Peter Halldorf sier til Dagen 12. november at homostriden ikke er kirkesplittende. Han mener den ikke rører ved troens sentrum; spørsmålet om Kristi identitet, påsken, oppstandelsen, spørsmålet om treenigheten og trosbekjennelsen.
Peter Halldorf er ikke alene om å mene dette. I anledning ny biskop i Stavanger har mer enn en kandidat gitt uttrykk for at striden om likekjønnede ekteskap er noe vi må legge bak oss.
Men er det mulig?
Er den ideologien denne læren bygger på, virkelig forenlig med klassisk kristen tro?
Den 21. oktober i år hadde Klassekampen en reportasje fra en fagdag i Groruddalen prosti, og det var sokneprest Tone Marie Falch som tok imot avisen. Hun sa at det er mange prester som nå er glade for at de ikke lenger trenger å diskriminere, og at «liturgien gjenspeiler en revolusjon i Kirken når det gjelder menneskesyn og gudsbilde».
De som anser seg for å være klassisk kristne, men som argumenterer for at det skal være mulig å leve sammen med den nye liberale orden, liker ikke å diskutere hva denne revolusjonen innebærer.
Åste Dokka, seniorrådgiver i Bispemøtet, har imidlertid vært tydelig på hva vi er vitne til. I en kronikk i Klassekampen 10. november argumenterer hun for at Gud ikke er en statisk Gud, heller ikke på moralske områder. Hun skriver at kristendommen endres, ikke bare i form og farge, men også i troslære og i etiske spørsmål, og at det er derfor er underlig at konservative kristne kan konstruere en «klassisk tro» og argumentere ut fra den. Hun peker på at dogmer alltid er under endring, at prester stort sett har sluttet å forkynne om helvete, og at Kirkemøtet nå har vedtatt å la homofile gifte seg i kirken. Hun oppsummerer med at den som tror på en levende Gud ikke kan tro på en statisk Gud som ikke lar seg bevege.
Dersom vi kort skal oppsummere hva denne religiøse revolusjonen går ut på, kan vi si at det handler om begrepet sannhet, og at den liberale orden forutsetter at sannheten ikke eksisterer, at alt er relativt (hvilket er et paradoks i seg selv). Et annet spørsmål som debattantene ofte forbigår i stillhet, er hvor denne revolusjonen har sitt utspring, for det er ikke slik at troen på det kjønnsløse samfunnet først dukket opp på teologiske fakulteter eller klostre. Det vi er vitne til, er en tillemping av klassisk kristen tro til et ideologisk prosjekt vi ikke har sett maken til. Ved tidligere revolusjoner klarte kirken å overleve fordi den distanserte seg fra de endringene som fant sted i omgivelsene, nå tror den at den skal klare å overleve ved å ta endringene opp i seg og bli en del av det normløse samfunnet som vokser fram. For det er ikke primært en teologisk revolusjon vi er vitne til.
Den revolusjonen sokneprest Tone Marie Falch omtaler er en politisk revolusjon på lik linje med marxistenes seier i Russland 1917, og det er mer enn betenkelig at vi i 2017, hundre år etter, skal oppleve at homofile kan få gifte seg i kirken etter en ny liturgi.
Det er ikke vanskelig å se forbindelsene mellom marxismen og den revolusjonen som nå finner sted. Det er en kombinasjon av en biologisk og sosiologisk naturalisme, der mennesket ikke er et åndsvesen som reflekterer over sin egen tilværelse uavhengig av hva det er et produkt av. I dette perspektivet er man opptatt av utbytting og klassetilhørighet. Frihet og selvrealisering handler om å frigjøre seg fra de herskende ideer, og når de herskende ideer blir herskernes ideer, blir moralen et klassebegrep.
Og med det som bakgrunn er det lett å forstå at tidligere holdninger mot homofilt samliv har blitt sett på som et overgrep fra den moralsk herskende eliten. Normer og etikk får derfor et relativt preg, det vil si at normer i antikken selvfølgelig må ha vært forskjellige fra vår egen tid. Alle normer må forstås ut fra et klasseperspektiv, og vi får vite at tidlig kristendom hadde ulikt syn på kjønn fordi hele samfunnsstrukturen var forskjellig fra vår egen tid. Kort sagt, mennesket blir forklart ut fra sin økonomiske, sosiale og kulturelle bakgrunn, og dagens kamp for homofile rettigheter er en frigjøringskamp som dermed kan forsvares ut fra kristne frihetsidealer.
Kampen for homofilt samliv forutsetter altså at begrepet sannhet blir problematisert, og det skjer uten at mange klassiske kristne synes å forstå hva som skjer. For hva er kristen tro dersom den ikke er forankret i en objektiv sannhet?
Professor Aksel Valen-Sendstad er klar på dette i sin troslære, og han skriver at selv om tidene forandrer seg, og forholdene vi som kristne lever under, skifter, gjelder det likevel at Gud har åpenbart sin vilje i Jesus Kristus, at det er grunnlaget for det kristne livet, og sier videre at «å bortforklare eller fornekte Guds bud, er ensbetydende med å bortforklare troen og fornekte Gud selv». Den kristne tro forutsetter at Gud er den samme, fra evighet til evighet, på samme måte som mennesket ikke forandrer sitt vesen eller sin karakter på grunn av skiftende livsforhold.
Forkjemperne av kjønnsnøytrale ekteskap angriper i prinsippet kjernen i kristen tro, nemlig troen på sannheten, en sannhet som er et resultat av Treenigheten. Når Jesus Kristus sier at han er veien, sannheten og livet, er ikke det bare et bilde, men en realitet.
Sannheten i Treenigheten er et resultat av den hellige kjærlighetsrelasjonen vi finner mellom Fader, Sønn og Den Hellige Ånd. Å hevde, som Peter Halldorf, at et forsvar for kjønnsnøytrale ekteskap ikke er et angrep på de grunnleggende dogmene i kristen tro, vitner om en svak forståelse av homo-kampens ideologiske utgangspunkt.
Uten sannheten har vi ingen Treenighet tilbake.
Uten sannheten er Jesus Kristus en løgner og mennesket uten håp. Vi blir alle bare et resultat av natur og sosio-økonomiske betingelser.
Mener vi virkelig at et slikt budskap lar seg forene med klassisk kristen forkynnelse?
Publisert i Dagen 29. november 2016
