Vi må være veldig tydelige på at dette er noe vi er imot, og noe vi ikke praktiserer – eller skal praktisere – i Den norske kirke.
Det sa preses Olav Fykse Tveit da Kirkerådet torsdag diskuterte hvilke innspill de skulle gi om den nye loven mot konverteringsterapi. Svarfristen er 15. oktober, og Kirkerådet er blant dem som ønsker å prege den nye reguleringen.
Men i følge Vårt Land var ikke alle medlemmene enige om hvordan det skulle lyde.
Forslaget fra regjeringen ble offentliggjort av Kultur- og likestillingsdepartementet i sommer, og inneholder blant annet et forbud mot all form for konverteringsterapi rettet mot barn under 16 år.
Det blir også foreslått at konverteringsterapi skal defineres som «behandlingslignende handlinger som har til formål å få en annen til å endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».
– Jeg synes høringssvaret vårt blir for slapt og feigt. Jeg synes ikke vi går langt nok, uttalte kirkerådsmedlem Tove Karoline Knutsen fredag.
Dette er Kirkerådets budskap til regjeringen:
- Konverteringsterapi er en skadelig praksis, som barn og unge med en LHBTQ+-identitet skal ha et ekstra vern mot.
- Den norske kirke tar avstand fra alle former for konverteringsterapi, og forsøk på endre personers kjønnsidentitet.
- Forbudet må gjelde til fylte 18 år.
- Forbudet mot konverteringsterapi må bli straffbart, og inn i straffeloven.
- Slik forbudet er formulert, vil det også gi et vern mot utilbørlige og skadelige praksis overfor voksne.
- Utgangspunktet for Den norske kirke i denne saken er troen på menneskets ukrenkelige og dyrebare verdi, som skapt i Guds bilde.
- Dette medfører likevel krevende avveininger, og må veies opp mot retten til familieliv og trosfriheten.
- Forbudet må ikke ramme trossamfunns rett til å kunne mene at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne.
Det er ulike teologiske spenninger i Den norske kirke (DNK), og disse kom også til uttrykk da høringsuttalelsen skulle utarbeides av Kirkerådet. Therese Egebakken fra Stavanger bispedømme sa blant annet:
– Jeg frykter et forbud kan føre at meningsrommet for konservative kristne blir innskrenket, i frykt for å gjøre feil på områder man tenker handler om trosutøvelse. Det kan skape ubehagelige og krevende situasjoner.
Hvordan skal det håndheves? Det tenker jeg er helt umulig. Skal man ha en statsmann inni bønnerommet som overvåker? Kameraer? I slike saker blir det ord-mot-ord.
– Jeg støtter ikke konverteringsterapi, men jeg er skeptisk til hvordan dette skal håndheves.
Etter Egebakkens innlegg tok flere medlemmer til orde for å flytte fokus.
– Det å dra inn konservative kristne tror jeg er en gal parallell – deres ytringsfrihet er ivaretatt. Her må vi ha fokus på hvem dette skal beskytte, og det er sårbare barn og unge, sa Linn Strømme Hummelvoll fra Tunsberg.
Lill Tone Grahl Jakobsen støttet også opp om dette perspektivet:
– Vi har to syn på vigsel i DNK, men jeg mener vi ikke kan ha to syn på hvordan vi møter sårbare mennesker. Vi kan ha personlige synspunkt, men jeg synes ikke vi bør ha åpenhet for å endre andre. Kirken må være tydelig på at det står vi ikke for, sa Grahl Jacobsen fra Tunsberg.
Hva utløser straff?
I forslaget til høringstekst, som DNKs sekretariat ga kirkerådsmedlemmene i forkant av møtet, var «gjentakende handlinger» en formulering om hvor grensene for lovbrudd skulle gå.
– Det synes jeg er «høl i hauet», sa Alex Ramstad Døsvik.
– Med en gang noen sier at noe kan forandres, er det alvorlig – enten om det skjer en gang eller ti ganger. Vi er naive hvis vi tror at barn og unge frivillig uten press oppsøker noen som vil endre dem. Det er ikke frivillig å være skeiv eller trans.
Etter det Vårt Land kjenner til, er argumentet om religionsfrihet en del av høringsinnspillet.
– Jeg synes vi i for liten grad peker på menneskets ukrenkelige verdi. Vi har gitt for stor legitimitet til dem som bruker religionsfrihet som argument for handlinger som skader enkeltmennesker, sa Ramstad Døsvik.
Dette lovforslaget handler ikke først og fremst om DNKs praksis, fortsatte hen.
– Men vi må likevel jobbe for en sjelesorg som har rammer for hva som ikke er greit. Da er vi rustet til å ta samtaler, og bedre samtaler, seksualitet og kjønnsidentitet. Kirken skal jobbe på spreng for å skape trygge rom.
– Guds bilde skal ikke forandres
– For meg er det grunnleggende viktig at alle er skapt i Guds bilde. Det skal vi ta på alvor – og det skal vi ikke forandre, sa Bjørgvins Karl Johan Kirkebø.
Det er en asymmetri mellom «maktfolket» i kirken og ungdommen, fortsatte han:
– Vi kan ikke si at «ungdommer ønsker dette frivillig» når en maktperson sitter på andre siden av bordet, understreket han, med støtte til et tydelig forbud.
Sjelesorgens vesen
Preses Olav Fykse Tveit var krystallklar, og har biskopene med seg:
– Vi ønsker den strengeste beskyttelsen av sårbare unge.
Å gi dette innspillet er en anledning for kirken til å si hva det vil si når kirken praktiserer seriøs sjelesorg, understrekte Fykse Tveit.
– I den grad det kan misforstås hva det er, kan vi si at det på ingen måte handler om dette. Sjelesorg er samtaler og støtte i krevende livssituasjoner. Det er en del av kirkens mandat og evangelium, og utøves profesjonelt.
