Det har i den senere tid vært stadig større fokus på regjeringens arbeid for å tilpasse skole og barnehage den nye seksuelle hverdagen. Homoeventyr, trekantforhold og liberal teologi står på programmet. Politikere, redaktører og kristne ledere blir forbauset. Noen maner til kamp mot den nye seksualetiske plattformen barnehager og skoler skal drives ut fra, men er det egentlig fruktbart?
Undertegnede har i flere år poengtert at den nye ekteskapsloven har et ideologisk fundament med logiske konsekvenser for hvordan samfunnet forholder seg til kjønn og seksualitet. Med den nye ekteskapsloven fikk vi ikke bare rettigheter for homofile, nei, det var en revolusjonerende endring i synet på hva mennesket er som ble vedtatt. Det kristne menneskesynet er forkastet, og tilbake står vi med et menneskesyn basert på en kombinasjon av et marxistisk sosiologisk og biologisk verdensbilde. En slik revolusjonær endring er nødt til å endre innhold i alle undervisningsinstitusjoner. Noen få av oss poengterte dette i god tid før ekteskapsloven ble vedtatt, men vi ble stort sett tiet i hjel eller sett på som rariteter. Troen på at vi i det kristne Norge, der ideologiene ble påstått å være døde, ville oppleve statlig styring med totalitære trekk, var fraværende. Læringskurven har imidlertid vært bratt og smertefull. Vi ser hvordan staten gjennom ny arbeidsmiljølov og skolens nye innhold overkjører klassisk kristendom. Og årsaken er skremmende enkel: Staten kan ikke være i konflikt med seg selv, og derfor blir det nye menneskesynets logikk en nødvendighet overalt hvor staten spiller en rolle. At borgerlige politikere, redaktører og andre ikke forstår dette, vitner om en ideologisk skolering så svak at det er til å gremmes.
Vi har flere ganger i den senere tid sett at borgerlige politikere f.eks argumenter mot surrogatmødre. Barna kan få opptil fem ulike opphav er argumentet, og glemmer at de selv var med på å vedta en lov som ga barn tre opphav; to mødre og en far. De glemmer at de ved den nye ekteskapsloven gjorde far overflødig og dermed farlig for likestillingen. De glemmer at de gjorde samliv om til et resultat av egne preferanser, ikke den kristne kulturarven, og kanskje viktigst av alt; de vedtok at kjønn et sosialt konstruert. De forstår ikke hva de var med å vedta. De ønsket å være snille mot homofile, men endte opp med å spille på samme lag som kyniske marxister, marxister som hadde et klart mål med den nye ekteskapsloven. Harald Eia har i lang tid raljert med marxistiske kjønnsforskere, men gjennom den nye ekteskapsloven og med tilhørende lover, har kjønnsforskerne vist at seieren tilhører dem, og det i en grad det knapt er mulig å forstå.
Det er derfor ganske utrolig å oppleve at ledende politikere er negative til å kjempe for en reversering av ekteskapsloven når de samtidig vil kjempe mot logiske konsekvenser av den nye loven. Motstanden mot å akseptere den nye virkeligheten er massiv, man orker ikke å se at endringene i samlivsetikk og kjønnsforståelse er endringer med utgangspunkt i den nye ekteskapsloven, en ekteskapslov med et revolusjonerende innhold, konsekvenser vi bare har sett begynnelsen av, konsekvenser større enn de fleste orker å forholde seg til. Det eneste som kan snu utviklingen, er en reversering av ekteskapsloven, men revolusjoner lar seg normalt ikke snu så lett. Det tok over 70 år å reversere kommunismens revolusjon i Russland. Vi får håpe det tar kortere tid med marxistenes kjønnsrevolusjon.
