Her følger en utfordrende tekst som publisert på NRK og som er skrevet av Bjørn Hofmann,
Bioteknologien har ført menneskenes reproduksjon gjennom fire store revolusjoner:
Den har gjort det mulig å ha sex uten å få barn (prevensjon), å få barn uten å ha sex (IVF), å få barn uten egne egg- og sædceller (donasjon), samt å stoppe den biologiske klokka (frysing av egg og vev).
Tre nye radikale revolusjoner står for døren:
- Å få barn uten å ha livmor.
- Å få barn med seg selv.
- Å designe sine barn (på ordentlig).
Før vi omfavner de nye mulighetene, kan det være klokt å se hva vi har lært av de foregående revolusjonene.
Prevensjonsmidlene gjorde det mulig å frigjøre ett av menneskenes grunnleggende behov, sex, fra faren for å få barn. Dette representerte en radikal frigjøring – særlig for kvinner. Men når sexen ble mindre farefull, ble den også mindre forpliktende.
Når øyeblikkets forlystelse ble frikoblet fra følger for resten av livet, mistet den sin bindende funksjon.
Å kunne få barn uten å ha sex, var først og fremst en revolusjon for de som av ulike grunner ikke kunne få barn ved samleie. Over 3 prosent av barn som blir født i Norge blir til ved hjelp av invitrofertilisering (IVF).
Den tredje revolusjonen er forbundet med at tilgangen på egg- og sædceller ble frigjort fra sex. Å kunne få eller kjøpe sæd- eller eggceller har vært til stor hjelp for dem som ikke har hatt egne kjønnsceller.
Samtidig trenger man ikke lenger noen partner. Man kan få barn uten livsledsager, og single damer utgjør nå flertallet av dem som får fertilitetsbehandling.
Fordi menn trenger en surrogatmor, som jo foreløpig ikke er lovlig i mange land, havner de i den reproduktive bakleksa. Hvilke følger dette får, vet vi ikke enda, men det er trolig bare midlertidig.
Den fjerde revolusjonen er å stoppe den biologiske klokka. Ved å fryse ned egne egg, eller få egg fra yngre kvinner, er det mulig å forlenge fertiliteten. Det øker den reproduktive friheten for kvinner, men det gir også eldre mødre. Rekorden er 74 år.
Det er tre viktige kjennetegn ved disse revolusjonene:
- Reproduksjon er uavhengig av sex og har gitt fantastiske muligheter til personer som tidligere ikke kunne få barn.
- Reproduksjonen er frigjort fra relasjoner. Man trenger ingen partner.
- Det har økt den reproduktive frihet – særlig for kvinner.
Mulighetene er det lett å glede seg over. Friheten også, men med friheten og valget følger også ansvaret. Fremtidens barn kan komme til å anklage sine foreldre for valgene de tok.
En av de største endringene er kanskje at reproduksjonen blir frigjort fra relasjoner. Alle samfunn er bygget på forpliktende relasjoner. Når reproduksjon mister sin relasjonsbyggende funksjon, mister samfunnet noe av limet.
Andre relasjoner kan selvsagt overta. Lojaliteten til fotballag synes å overgå lojaliteten til nær familie. Men ethvert samfunn der relasjonene endrer seg, må tenke gjennom hva dette betyr – både for individ og samfunn.
At vi får flere enslige foreldre behøver ikke å bekymre, men det er kjent at barn av enslige kvinner og kvinner som mottar assistert reproduksjon har økt sykelighet og trenger mer helsetjenester enn andre.
Det er også kjent at barn av anonyme donorer er opptatt av sitt opphav og engstelige for å forelske seg i et søsken. Men mange av problemene med donasjon kan snart bli en saga blott.
Den femte reproduktive revolusjonen er trolig at man vil bli uavhengig av andre for å få kjønnsceller. Det er nemlig mulig å lage egg- og sædceller av hudceller. Dette er en fantastisk mulighet for mennesker som ikke produserer egne egg- eller sædceller.
Det gjør at samkjønnede par kan få «genetiske» barn med hverandre. Men det gjør også at kvinner ikke trenger å ta veien om en sæddonor for å få barn. Mannens rolle i forplantningen blir enda mindre.
I tillegg blir det mulig å få barn med seg selv.
Man kan lage både egg- og sædceller av egne hudceller. Evolusjonsbiologisk er det kanskje ikke gunstig, men det er ikke vanskelig å forestille seg mennesker som synes det er en god ide.
Dessuten, hvis man likevel skal få barn alene, hvorfor forvirre barnet med å blande inn noen andre?
At mannen synes å bli overflødig i menneskelig reproduksjon er kanskje et midlertidig problem. Det forskes på å lage kunstig livmor, og resultater fra dyr gjør at en rekke teknologikåte forskere ser for seg at dette lar seg gjøre for mennesker i nær fremtid.
Denne sjette revolusjonen vil i tilfelle frigjøre reproduksjonen fullstendig fra menneskelig samkvem, og bringe oss nærmere Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» enn noen trodde var mulig.
Utopisk, vil mange si, men når såkalt ektogenese (kunstig livmor), blir den eneste måten enkelte kan få barn på, vil presset bli stort. Da blir veien fra mulighet til virkelighet kort. Hvordan det går med barn født i kunstig livmor, blir et gedigent eksperiment.
Den sjuende revolusjonen er produksjonen av det som feilaktig har blitt kaldt «designer-barn». Tidligere har det ikke vært mulig å designe kjønnsceller, fostre eller barn. Man har bare kunnet undersøke og velge ut celler, embryo eller fostre med visse egenskaper.
Det nye nå er at vi med genredigering kan endre arvematerialet direkte. At dette ikke er utopisk viste He Jiankui, den kinesiske forskeren som «laget» Lulu og Nana, to genredigerte babyer.
Det er forståelig at folk vil ha så perfekte barn som mulig, men hvilket ansvar påtar vi oss og hvilke samfunn får vi når vi designer barn?
Bioteknologien har og vil revolusjonere menneskelig reproduksjon. Den vil endre oss som individer, samfunn og art. Den vil utvilsomt hjelpe mennesker som ellers ikke ville kunne få barn, men den vil også endre dynamikken mellom kjønnene.
I tillegg frigjør teknologien reproduksjonen fra forpliktende relasjoner. Derved endrer den samfunnet. Den gir oss flere valg – men også økt ansvar.
Spørsmålet er om vi er rede til å ta ansvaret – og til å forme teknologien – og ikke bare bli formet av den.
I et globalt perspektiv er selvsagt mange av reproduksjonsteknologiens muligheter meningsløse. Mange millioner barn kunne vært reddet fra å dø med enkle midler hvert år, og mange foreldreløse barn trenger gode og trygge voksenpersoner.
Men hvem har tid til å tenke på slikt i tider med høye strømpriser?
