Regnbueaktivistene har selv gjort intersex til en identitet under «LHBTQIA+». Men etter OLs bokseskandale beskylder de oss andre for politiseringen, skriver Peter Risholm. Boksekampen i OL mellom Angela Carini og Imane Khelif har vakt sterke reaksjoner.
Det mange så, var en mann som slo en kvinne. At det reageres på denne kampen og OL-deltagelsen til Khelif, i tillegg til den taiwanske bokseren Lin Yu-ting er deltagere i, bør ikke overraske. Samtidig bør det heller ikke være overraskende at menn deltar i kvinneklassen, når det ikke lenger er hva slags kjønn du har som er avgjørende for hvilket kjønn du regnes som.
I kjølvannet av reaksjonene tror tilhengere av kjønnsflyt og ønskekjønn at de har tatt innersvingen på kritikerne når de gjør et poeng ut av at Khelif ikke er trans, men at h*n har en DSD-diagnose (disorders of sex development). Dette er en avsporing, og det er det to årsaker til.
For det første handler ikke dette om hvorvidt Imane Khelif identifiserer seg som trans eller om vedkommende har DSD. Diskusjonen handler om menn kan delta i kvinneklassen eller ikke.
For det andre er det ikke Khelifs biologi som avgjør om h*n konkurrer som kvinne eller ikke, men hva som står i passet. Og som vi alle nå vet, er det ikke lenger nødvendigvis noe samsvar mellom kjønn og «juridisk kjønn». Dette gir ikke mening.
Dessuten har de av oss som viser til kjønn som binært, lenge påpekt at DSD-er eller intersex er medisinske diagnoser og urelatert til transtematikk. Samtidig har regnbueaktivistene i årevis forsøkt å ta dette til inntekt for «kjønnsmangfold». Også ved å ta med en I for intersex i alfabetrekken LHBTQIA+. Det er med andre ord aktivistene som har gjort intersexdiagnoser til en identitet, blandet det sammen med trans og inkorporert det i kjønnsideologien sin, selv om det ikke har noe der å gjøre.
Når aktivister nå forsøker å gjøre et nummer ut av dette, er det en ønsket avledning for å slippe å diskutere det dette handler om – menn i kvinneidrett. For dette mener tilhengerne av skeiv ideologi er helt innafor, og det er nå også mulig som følge av en innført og villet pridepolitikk. At Khelif ikke er trans og ble registrert som jente da h*n ble født (sannsynligvis feilaktig), tas til orientering. Men Khelifs DSD-diagnose må adresseres. Den er ikke offentliggjort, og det kan derfor være en av flere forskjellige diagnoser. Den aktivistene ser ut til å håpe på er Swyers. Antagelig fordi da kan Khelif klassifiseres som kvinne, selv med XY-kromosomer. Dette fremstår derimot svært usannsynlig, ifølge evolusjonsbiolog Colin Wright. For det første mangler de med en Swyer-diagnose testikler og produserer derfor ikke testosteron. Dette betyr også at de ikke gjennomgår en mannlig pubertet og ikke får noen av de fysiske fordelene som følge av den mannlige puberteten. Personer med Swyer fremstår heller ikke særlig mannlige eller androgyne. Gitt både Khelifs og Lins fremtoning fremstår dette derfor lite trolig.
For det andre: etter at Khelif ble utestengt fra å delta i VM på grunn av sine XY-kromosomer, klaget Khelif på denne avgjørelsen, men trakk senere klagen. Dette gir ikke mening, for hvis det hadde vært en Swyer-diagnose ville Khelif antagelig fått medhold. Langt mer sannsynlig er det at Khelif, og Lin, har det som heter 5-ARD. Dette innebærer at de har fungerende testikler og produserer testosteron som alle andre menn. De er altså ikke kvinner slik flere medier har hevdet.
En innrømmelse?
I dagens politiske landskap er nok diagnoser uansett lite relevant for hvilken klasse en utøver deltar i under OL. Laurel Hubbard fra New Zealand deltok i kvinneklassen i vektløfting i OL i Tokyo i 2020, selv om det ikke var tvil om at han er en ganske alminnelig mann. Han kunne delta i kvinneklassen fordi han identifiserer seg som en kvinne. Diagnose eller ikke, det de aller fleste reagerer på i begge disse tilfellene, er at det er menn som konkurrer i kvinneklassen. IOC tester ikke engang deltagerne, men lar det være opp til bokseforbundene i deltagernes land å bestemme i hvilken klasse utøveren skal bokse.
Det bør være rimelig klart at det er vår tids ideologiske tankegods om kjønn som muliggjør menns deltagelse i kvinnesport. Selv om Khelifs og Lins bakgrunn er betydelig forskjellig fra Hubbards, hører de heller ikke til i kvinneklassen. Deres deltagelse i kvinneklassen er ikke rettferdig og utgjør unødig og stor risiko for de kvinnelige utøverne. Men fordi aktivister har tatt diagnoser til inntekt for en ideologisk kjønnsforestilling, tas det ikke hensyn til kvinners sikkerhet eller deres rett til å konkurrere på like vilkår.
I etterspillet av de kontroversielle boksekampene har det vært interessant å bevitne hvordan aktivister har gått bort fra å argumentere med at det er identitet som legitimerer menns rett til å delta i kvinneklassen, mens de i stedet har gjort det de kan for å hevde at Khelif og Lin er biologiske kvinner med en ekstra dæsj testosteron. Innebærer dette en innrømmelse av at menn faktisk ikke har noe i kvinneidretten å gjøre, fordi de egentlig ikke er kvinner?
Peter Risholm
