Norges kristelige lege- og tannlegeforening (NKLF) publiserer om kort tid en rapport om kjønnsinkongruens. Rapporten dekker medisinske, filosofiske, historiske og teologiske aspekter ved tematikken.
De siste årene har vi sett en enorm økning av barn og unge som søker helsehjelp på grunn av kjønnsinkongruens. NKLF er i likhet med mange andre bekymret for denne utviklingen.
Vi stiller oss derfor undrende til teologiprofessor Harald Hegstads kronikk i Vårt Land 22. september. Han hevder at Bibelen og kristen tradisjon ikke har noe å si om kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens. Skapelsen av mennesket til mann og kvinne (jf. 1 Mos 1,27) kan ifølge Hegstad ikke brukes til å påstå at «kjønn er noe entydig og konstant». Kirken må i stedet legge «etablerte medisinske kjensgjerninger til grunn».
Stridens kjerne
Hegstad argumenterer for at kjønn er mer enn biologi. Det er også en sosial rolle og en psykologisk identitet. Noen mennesker opplever kjønnsinkongruens, et manglende samsvar mellom biologisk kjønn (sex) og kjønnsidentitet (gender). Hegstads konklusjon er at disse må møtes med «respekt og anerkjennelse».
Det er ingen uenighet om at alle mennesker skal møtes med respekt og anerkjennelse. Det vi er uenige om, er hvorvidt respekt og anerkjennelse betyr en lav terskel for såkalt kjønnsbekreftende behandling.
Det finnes ingen medisinskfaglig konsensus om tilstanden kjønnsinkongruens. Kunnskap om risikofaktorer og årsaksforhold er svært omdiskutert. Det samme gjelder effekt, komplikasjoner og bivirkninger av medisinsk behandling. Vi må derfor være forsiktige med å snakke om «etablerte medisinske kjensgjerninger» på feltet, slik Hegstad gjør.
Bør stramme inn behandling
Flere land har nylig strammet inn tilbudet om hormonell og kirurgisk behandling av kjønnsinkongruens hos barn og unge. Karolinska Sjukhuset i Stockholm stanset all ny hormonbehandling av ungdom i mai 2021 grunnet manglende forankring i evidensbasert medisin. Tavistock-klinikken i London ble besluttet nedlagt i 2022 etter at den ble dømt i en rettssak for å ha gitt hormonbehandling til ungdom som senere har angret.
Her hjemme kom Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) i mars 2023 med en rapport som konkluderte med at kunnskapen på feltet er mangelfull. Den anbefalte at pubertetsutsettende og hormonell/kirurgisk behandling for barn og unge bør defineres som «utprøvende behandling», og at det bør opprettes et nasjonalt kvalitetsregister for kjønnsinkongruens.
NKLF stiller seg bak denne kritikken. Det gjør vi ut fra legers ønske om å unngå potensielt skadelig overbehandling, i tråd med legeeden primum non nocere (først og fremst ikke å skade). En bekreftende klapp på skulderen til ungdom i en sårbar livsfase er ikke nødvendigvis en klok tilnærming. Vi er også bekymret for den høye forekomsten av komorbiditet (samtidige sykdommer) i pasientgruppen, særlig autismespekterforstyrrelser.
Røtter i den moderne dualismen
Behandlingen av kjønnsinkongruens er uunngåelig påvirket av samfunnets syn på kjønn, som har endret seg raskt de siste årene. Det gjør det viktig å forstå premissene som ligger bak.
Hormonell og kirurgisk behandling av kjønnsinkongruens begynte på 1950-tallet. Man la i økende grad vekt på pasientens selvopplevde kjønnsidentitet. Men det hefter mange problemer ved de filosofiske premissene som dermed ble lagt til grunn.
Tanken om at mennesket har en kjønnsidentitet som kan eksistere uavhengig av kroppen, er i seg selv svært ny. Men den har dype røtter i den moderne dualismen mellom kropp og bevissthet og i romantikkens psykologiske selvforståelse. Dette er grunnen til at mange i dag forstår identitet primært som subjektiv selvoppfatning, uten forankring i den objektivt gitte kroppen.
I nyere tid har det vokst frem en normkritisk kjønnsteori som tar utgangspunkt i at kjønnsidentitet bare er det vi føler oss som. Varianter av denne teorien undervises i dag i norsk skole. Den har også en stor innflytelse i populærkulturen og i sosiale medier, og bidrar til å forme den oppvoksende generasjon. Den eksplosive veksten av ungdom som oppsøker helsetjenesten med kjønnsinkongruens må også sees i lys av dette.
Vi er enige med Hegstad i at kjønn er «mer enn biologi». Men debatten dreier seg om sammenhengen mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet. Vi er skeptiske til en modell som forutsetter at disse kan eksistere helt uavhengig av hverandre.
Kristent menneskesyn som korrektiv
Det kristne menneskesyn kan være et avgjørende korrektiv, med utgangspunkt i Guds skapelse av mennesket til mann og kvinne. Det handler ikke om å møte dagens kjønnsproblematikk med noen løsrevne bibelvers, men med virkelighetsoppfatningen disse versene er uttrykk for.
Kristne tror at Gud har skapt mennesket som en enhet av kropp og sjel. Kroppen har dermed en normativ betydning for hva det vil si å være menneske. Syndefallet opphever ikke denne enheten, men fører til at menneskets erfaring av den blir fragmentert. Dette innebærer også at menneskets erfaring ikke er en entydig kilde til sannheten. Vår erfaring må alltid prøves på det som er sant og godt i henhold til Guds skaperplan.
Dette perspektivet bekreftes på sin måte av moderne utviklingspsykologi. Mennesket utvikler ikke sin identitet i isolasjon, men i samspill med omgivelsene og med egen kropp. Som psykiater Torunn Landrø skrev i Morgenbladet nylig («Selv-leting tar tid», 15. september): «Vi trenger å gi ungdom tid, før vi konkret svarer dem med hormoner som kan gi irreversible skader. Kroppen er en realitet som det indre sjelslivet skal lene seg på – også i puberteten».
Faren for unødige medisinske inngrep i funksjonsfriske kropper tilsier stor forsiktighet i behandlingen. Derfor er det viktig at også den psykologiske utredningen av kjønnsinkongruens er så grundig som mulig.
Det er ikke nok å konstatere, slik Harald Hegstad gjør, at kjønnsinkongruens finnes. Vi må også spørre om hva kjønnsinkongruens er. Det krever både medisinske og teologiske perspektiver. Som kristne leger mener vi at medisinsk behandling ikke kan bestemmes av vitenskapelig evidens alene. Det helhetlige kristne menneskesynet må legges til grunn for all medisinsk etikk – også på kjønnsfeltet.
Av
