Primum non nocere
… det betyr først og fremst – ikke skade og er det fundamentale prinsippet for alle helsearbeidere.
Dette premisset har blitt aktualisert i den ferske felleskristne erklæringen om kjønns- og seksualitetsmangfold.
Erklæringen bygger på klassisk kristen tro, tanke og tradisjon og er mest sannsynlig i tråd med det som et overveldende flertall av verdens kirkesamfunn mener og tror.
Denne erklæringen har ført til skarpe reaksjoner fra sekulære myndigheter, ikke helt overraskende. Mer overraskende er det at man fra sentralt hold i Den norske kirke (DnK), med biskop og preses Olav Fykse Tveit i spissen, uttrykker skuffelse over initiativet og frykter at «teologien som fag settes i vanry». Et bærende argument for preses er at underskriverne burde vite at «dette er sårende og traumatiserende for de det gjelder mest». Preses mener det ikke bør være noen oppgave for kristenledere «å såre og trakassere en stigmatisert gruppe».
Denne engstelsen for å skade pasienter deles av alle helsearbeidere. Og dette er jo nettopp bakgrunnen for at mange vestlige land nå setter bremsene på når det gjelder behandling av kjønnsdysfori. Dette gjelder blant andre England, Finland og Sverige. Utviklingen går klart i retning av en mer restriktiv holdning til hele fenomenet.
Bakgrunnen for denne reaksjonen er erkjennelsen av at behandlingen er svakt faglig begrunnet (ikke evidensbasert medisin) og må betraktes som eksperimentell behandling.
Den norske UKOM-rapporten (mars 2023) går i samme restriktive retning. Vi har i de senere år sett en eksplosiv vekst i antall personer som søker behandling for kjønnsdysfori. I UKOM-rapporten refereres det at i perioden 1975-1990 var det fire personer per år som ble henvist til behandling for kjønnsinkongruens i Norge. De siste ti årene har det vært en eksplosiv økning av henvisninger fra ca. 50–70 pr. år i 2007- 2010 til 400–600 henvisninger pr. år i 2018-2021.
Denne eksponentielle økningen i transfenomenet betegnes som ROGD (Rapid Onset Gender Dysphoria), og er spesielt utbredt blant unge jenter (11-15 år). Blant medisinere er det ulike oppfatninger om hvordan dette skal tolkes. De fleste forskere er enige om at fenomenet mest sannsynlig ikke bare betyr at det tidligere var store mørketall.
Seiglivede myter influerer våre standpunkter, ikke minst blant kirkens toppledere. Mange tror fortsatt at behandling av kjønnsinkongruens er evidensbasert medisin og at behandlingen er uskadelig/ufarlig.
Dette er ikke korrekt.
Hormonell behandling har betydelig potensiale for skadelige bivirkninger: Lav benkvalitet, bortfall av vekstspurt, omprogrammering av kjønnsorganene, frykt for forsinket hjerneutvikling, vektøkning og hodepine.
Noen studier kan også tyde på økt fare for slag og hjerteinfarkt. Behandlingen kan medføre irreversible og livsvarige forandringer, inkludert sterilitet.
Mange tror at disse pasientene er suicidale og derfor trenger behandling. Det er imidlertid ikke klart vist at suicidal-frekvensen går ned etter behandling. Flere studier viser det motsatte.
Videre tror man at det er få som angrer seg (detransisjonering). Dette ser også ut til å være feil. Se for eksempel den svenske TV-dokumentaren «Transtoget» (The Trans Train) på nettet og rettssaker mot Tavistock-klinikken i England.
At flere og flere land nå setter på pauseknappen når det gjelder behandlingen av kjønnsdysfori, er en følge av at man ønsker å unngå behandlingsskade. Dette er også en viktig årsak til at legen Esben Esther Pirelli Benestad er fratatt legelisensen ettersom hans virksomhet ikke er i tråd med god medisinsk praksis.
Ifølge Rikshospitalet (Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens, NBTK) så har flertallet av barn og unge som opplever kjønnsdysfori alvorlige psykiske utfordringer. Mange befinner seg innen autisme-spekteret. Undersøkelser på Rikshospitalet viser at et stort flertall av barn og unge med ubehandlet kjønnsdysfori faller til ro i sitt biologiske kjønn etter puberteten.
Når man leser synspunktene til Fykse Tveit får man en ubehagelig følelse av at kirkens ledere ikke er oppdatert, og at de henger fast i myter som er skapt av ideologisk aktivisme.
For mange medisinere ser det ut til at preses snur saken 180 grader på hodet. Det er jo nettopp for å tilstrebe skadebegrensning at myndighetene nå setter pauseknappen på. Å utsette barn og unge for eksperimentell medisinsk behandling med begrunnelse i at noen få personer, ofte med store psykiske plager, opplever inkongruens (mange forbigående) mellom egne følelser og sitt biologiske kjønn, kan ikke anses for å være en forsvarlig måte å vise kristen omsorg på. Selv om intensjonen er den beste.
Det ironiske her er at tradisjonell kristen virkelighetsforståelse forankret i Bibelen faktisk er mer på linje med moderne vitenskap enn biskopens syn. Bibelen er tydelig på kjønn og seksualitet og dette blir i stor grad bekreftet av vitenskap og biologiske realiteter.
Det kristne menneskesynet forankret i Bibelen, 1. Mosebok og Matteus 19, er fullt ut kompatibelt med et vitenskapelig verdensbilde. Å trekke inn alvorlige og sjeldne diagnoser forårsaket av genetiske avvik i fosterutviklingen som argument for at det finnes flere kjønn, bidrar til tåkelegging av den prinsipielle debatten.
Tiden kan være moden for å ta et oppgjør med den radikale kjønnsideologien. Den nye felles kristne erklæringen kan være en gyllen anledning til nettopp dette.
Den subjektivistiske kjønnskulturen er ikke forenlig med kristen antropologi. Kristne har ingen grunn til å abdisere (slik preses gjør?) i de grunnleggende spørsmålene om hva et menneske er. For her kan kristne med frimodighet hevde at de har «privilegert innsikt», ikke som hovmodige bedrevitere, men som ydmyke troende som ønsker å tolke livet i lyset fra Guds åpenbaring. Livet er en oppdagelse – ikke en oppfinnelse basert på kulturrelative, subjektive erfaringer forankret i flyktige følelser.
Det er ingen grunn til å sette seg på tribunen og overlate banen til vitenskapen og stemningsbølger som kommer og går. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til starten av forrige århundre for å forstå hvor farlig det kan være.
Eugenikken/rasehygienen var et ektefødt barn av «opplysningstid» og erfaringsbasert vitenskap. Hele samfunnet, med kirken som medløper, sanksjonerte datidens virkelighetsforståelse. I dag ser vi tilbake på denne epoken med forlegenhet, til dels skam (les f.eks. Vollebæk-rapporten 2015).
Kristne må få tilbake troen på egen fortelling. Det gjelder i høyeste grad også kirkens ledelse. Vi håper våre oldebarn slipper å se tilbake på vår tid og stille spørsmålet: «Hva var det egentlig de drev på med»?
Torstein Husby
tidligere overlege, dr.med.
Marianne Brattgjerd
faglig leder helse og forskning, Kristent Ressurssente