Kravet om forbud mot konverteringsterapi

Religiøse ledere tar til orde for et forbud mot konverteringsterapi. Vårt Land skriver om dette i en artikkel den 21.12.20 hvor det fremgår at sentrale ledere i Den norske kirke har undertegnet en tverreligiøs erklæring forfattet av en privat britisk stiftelse.

I Vårt Lands artikkel gis følgende definisjon på konverteringsterapi:

«Konverteringsterapi, også omtalt som homoterapi, er forsøk på å endre en persons seksuelle legning fra å være skeiv, til å bli heterofil.»

Det er grunn til å notere seg at ut ifra denne definisjonen så rammes kun det tilfelle at en skeiv person forsøkes endret, ikke det motsatte – for eksempel at en i utgangspunktet heterofil person som er kommet i tvil om sin seksuelle legning, «hjelpes» til å forankres i en homofil legning eller annet.

Brorparten av de definisjoner som hittil har florert i debatten, upresise som de enn er, ser imidlertid ut til å generalisere begrepet – i den forstand at det hevdes at den legning man har er en uforanderlig og integrert del av ens identitet, enten man er heterofil eller homofil.

Denne illusjonen må naturlig nok opprettholdes. Hvis ikke vil man implisitt erkjenne at det normative utgangspunkt er kjønnspolaritet.

Den omtalte erklæringen går enda et skritt lenger. Det står at «all human beings of all sexual orientations, gender identities and gender expressions are a precious part of creation and are part of the natural order.»

De kirkelederne som har skrevet under på dette oppropet, har ikke bare spilt teologisk falitt, de kommer antakelig også på kant med den elementære biologien.

Ingen definisjon av konverteringsterapi

Et annet interessant poeng med dette oppropet er at heller ikke her gis noen spesielt klar definisjon av hva konverteringsterapi faktisk er:

«We call for all attempts to change, suppress or erase a person’s sexual orientation, gender identity or gender expression – commonly known as “conversion therapy” – to end, and for these harmful practices to be banned.”

Som tidligere styreleder Jens Fredrik Brenne flere ganger har påpekt, så er ikke slike beskrivelser dekkende for Til Helhets virksomhet.

Men vi vil likevel ta til orde for at et forbud er unødvendig, og at det også vil være en rekke utfordringer av både rettslig og etisk karakter som man ikke fullt ut kan forstå rekkevidden av når definisjonene blir såpass uklare.

De kirkelederne som har skrevet under på dette oppropet har ikke bare spilt teologisk falitt, de kommer antakelig også på kant med den elementære biologien

—  

Forskjell på terapi og sjelesorg

Biskop Olav Fykse Tveit siteres på følgende meningsløshet:

«Jeg vet ikke nok til å svare presist på om det er bruk for et forbud i Norge. Uansett bør religiøse ledere holde seg borte fra det som kan bli oppfattet som det, og oppfordre andre til å gjøre det samme.»

Dette er meningsløshet i ordets rette forstand. Biskop Fykse Tveit har ingen mening om saken, men uttaler hva han mener likevel.

For Til Helhet er det viktig å løfte opp den grunnleggende forskjellen på terapi og sjelesorg. Og her ligger det også en utfordring for myndighetene. Hvis man ønsker å forby sjelesørgerisk virksomhet så tråkker man inn på de mest grunnleggende menneskeretter så som samvittighetsfrihet, religionsfrihet, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

Problemer med forbud

Forbud mot terapi er heller ikke enkelt. Hvordan vil for eksempel en psykolog måtte stille seg til en pasients uttalte ønske om hjelp til å håndtere seksuelle følelser vedkommende oppfatter som problematiske? Et forbud på dette punkt vil gripe inn i terapirommet på en måte som vil medføre en innblanding i psykolog-pasient-relasjonen. I etiske retningslinjer for nordiske psykologer heter det blant annet at: «Psykologen sørger for å ivareta maksimal autonomi og selvbestemmelse for klienten…» Satt på spissen så betyr dette at psykologen kan komme til å måtte velge mellom å følge etikken eller loven.

Derfor har vi store problemer med å se hvordan et forbud skal utformes uten at det medfører at man støter på en rekke uønskede effekter. Det er også prinsipielt betenkelig med formyndersk lovgivning som setter begrensninger på den enkeltes autonomi.

Dersom det ikke skal være lov til fritt å snakke om følelsene sine i en fortrolig sammenheng, er det grunn til å frykte konsekvensene. Et forbud mot å prøve å endre noens legning vil da formentlig medføre at det blir forbudt å ha samtaler andre veien også. Med mindre man da faktisk erkjenner at den heterofile legning er den normative, og at alle andre legninger representerer et avvik fra denne normen. Det vil nok falle mange homoforkjempere tungt for brystet.

En sannhet med modifikasjoner

Annette Trettebergstuen ga i 2017 ut boken Homo: for deg som er, lurer på om du er eller har lyst til å bli homo – eller for deg som bare lurer på hvordan disse homogreiene funker.

Det er anekdotisk, men like fullt interessant. Tittelen indikerer nemlig at forkjempere for skeive rettigheter synes det er greit at heterofile hjelpes til å bli homofile, men ved motsatt fortegn så er det nærmest en menneskerettskrenkelse. Lederen av Skeiv Ungdom bruker begrepet «tortur» i et innlegg i VG den 13. desember. Da blir det vanskelig å føre en samtale hvor det viktigste får være det viktigste.

Og det viktigste er dette: Det hevdes ofte at retten til å «elske hvem man vil» er en menneskerett, med henblikk på seksuelle relasjoner. Dette er en sannhet med modifikasjoner. For det står ingenting om dette i menneskerettskonvensjonen. Og diverse forsøk på å få Strasbourg til å anerkjenne likekjønnet ekteskap har hittil blitt møtt med en lunken skulder.

Det som imidlertid er en menneskerett er retten til privat- og familieliv, samt å gifte seg med en av det motsatte kjønn hvis man skulle ønske dette (jf. EMK art 8 og 12.) Mange av de som oppsøker Til Helhet er godt voksne mennesker som bare ønsker en ting: å leve et helt vanlig liv. Dette skal ikke bli tatt fra dem.