Kampen om ekteskapet og barnet

Erlend Waade innleder i sitt innlegg «Den viktigste kampen» med å si: «Øivind Benestad kjemper for barnas beste. Det står det respekt av. Benestad, med meningsfeller, har en flott målsetting for kampen sin. Men de har valgt en blindvei for å komme til målet.»

Blindveien er ifølge Waade at jeg avviser såkalt likekjønnet ekteskap. I stedet burde jeg konsentrere meg om barns beste i forbindelse med skilsmisser, omsorgssvikt, barnevern, med mer. Selvsagt er jeg helt enig i at dette er viktige spørsmål. Men i forhold til kirkens ekteskapsdebatt og utfordringene fra den kjønnsnøytrale teologien er Waades påstand en påfallende avsporing.

Det Waade gjør, er å ignorere barnets situasjon i den kjønnsnøytrale teologien som Den norske kirke nå har innført. Kirkens nye teologi handler nemlig ikke først og fremst om velsignelse av to voksne som ønsker et forpliktende samliv. Sakens kjerne er at Den norske kirke nå har foretatt en radikal omdefinering av hele ekteskapsinstitusjonen. Denne omdefineringen vil uunngåelig få dyptgripende konsekvenser for kirkens teologi om seksualitet og kjønn, om familie og foreldreskap, om mor-far-barn-relasjonens betydning og om barns rett til sin egen mor og far.

I artikkelen kommer Waade med flere underlige påstander. En av dem er denne: «Det er uvirkelig å se på at motstanden mot likekjønnet vigsel begrunnes nesten uten fakta, empati eller bibelsk grunnlag.» Mener Waade at alle meningsmotstanderne hans bygger sin samlivsteologi på uvitenhet og fordommer? Gjelder dette også de seks biskopene som er uenige med ham? 

På tross av dyp uenighet mellom Waade og meg, skriver han: «Jeg vil svært gjerne være med på Benestads lag.» Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner hva han egentlig mener. Det gjør jeg heller ikke når jeg leser dette utsagnet mot slutten av artikkelen: «Det er mye som tyder på at denne saken nå utvikler seg til å bli en tragikomedie.»

Er det én ting som er sikkert, er det at den kirkelige uenigheten om ekteskapet og barnet ikke har noe som helst komisk ved seg. Tvert imot. Å gjøre ekteskapet kjønnsnøytralt vil få enorme ringvirkninger, ikke minst med tanke på barns beste og barns rettigheter. Her er noen eksempler:

1. I kirkens nye samlivsteologi er kjønn definert som irrelevant. Betydningen av mor og far blir oppløst. En «medmor» kan uten problem overta fars plass, og en «medfar» kan erstatte mor. I den kjønnsnøytrale ideologien blir planlagt farløshet og morløshet vurdert som et viktig framskritt for både barn og voksne. Men kan kirken akseptere at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig, i tråd med Jesu liv og lære, og til barns beste?

2. De siste årene har det utviklet seg et internasjonalt og kommersielt marked hvor man handler med sæd og egg, donorer og surrogatmødre. Hundrevis av norske kvinner (og en del menn) benytter seg årlig av dette, inkludert de fleste likekjønnede par som vil ha barn. Et tankevekkende eksempel på hva som foregår, finner man på nettstedet foreldre.no, i artikkelen «Kjøper seg drømmebarnet». Artikkelen gir informasjon og råd om hvordan norske kvinner kan kjøpe et barn i Danmark. Innledningen lyder slik: «Ønsker du et barn med en kjekkas med høy utdannelse og mørkt hår? Eller vil du ha en lys og blåøyd baby? Det er bare å finne frem kredittkortet og bestille drømmebabyen.» Er denne virksomheten til barns beste?

3. For 20 år siden ville et overveldende flertall av befolkningen ha møtt det internasjonale barnemarkedet med avsky. Men nå mener stadig flere at det er en akseptabel måte å skaffe seg barn på. Barn blir nemlig ikke lenger sett på som en gave, men som en rettighet. Vi er vitne til et samfunnseksperiment av historiske dimensjoner. I tråd med dette vil sannsynligvis Stortinget i neste periode vedta at også single kvinner skal få statens hjelp til å skaffe seg barn. Barn vil da bli en rettighet for alle norske kvinner over 18 år. Er dette barns beste, eller er det i stedet brudd på barns rettigheter?

Øivind Benestad

På trykk i Dagen 10. mars 2017