I følge Judith Butler er begrepet «identitetspolitikk» lite annet enn en karikatur.
«Det var frastøtende og ekkelt, (…) vanskelig for meg å håndtere. Jeg ga det opp.»
Gjengvoldtekt, vold og drapet på et spedbarn. Toni Morrisons roman om det amerikanske slaveriets konsekvenser ble for hard kost for videregåendeelev, nå universitetsstudent Blake Murphy.
Så traumatisk, må man anta, at mora Laura Murphy siden har jobbet for å få «Beloved» fjernet fra timeplanen i sønnens gamle skoledistrikt.
I 2013 måtte Murphy etter hvert gi opp, men åtte år seinere ringer alarmklokkene i landets bibliotekforening: Aldri før har det vært så mange forsøk på å fjerne bøker om rasisme, slaveriet og LHBTQ-personers erfaringer fra landets klasserom.
Nå har Murphys allierte blitt sterke. Nyslått vinner av Virginias guvernørvalg Glenn Youngkin viet en kampanjevideo til sønnens historie.
Takket være hans republikanske tilhengere var kampen mot kritisk raseteori en av valgets hovedsaker.
– Ikke til å tro, sier Judith Butler og rister på hodet:
– Det er ikke til å tro.
– Sensur fra høyresida
Butler sitter foran en svær bokhylle hjemme på USAs vestkyst, like ved Universitetet i California, der hun har vært ansatt som professor i sammenliknende litteratur og kritisk teori i en årrekke.
Siden hun utga boka «Gender Trouble» i 1990, har hun vært en nøkkelteoretiker innen kjønnsstudier, skeiv og kritisk teori.
– I Storbritannia er forsøkene på å ta kritisk raseteori ut av pensum basert på argumentet om at det nedverdiger Storbritannia som nasjon, ved å vise at landet har vært nedsunket i rasisme, slaveri og kolonialisme i århundrer, og at den historien ikke er over, sier Butler.
Hvordan skal man kunne snakke om landets historie uten å nevne kolonimakta Storbritannia? undrer hun.
– Det finnes dem som mener at man ikke skal kunne snakke om Palestina som en entitet. Hvordan ville man da undervist om palestinsk kultur og historie, hvordan skulle man i det hele tatt begynt å beskrive bevegelsen på bakken for å overvinne kolonistyret i regionen? spør hun og ramser opp en rekke land hvor hun ser liknende tendenser: Brasil, Sveits, Danmark.
Våre naboer i sør viet i sommer et helt forsamlingsmøte til hvorvidt de bør kvitte seg med «kjønn» som studiefelt.
– I disse tilfellene kommer sensuren – kanselleringskulturen, om du vil – fra høyresida, sier Butler, som heller ikke er nådig i tilfellene hvor kanselleringskulturen kommer fra venstre.
Men der, særlig blant feminister, ser hun en voksende bevegelsen som ikke vil straffe, men heller gå i dialog, forteller Butler.
Forsøkene på kansellering fra høyresida ser ut til å bekymre henne mer.
– Du skal ikke kunne undervise om «Beloved» fordi den forteller om slaveri, om svartes lidelse, om svart empowerment. Det er denne kanselleringskulturen vi bør være bekymret for, sier filosofen på skjermen.
Flytende identitet
Egentlig skulle hun vært i Norge i egen person. Av samme grunn har Klassekampen fått en halvtime med filosofen en morgen litt over ni, California time: En gruppe forskere i Bergen har invitert henne og et lite stjernelag av intellektuelle til å snakke om identitetspolitikk og kulturkriger under lørdagens Holberg-debatt.
Temaene har stått i sentrum for noen av de mest brennbare debattene i USA i flere år, også her hjemme.
Da en gruppe norske kunststudenter framsatte krav om representasjon av minoriteter på skolen og mer skeiv teori og kritisk raseteori på pensum i fjor sommer, fikk de hard motbør i mediene og av medstudenter: «Identitetspolitikk erstatter undervisning og fagmiljø på Kunsthøgskolen i Oslo», lød en gruppe medstudenters berømte motsvar i Morgenbladet.
Også spørsmål om hvem som kan kle seg i urfolksdrakt og hvem som kan bruke hvilke garderober, for å nevne et par eksempler, har blusset opp jevnlig.
– Slik jeg forstår deg, kan ikke kategorier som kjønn, legning, etnisitet, oppsummere en persons identitet.
