(Del 2. Del 1 kan du lese her)
Er det noe håp om at den liberale utviklingen på MF kan snus? Mitt svar er nei, og jeg vil begrunne det kort.
På forstanderskapsmøtet 26. april 1976 var jeg som forstander med på å fremme et forslag om å «utrede hvilke konsekvenser Menighetsfakultetets basis i Guds ord og kirkens evangelisk-lutherske bekjennelse bør ha for den undervisning og forskning som drives ved fakultetet». Dette har vært etterlyst flere ganger siden. Men har aldri blitt fulgt opp.
Kirketenkningen blant lærerne på MF har stort sett vært at Den norske kirke som institusjon er en rett Jesu Kristi kirke. Hvordan kan vi forsvare å utdanne prester til en kirke som ikke er rett, ble det sagt. Professor Carl Fr. Wisløff delte ikke dette kirkesynet. Han skjelnet mellom kirken som organisasjon og Guds folk, som var de troende, som kunne tilhøre ulike kirkesamfunn.
Da folkekirken ble skilt fra staten, fikk vi den «frie» folkekirken, som MF-lærer og biskop Andreas Aarflot var hovedarkitekten til. Alle døpte hadde stemmerett, uansett hva de trodde og hvordan de levde. Kirkens Lærenemnd ble oppløst. Nå betrakter folkekirken læremangfoldet som en rikdom.
I lojalitet mot denne kirken gjør MF nå det samme. Og når den nyvalgte lederen av Kirkemøtet, MF-professor Harald Hegstad, nå innbyr frie organisasjoner til samarbeide, representerer han det «samspill mellom retningene» som MFs ledende teologer og et stort antatt delegater fra kristne organisasjoner tok avstand fra på det store Calmeyergatemøtet i 1920.
Forstanderskapet ved MF er et viktig styrende organ. Dette er selvsupplerende, og de som har flertallet, kan sikre at de fortsatt er i flertall. I 2012 valgte forstanderskapet enstemmig den liberale biskopen Helga Haugland Byfuglien til ordfører i forstanderskapet. Hun var og er en sterk tilhenger av likekjønnet ekteskap. Kontrasten er stor til den tidligere formann i forstanderskapet, Erling Utnem, som i Dagen 16. januar 2001 ga uttrykk for at homofilisaken er kirkesplittende. «Det er ifølge Bibelen et salighetsspørsmål. Vi kan ikke som kirke føre noen til fortapelse.»
Atle Sommerfeldt er påtroppende leder i styret, som i dag er MFs øverste organ. Han er tidligere biskop og en markante liberal teolog. Fakultetet er i dag gjennomsyret av bibelkritisk teologi. Hvor mange ansatte våger nå å anvende sin akademiske frihet til å opponere mot en rektor som har enerett til å uttale seg på vegne av MF?
Hva er det rektor Haanes beklager?
Det er naturligvis den teologien de sto for – alle de som stemte for de læreuttalelsene mot likekjønnet samliv som det er vist til ovenfor. Det er disse som har «bidratt til diskriminering og til å påføre mange mennesker vonde sår». Jeg kan forstå at mennesker som får høre at deres liv er i strid med Guds vilje, opplever seg som diskriminert. Men er konsekvensen av dette at kirken må slutte å forkynne hva som er Guds vilje?
Hans Kvalbein var knyttet til MF som professor i mange år. Jeg nevner ham som nærliggende eksempel på de mange som blir rammet av rektors beklagelse. I utredningen «Homofile i kirken (1995) hadde han en egen artikkel der han beskrev hvordan bibelske tekster omtalte homofile forhold. Han avsluttet sin gjennomgang av Rom 118–32: «Homoseksuell atferd … hører til blant de mange synder som påkaller Guds vrede og som fører til dødsdom på dommens dag.»
Før han døde i 2013 uttrykte han stadig sin bekymring over den teologiske utviklingen på MF. Nå kan han ikke reagere på beklagelsen fra Haanes. Men kan Haanes påvise at han lærte i strid med Bibelen? Er det ikke Bibelens lære Haanes nå har tatt avstand fra på vegne av MF?
