Triumph of the Therapeutic. Her skiller Rieff mellom det politiske, det religiøse, det økonomiske og det psykologiske menneske. Den siste typen, som svarer omtrent til det Charles Taylor kaller ekspressiv individualisme, er karakteristisk for vår tid. Det viktigste er det autentiske selvuttrykket, det å være seg selv. Om individets autentiske selv ikke respekteres, vil det lett føle seg krenket. Uenighet oppfattes som respektløshet, og det å være et offer for andres mangel på respekt impliserer en offerrolle som samfunnet premierer.
I senere bøker utarbeider Rieff et skille mellom det han kaller første-, andre- og tredjeverdener. I første- og andreverdener er verdiforankringen transcendent, mens tredjeverdener ikke har noen verdier utover pragmatisk immanentisme. Selv om dette er en svært ustabil kulturform, er den likevel den som er blitt dominerende i Vesten. Som påpekt blant annet av Alasdair MacIntyre har en slik kultur ingen teleologisk (formålsbestemt) forståelse av mennesket. Resultat er at etikken blir emotivistisk (følelsesbasert) og tradisjonskritisk. Ifølge Rieff leder dette til en antikultur som finner sin identitet i avvisning av det den oppfatter som undertrykkende tradisjoner. Både pornografi og en liberal abortpraksis forstår Trueman som tradisjonsfornektende, antikulturelle trekk.
I del to redegjør Trueman for tenkere og forfattere han oppfatter som foregangsfigurer for den kulturelle revolusjonen han undersøker. Her tar han fram Rousseau og hans forståelse av samfunnet som undertrykkende overfor den naturlige uskyld. Han betrakter de engelske poetene Wordsworth, Shelley og Blake som foregangsmenn når det gjelder betydningen av det autentiske selvet som ikke må undertrykkes av tradisjonens verdier når det gjelder religion og seksualitet. Til slutt i denne delen presenterer han Nietzsche, Marx og Darwin. Felles for dem er understrekningen av at mennesket må skape seg selv; det fins ingen gitt naturlighet en må innpasses i. Viktigere enn teoretisk kritikk av troen på Gud, er overbevisningen om at det autentiske menneske ikke kan ha noen autoriteter over seg.
Del tre drøfter seksualiseringen av det nye, plastiske og autentiske menneske. Freud introduserer ideen om seksualitetens grunnleggende betydning, og forstår sivilisasjonen som en tragisk, men uunngåelig sublimering av den seksuelle libido. Viktige tenkere på den politiske venstresiden aksepterer imidlertid ikke dette. Ved å kombinere Marx og Freud oppfatter de all sosial begrensning av seksualiteten som et onde det er viktig å frigjøre seg fra. Mens Marx var opptatt av økonomisk undertrykkelse, er man nå primært interessert i det som hindrer seksualitetens frie utfoldelse. Viktige representanter for denne tilnærmingen er Wilhelm Reich, Herbert Marcuse og Simone de Beauvoir. På den måten ender vi opp med vår tids forståelse av realisering av selvvalgt seksuell identitet utfoldelse, som det kjennetegn på egen autentisitet som må respekteres under alle forhold. Seksuell adferd er ikke privat; den er sosial identitetsmarkør. Etiske krav knyttet til seksuell praksis er en del av det borgerlige samfunns undertrykkelsesmekanismer og derfor uakseptable.
Gjennom feminismen blir autentisitetskravet til et angrep også på kjønnsforståelsen som noe naturgitt. En fødes ikke som kvinne; en sosialiseres inn i kvinnelighet som en undertrykkende sosial kategori. I den grad denne undertrykkelsen har biologiske elementer, må de motarbeides. Graviditet og fødsel fungerer kvinneundertrykkende, og må derfor bekjempes med fødselskontroll og fri adgang til abort. Natur må bekjempes med teknologi. Dette er sentrale elementer i de Beauvoirs feminisme. Familieorienterte kategorier som mor og far må bort.
