Benjamin Haldorsen har skrevet flere motinnlegg til Espen Ottosen og Olof Edsingers artikkelserie om klassisk kristen seksualetikk. Jeg skal ikke her kommentere de teologiske nytolkningene han er representant for, men bruken av forskning som argumentasjon, eksemplifisert med det siste innlegget 21.03.
Dessverre er forskningsfeltet på kjønn og seksualitet så politisert at man skal være svært forsiktig med å bruke en enkel studie for å fastslå sannheten. Haldorsen hevder at likekjønnede foreldre gjør det like bra eller bedre enn heterofile ved å henvise til en metastudie i BMJ fra 2023. De har tatt med 16 enkeltstudier for sine analyser.
Nevnte studie fremstår med en generelt ukritisk holdning til det jeg vil kalle «det skeive narrativet» og fremstår derfor som aktivistisk. Ser man nærmere på dens grunnlagsmateriale, blir imidlertid bildet mer nyansert:
Det synes å være et konsistent funn at barn fra likekjønnede forhold, overveiende lesbiske, har høyere skoleprestasjoner enn gjennomsnittet. Likevel har en studie (Allen) funnet at andelen som fullfører high school er lavere.
Metastudien konkluderer også med bedre «psykologisk tilpasning» og foreldre-barnrelasjoner i samkjønnede familier. Derimot skårer foreldrene dårligere for parrelasjonstilfredshet, psykisk helse, stress og familiefunksjon. Foreldres parforhold har betydelig innvirkning på barna, så funnet er påfallende.
Uønskede funn blir forklart med «minoritetsstressteorien» og samfunnets fiendtlige holdning. Dette til tross for vesentlig økende aksept i alle vestlige land over mange år. Det kan muligens forklare noe, men ikke alt. Det er faktisk funnet at barn av likekjønnede er mindre utsatt for mobbing enn andre (Sullins).
Vi vet hvor lett barna tilpasser seg foreldrenes bevisste og ubevisste ønsker. De fleste greier seg bra. Men en fasit får man først når barna er voksne, over 25 år, og selv skal inngå parrelasjoner. Kun en av de inkluderte studiene (Regenerus) har undersøkt dette, voksne (18–39 år) fra likekjønnede oppvekstvilkår. De finner tydelige forskjeller i negativ retning sosialt, emosjonelt og relasjonelt, tydeligst for de med lesbiske mødre. Funnet er basert på intervjuer med nesten 3.000 respondenter der 175 hadde lesbiske mødre og 73 homoseksuelle fedre.
En annen studie (Sirota T.) som ikke er del av metastudien, tar for seg tilknytningsstil hos kvinner (n=68) med homofile eller biseksuelle fedre. Den viser høysignifikante forskjeller mellom dem og kvinner med heteroseksuelle fedre. De var mindre komfortable med nærhet og intimitet, hadde mindre evne til å stole på og være avhengige av andre, og erfarte mer angst i sine relasjoner.
Studien til Sullins, som baserer seg på National Health Interview Survey fra USA, som frembringer svært representative tall, viser mer enn en dobling av emosjonelle problemer hos barn fra likekjønnede forhold i forhold til heteroseksuelle. Vi vet jo at ustabile forhold er skadelig for barn, noe som gjelder både ulikekjønnede samboere og likekjønnede. Men det forklarer ikke forskjellen da de førstnevnte kun har en mindre, men dog tydelig økning av problemer.
Faktisk viser det seg at hvis likekjønnede er gift, forverrer problemene seg for barna. Man finner også doblet risiko for ADHD og ti ganger større risiko for seksuelle overgrep, endog mer hvis de likekjønnede foreldrene er gift.
Det foreligger mange tidligere studier om temaet og det er lett å finne noe som viser det man selv ønsker å finne, også oversiktsartikler. Svarene man får er avhengig av hva man måler, hvordan data samles inn med videre. Vanligst er selvrapportering på spørreskjema fra foreldre som sannsynligvis har interesse av å fremstå som vellykket.
Vi vet allerede at det store flertall fengslede voldsforbrytere kommer fra farløse hjem. Adopterte barn har også større problem enn de med biologiske foreldre. Mye annet kunne også nevnes som gjør det usannsynlig at kjønn og biologisk tilknytning er uten betydning.
Jeg har her nevnt noe av det man kan lese ut av grunnlagsmaterialet på den aktuelle studien (og noe ekstra). Det illustrerer problemet med «forskning viser»-påstander og å legge mer i resultatene enn de er verdt hvis man vil bli informert og ikke villedet av forskning. Egne fordommer både hos forskere og lesere er et problem i dagens forskningsklima der det kan virke som om man ikke lenger er interessert i å finne sannheten, men kun produsere argument for egne standpunkt, sk. aksjonsforskning.
Det er grunn til å reflektere over samfunnets splittede holdning til kjønnets betydning. I næringsliv og offentlig virksomhet er man maniformt opptatt av kjønnsbalanse. I nære relasjoner er angivelig kjønn utbyttbart og uten betydning, heller ikke i barnets første avgjørende leveår, bare man er «omsorgsperson». Det er ikke troverdig.
Øyvind Hasting
Psykiater