Dersom Vidar Haanes er opptatt av å ta avstand fra alle som har forårsaket diskriminering og skapt såre følelser, burde han ha gått lenger tilbake i historien. Jesus sa: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh 3,36).
Har ikke Jesu tale gjort mennesker sinte og sårede? Skal kirken beklage det Jesus har sagt og gjort? Jesu hadde kjærlig omsorg for alle mennesker. Han gikk i døden for å frelse oss alle. Han brukte sterke ord for å vekke opp dem som trodde at de hadde alt i orden. Han ønsket å gi dem del i sin frelse. Men de ville ikke.
Ikke bare Jesus, men Paulus og apostlene, ja, hele Bibelen taler på samme måte som Jesus. Her er satt klare skiller mellom sannhet og løgn, mellom rett og galt. Døperen Johannes ble halshogget fordi Herodias kjente seg rammet av hans forkynnelse om ekteskapet. Noen mennesker forkaster Bibelen og forfølger dem som vil følge Jesus. Andre tar imot evangeliet og tror, uansett hva moderne teologer vil ha dem til å mene.
Slik kommer det til å være til Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde – etter den målestokken som vi har fått åpenbart i Bibelen. Fremfor alt forkynner Jesus evangeliet om den ufortjente nåden. Den kostet Jesus den straffen som vi hadde fortjent. Men for oss gis Guds rettferdighet som gave til alle som tror på Sønnen.
Ikke få har tatt skarpt oppgjør med vranglære og bibelkritikk som ansatte ved MF står for i dag. Her er ikke plass til å referere. Blant kritikerne kan nevnes Arne Helge Teigen, Espen Ottosen, Rolf Kjøde og Johannes Kleppa, og tidligere MF-lærere som Torleiv Austad, Lars Østnor, Bjørn Helge Sandvei, Bernt T. Oftestad og Geir Otto Holmås.
Fra liberale teologer kan vi høre at alle mennesker blir frelst til slutt. Guds bud er bare tidsbestemte leveregler som bør tolkes og endres slik at folk ikke kjenner seg såret og diskriminert. Slik taler de som Jesus omtalte som falske profeter.
Nå har MF valgt ikke å ta stilling til slike spørsmål, for å ta vare på sin «forskningsfrihet» og vitenskapelighet. Slik er Menighetsfakultetet blitt en institusjon uten forpliktende læregrunnlag. Lærere ved MF kan få undervise slik de selv vil. En slik tolkning av forskningsfrihet er imidlertid ikke et krav fra norsk lov, som fortsatt gir rom for verdibaserte akademiske institusjoner.
Teologi har vært og er et fagområde som har Bibelen som overordnet kilde til sannhet. Religionsvitenskapen skal derimot behandle alle religioner på en likeverdig måte. Nå har MF sviktet som teologisk institusjon. Nå heiser MF prideflagget uten å ta avstand fra det politiske programmet til organisasjonen Fri, som er pridebevegelsens fremste aktør i Norge.
Det Menighetsfakultetet som ble reist som et redskap for Guds åpenbarte sannheter, er nå blitt okkupert av en postmoderne filosofi. Der menighetene skulle få tilført prester som var utdannet av lærere som underviste i samsvar med Skrift og bekjennelse, blir studentene nå møtt med et mangfold av meninger. Samtidig beklages den tro at Guds sannheter er sanne for alle, fordi et slikt syn av noen kan oppfattes som diskriminerende.
De som vandrer frimodig på den brede vei mot fortapelsen, kan nå få gjøre det i visshet om at MF ikke skal uroe deres samvittighet og kalle dem til omvendelse.
Men Guds folk fortsetter å vitne om sannheten. «Den levende Guds menighet er sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim 3,15). For dem som ønsker en teologisk utdanning på Skriftens grunn, finnes det heldigvis alternativer til MF og andre liberale institusjoner.
Jon Kvalbein
Først publisert i Dagen