Filosofen småler. Bare en journalist kan forenkle et livsverk til én setning – det blir jo for enkelt. Likevel:
– Én ting er å ha en filosofisk, sosiologisk eller historisk definisjon på identitet. Det andre spørsmålet er hvordan denne termen brukes akkurat nå i politisk og offentlig debatt, hvilket arbeid «identitet» gjør i livene våre akkurat nå, sier Butler.
Identitet er komplekst, ifølge henne.
– Jeg er ikke sikker på om en partikulær sosial kategori fullt ut kan fange hvem vi er. Jeg er ikke engang sikker på om kategorien «identitet» fanger hvem vi er, hvordan livene våre er.
Ikke minst er identitet flyktig, sier Butler. Hvilke kategorier vi foretrekker, forandres kanskje med tida. Vi mister troa på dem, vi finner nye.
Det var det filosofiske.
– Mitt politiske syn er at identitet uheldigvis brukes av høyrevridde for å spre misforståelser om antirasistiske prosjekter, progressiv innvandringspolitikk og forsøk på behandle hjemløse på humane måter, sier Butler.
Den antatte hvitheten
Hun svarer rutinert og systematisk, uten betenkningstid. Men på spørsmål om hvorvidt fokuset på identitet på deler av venstresida er et nyttig politisk virkemiddel eller ikke, trekker hun på det.
– Vel, det er et vanskelig spørsmål for meg av to grunner. For det første må vi innse at den største identitetspolitiske bevegelsen i verden, den største og mest innflytelsesrike, er hvitt overherredømme og former for nasjonalisme som støtter hvitt overherredømme, sier hun og hever stemmen ett hakk:
– Hvit identitet forstår seg selv, for ofte og feilaktig, som beleiret av ikke-hvite, nye migranter, antirasistisk politikk, krav om rettferdighet og likhet på tvers av rase.
– Jeg vil svare på spørsmålet ditt, men jeg er motvillig til å svare på det på dets egne premisser. Vi har rammet inn denne debatten på feil måte, sier hun.
Dødelige attributter
For en drøy uke siden ble Kyle Rittenhouse, en hvit amerikaner som myrdet to menn under Black Lives Matter-protestene forrige sommer, funnet ikke skyldig for drap.
– Rittenhouse forsvarer rettighetene til hvite menn, retten til å streife gatelangs med våpen. Det er hans identitetspolitikk. Og hans rett til selvforsvar, basert i hans opplevelse av frykt, ble anerkjent i rettssalen. Han kan bruke selvforsvar som en legitim juridisk strategi. Flesteparten av de svarte mennene som befant seg i den mengden, kan ikke det like lett, sier Butler.
I amerikansk og europeisk kultur ligger antakelsen om voldelighet latent i synet på svarte menn, har hun argumentert for i et intervju med The Guardian. Man oppfatter vold uten at den er der. Dét brukes i rettssaker, som i den til Rittenhouse, sier Butler nå.
– Man ser hvordan svarte menn, noen ganger også svarte kvinner, tillegges stereotypier. Kanskje er de sinte, kanskje er de blitt banket opp, kanskje har politiet nettopp ransaket hjemmet deres uten god grunn. Kanskje skriker man – jeg ville ha skreket. Det tolkes til at «hun er ute av kontroll», «hun må bli sperret inne», eller som i Breonna Taylors tilfelle, skutt og drept, sier Butler:
– Attributtene er dødelige.
Den hvite modellborgeren
Butler beskriver en viktig grunn til at millioner av demonstranter fyller gatene i USA og i resten av verden forrige sommer: den strukturelle diskrimineringen av svarte og andre etniske minoriteter.
Både der og her hjemme ble kampene avfeid som naiv identitetspolitikk fra visse hold – godt illustrert gjennom motparoler som «All lives matter».
Men ifølge Butler er hele merkelappen «identitetspolitikk» feilslått. Bevegelsene som sorteres i denne sekken, er egentlig rettferdighetskamper, ifølge filosofen.
– Bevegelsen Black Lives Matter, eller den breiere bevegelsen for svarte liv, handler ikke om identitetspolitikk. Den handler om rettferdighet og frihet, frihet til å bevege seg, ha adgang til helsetjenester og boliger, sier Butler.
– Hvis du skal stave det ut, hvorfor er det avfeiende å kalle dette «identitetspolitikk»?
– Når identitetspolitikk karikeres, er det gjerne i formen: «Dette er hvem jeg er, anerkjenn meg». I virkeligheten er det få som oppfører seg sånn. Det er mest av alt hvite menn. Den påstanden gjør at mange utviskes, sier Butler.
