KrFs Kjell Ingolf Ropstad skriver i et innlegg i Dagen 22. juni at han er bekymret for utviklingen i norsk skole, at den blir en ideologisk kamparena. Han frykter det han kaller en «mangfoldsagenda», men mener selv at mangfoldet gjør oss rikere. Han mener at mennesket kan være født i feil kropp, men reagerer når skolen tar en slik tro på alvor.
Da er det på tide på minne Kjell Ingolf Ropstad hva han og KrF har vært med å vedta. I 2013 vedtok et samlet storting en diskrimineringslov som forbød diskriminering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet.
Samtidig sluttet et samlet storting seg til at Norges lovgivning hva angår seksuell orientering og kjønnsidentitet skulle bygge på Yogyakartaprinsippene. Det var, for å si det forsiktig, er ideologisk revolusjon vi var vitne til.
Denne revolusjonen fikk konsekvenser også for skolen. Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) forstod dette, og formulerte slagordet LHBT+skole=sant allerede i 2014.
Bufdir henviste til den nye diskrimineringsloven og forklarte hva skolen nå måtte legge vekt på, blant annet at et mangfold av seksuelle orienteringer og kjønnsuttrykk skal inkluderes i både samfunnsfag, naturfag, RLE og til dels historie, og de ga også råd om hvordan skolene kunne oppfylle de nye forpliktelsene ved å invitere ulike aktører til å komme på besøk:
Mange skoler bruker undervisningsprogrammet «Uke Sex» som er lhbtinkluderende. I 2013 var mer enn 54 000 elever på 7.-10. klassetrinn med på dette. Det finnes flere omreisende undervisningsopplegg som bidrar til kunnskap om LHBT: Restart (Skeiv Ungdom), MSO (Medisinerstudentenes seksuelle opplysning), Skeiv Verden, Seksualitet og samfunn (i Oslo) og prosjektet «Seksuell helse og trakassering» (i Sør-Trøndelag). Rosa kompetanse (LLH), Foreningen for transpersoner osv osv.
KrF sørget for at støtte til Rosa kompetanse ble sikret over statsbudsjettet.
Bufdir publiserte faktisk et eget hefte der de gjorde rede for hvilke radikale konsekvenser diskrimineringsloven av 2013 medførte med tanke på kjønnsidentitet og seksuell orientering, en lov KrF støttet. Hvorfor sier ikke Kjell Ingolf Ropstad noe om det?
Konsekvensen av diskrimineringsloven av 2013 er altså at norske barn skal lære at de kan være født i feil kropp, at deres oppgave blir å definere seg selv, og at alle samlivsformer er like naturlige og gode. Det er dette mangfoldet Ropstad liker, men ikke synes å forstå konsekvensene av.
Ensretting og ideologisk kamp i skolen knyttet til kjønnsidentitet og seksuell orientering er altså et resultat av politiske vedtak som KrF alltid har støttet.
For konsekvensen av diskrimineringsloven av 2013 er at staten og vi alle er nødt til å bøye oss for den enkeltes subjektive virkelighetsforståelse. Hvis en mann sier at han er en kvinne, så er vi alle nødt til å akseptere det.
Det er ikke slik at noen av oss kan si nei til denne mannens forståelse av seg selv som kvinne. Enhver skole, arbeidsgiver og andre må akseptere den vrangforestillingen dette er. Statens objektive standarder har blitt erstattet av det enkelte individs subjektive forståelse av seg selv.
Kjell Ingolf Ropstad og KrF mener også at vi skal bøye oss for en slik vrangforestilling. Det bør ikke være så vanskelig å forstå at i et slikt mangfold, er det sannheten som taper, og at friheten til å mene noe annet må fordunste.
Det var derfor naturlig at forsvaret av denne retten til å få anerkjent sin subjektive virkelighetsforståelse også måtte få et strafferettslig vern, noe den fikk da begrepene seksuell orientering og kjønnsidentitet ble innlemmet i straffelovens §185. En lovendring som også ble støttet av Kjell Ingolf Ropstad og KrF.
Ensretting og ideologisk kamp i skolen knyttet til kjønnsidentitet og seksuell orientering er altså et resultat av politiske vedtak som KrF alltid har støttet. Det oppleves derfor som demokratisk betenkelig at Kjell Ingolf Ropstad og KrF ikke snakker sant om deres medansvar for det som finner sted. KrF ønsker et mangfold, og vi har fått det. De som protesterer mot dette mangfoldet, risikerer å bli straffet.
Det er derfor bare et parti i Norge som fra et kristent ståsted har en troverdig politikk når det gjelder seksuell orientering og kjønnsidentitet, og det er PDK.
Først publisert i Dagen