Bokens del fire drøfter til slutt viktige trekk ved samtidskulturen som konsekvenser av denne utviklingen. Her peker Trueman på tre framtredende trekk. Det første er alminneliggjøringen av pornografi. Den lever av å tråkke på seksualiteten, gjør intimitet til et konsumprodukt og målbærer forakt for alt som er hellig. Feminismen blir her konfrontert med et dilemma, fanget som den er mellom forståelsen av pornografien som kvinneundertrykkende og alles rett til å utfolde sin seksualitet slik de ønsker. For det andre er samfunnet generelt styrt av en subjektiv og ustabil forståelse av hva det vil si å være menneske, noe Trueman viser ved å gå gjennom amerikanske høyesterettsdommer relatert til homofili og abort. Det er ikke lenger mulig å operere med en ekteskapsforståelse som knytter ekteskapets ide til fruktbarhet og dermed til relasjonen mellom en kvinne og en mann. Fremdeles er polygami, pedofili og sex med dyr sosialt uakseptabelt, men når det å ikke krenke noens selvvalgte seksuelle identitet er den eneste norm man styrer etter, er det ikke noen rasjonelle grunner til at det skal være slik.
Til slutt kommer Trueman tilbake til det som var utgangspunktet, altså den kulturelle aksept av at påstanden «jeg er en kvinne fanget i en manns kropp» er en meningsfull påstand. Her drøfter han framveksten av LGBTQ+-bevegelsen (på norsk ofte gjengitt med LHBT), og påpeker det selvmotsigende i den sammenstilling av ideologier vi her har. Både lesbiske og homofile har i utgangspunktet en forståelse av kjønn som naturgitt som fornektes av transbevegelsen og skeiv ideologi. På en tilsvarende måte var den lesbiske bevegelsen et opprør mot mannlig dominans som var svært kritisk til homofile menn. En har imidlertid funnet sammen i en felles offerrolle og i forståelsen av tradisjonell moral som en felles fiende.
Etter hvert som bevegelsen blir hegemonisk og får problemer med å fastholde offerrollen, vil den imidlertid falle fra hverandre. Denne interne motsetning er i dag tydeligst i feminismen, som selv har kjempet fram den kjønnskonstruktivisme en del feminister nå gjør opprør mot. Disse opprørerne, altså de de transekskluderende radikalfeministene eller TERF-ene, vil ikke åpne det rommet de har tilkjempet seg for biologiske menn som sier de føler seg som kvinner. Her viser han til Janice Raymonds bok Transsexual Empire: The Making of the She-Male (som også er viktig for Anne Kalvig), som allerede i 1979 framførte en feministisk kritikk av transbevegelsen. Selv om manns- og kvinneroller er plastiske og kulturelt bestemte, er det biologiske realiteter her som ikke lar seg benekte uten at den seksuelle frigjøringsbevegelsen ender i ren irrasjonalisme. Kjønn er ikke bare en måte å oppføre seg på, slik Judith Butler hevder.
Transbevegelsen er imidlertid ikke innhentet av sin irrasjonalitet enda. Den setter sitt tydelige preg på de såkalte Yogyakarta-prinsippene, som fastslår den enkeltes rett til å definere sin seksualitet og sitt kjønn. Alt annet oppfattes som undertrykkende overgrep. Disse prinsippene har ingen offisiell status, men vises likevel ofte til som grunnlag for lovgiving, ikke minst i Norge.
Styrken ved Truemans bok er at han så tydelig får fram den ånd/materie-dualisme som ligger til grunn for moderne kjønnsteorier, og viser hvor avhengig den er av filosofiske veivalg som for et kritisk blikk framstår som alt annet enn velbegrunnede og konsistente. Slik viser han på en ugjendrivelig måte at den moderne samlivsetikkdebatten dreier seg om noe mer enn samlivsetikk; det er selve virkelighetsforståelsen og dens grunnleggende forutsetning som her står på spill. Den nye samlivsetikken er i realiteten et uttrykk for inkonsistent og filosofisk ustabil ateisme. Det får Trueman godt fram.
Trueman har valgt å begynne sin idehistoriske undersøkelse med Rousseau, og ellers begrense den til tenkere fra det 19. og 20. århundre. Det er mulig å gjøre dette annerledes, for den historien han forteller, har lengre og dypere røtter enn det som kommer fram på denne måten. Men ved å konsentrere seg om sentrale og innflytelsesrike forfattere fra de siste 250 år får han fram viktige utviklingstrekk på en tydelig måte. Dette er en bok som fortjener mange lesere, for den har viktige ting å si om den kulturelle situasjon alle i Vesten nå befinner seg i.
Knut Alfsvåg, 13.12.2023
Først publisert hos Foreningen for Bibel og bekjennelse, fbb.nu
Carl Trueman,
The Rise and Triumph of the Modern Self: Cultural Amnesia, Expressive Individualism, and the Road to Sexual Revolution.
Wheaton: Crossway,
2020.
425 s.