– Hvorfor skal den hvite mannen være modellborgeren? Hvorfor er hvite menn ansett som mer verdifulle og innflytelsesrike enn noen andre i denne verden? Hvis din sosiale posisjon er blitt utvisket, må du hevde den posisjonen i en kamp for sosial rettferdighet.
– De lever i frykt
Karikeringen bekymrer henne. Den finnes på begge sider av det politiske spekteret, på venstresida i form av en tro på at ett politisk rammeverk trumfer alle de andre: kampen mot kapitalismen. Den er likevel mest framtredende på høyresida, ifølge Butler.
– Der anses identitet som en form for selvopptatthet, noe som kun handler om individualitet, kulturell anerkjennelse og ingenting annet. Selv om vi bruker identitetskategorier når vi sier at kvinner, transpersoner, lesbiske og homofile er særlig utsatt for vold, er det jo vold vi tar avstand fra, sier Butler.
– Begrepet beskriver ikke hva bevegelsene handler om.
– I Norge er kritikken av «identitetspolitikk» framtredende i mye meningsstoff og journalistikk, også på venstresida. Noen feminister synes det er vanskelig å inkludere transkvinner i den feministiske bevegelsen. Hvor kommer motstanden fra?
– Uff, sukker Butler.
– Ignoranse. De gidder ikke sette seg inn i hva transbevegelsen dreier seg om. De lever i frykt, de tenker at transkvinner egentlig er menn, at transmenn egentlig hater seg selv som kvinner. De forsøker å presse dem tilbake i gamle kategorier, som disse menneskene har forlatt – og forlatt av en grunn, nemlig at livet ikke var til å utstå, sier Butler.
Da skal man være bevisst hvem man allierer seg med, ifølge filosofen:
– Høyrevridde krefter, Right-Wing Evangelicals, høyresidekatolikker, Donald Trump. Han ville definere kjønn som kjønn tildelt ved fødsel. Det betyr at ingen ville vært i stand til å endre kjønn, sier hun.
Mer enn bare teori
Dét er ikke bare dårlig nytt for transpersoner, men for feminismen som sådan, mener Butler. En av hennes grunnteorier, som også er blant de mest kontroversielle, handler om betydningen av sosialt kjønn for den feministiske bevegelsen.
Butler skiller aktivt mellom ordene «gender» og «sex», hvor det norske «sosialt kjønn» og «biologisk kjønn» ikke er helt tilsvarende, men nødvendig for enkelhetens skyld.
– Vi, feministene, første eller andre eller tredje bølge, whatever, sa: Vi blir kanskje født og betraktet som én ting, det er kanskje sosiale forventninger knytta til vårt biologiske kjønn, men vi endte opp med å leve et annet liv enn det som var forventet. Vi krevde friheter som ikke var ment for oss, vi krevde likhet som aldri var ment for oss. Det er sosialt kjønn (gender, journ.anm.). Sosialt kjønn er å tolke hva det betyr å være i denne kroppen, være tildelt dette kjønnet. Så fort vi snakker om kvinner som sosial gruppe, snakker vi om sosialt kjønn, sier Butler.
Selv er Butler homofil og ikke-binær (og bruker både pronomen «hun» og «de»). Det er med andre ord mer enn pur teori for henne.
– Transfobi er som andre former for hat, som antisemittisme og rasisme. Transeksluderende feminister frykter at noe fundamentalt blir tatt fra dem. Det blir det ikke. De blir invitert inn i en breiere verden, og sånn jeg ser det, burde de være glade for det.
En mangfoldig venstreside
«Allianse, samarbeid og solidaritet er nøkkelbegreper for en ekspanderende venstreside», sa Butler i intervjuet med The Guardian.
– Hva legger du i «en ekspanderende venstreside»?
– Da jeg var ung, besto venstresida for det meste av menn – og kvinner som tjente dem. Selv om vi var venstrevridde, selv om noen av oss var marxister og sosialister, forlot noen kvinner venstresida fordi den var så patriarkalsk, sier Butler.
– Vi får ingen ekspanderende venstreside om vi ikke er mangfoldige internt. Når såkalte identitetsproblematikker oppstår på venstresida, er det fordi noen føler seg utelatt fra det universelle rammeverket. Vi trenger geopolitisk presise, etnisk mangfoldige, kjønns- og seksualitetsinkluderende ideer om hvem vi er for å bevege oss framover og virkelig foreslå et substansielt og meningsfylt alternativ til kapitalismen, sier Butler.
– Det er en kamp, og den er hard, men det er ingen motsetning.
