Kvinnelige prester og homofile ekteskap

Denne våren har debatten om kjønnsnøytrale ekteskap blusset opp på ny. Fra ledelsen ved MF har det kommet uttalelser om som tyder på at de ser på endringene i ekteskapsloven som like betydningsfulle eller betydningsløse som endringer i synet på kvinnelige prester. Det er imidlertid liten vilje til å diskutere de fundamentale, samfunnsmessige endringene det kjønnsnøytrale ekteskapsprosjektet innebærer, man synes å tro at samfunnet kan fungere som før, med to likeverdige syn side om side.

Det er god grunn til å stille spørsmål ved påstanden om at endringer i synet på homofilt samliv kan sidestilles med endringer i synet på kvinnelige prester.

Da Ingrid Bjerkåsi 1961 ble Norges første kvinnelige prest, skapte det en heftig debatt, men det er vanskelig å se at utnevnelsen av henne fikk betydning for andre enn kirken selv, og det har vært mulig å leve med ulike syn. Stortingets vedtak om en kjønnsnøytral ekteskapslov er derimot en lov som omfatter hele samfunnet. Loven gjør noe med menneskets forståelse av seg selv, og den har en dyp konsekvens for oppfattelsen av Guds natur.

Det er en vanlig misforståelse at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven kun handler om retten til ekteskap mellom to av samme kjønn. Den formelle reguleringen av samliv mellom homofile ble regulert av partnerskapsloven, den kjønnsnøytrale ekteskapsloven handlet om en ting; retten til barn. Men i det øyeblikket homofile pars rett til barn ble en realitet, gjennomgikk vi samtidig gjennom en revolusjonerende endring i synet på mennesket. Det var et radikalt brudd på forståelsen av mennesket som noe vesensforskjellig fra resten av skaperverket, det var troen på Skaperens skaperverk som i lovs form ble fjernet fra lovgivernes bevissthet.

Det er viktig å legge merke til hvilke argumenter som ble brukt da den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble kjempet gjennom, og konflikten med en kristen virkelighetsforståelse ble tydelig da dyrs atferd ble tatt til inntekt for det homofile ekteskapet. Naturhistorisk museum i Oslo laget i 2006 utstillingen Mot naturens orden?, en utstilling som gikk landet rundt, og prosjektleder Geir Søli sa at de hadde gitt utstillingen det navnet fordi: «hvordan kan homoseksualitet blant mennesker være imot naturens orden når den er så sterkt utbredt i dyreriket. Dette frarøver homofobene sitt tyngste argument.»

Når naturvitenskapen kunne vise til at også visse dyrearter kan ha homoseksuell atferd, så måtte også vi akseptere at homofile skulle få lovregulert sine samliv. Det er naturalisme i reneste form, men faktisk en nødvendig betingelse for lovendringen som fant sted. For den sekulære rasjonaliteten er grunnlagt på en annen rasjonalitet enn den kristne, men den er ikke mindre teologisk, den er bare annerledes, og det fører til at begrepet kjønnsnøytralitet blir en ideologi i seg selv. Denne ideologien avviser kirkens definisjonsmakt over ekteskapet og den religiøse ekteskapsforståelsen.

Å holde homofileutenfor ekteskapsinstitusjonen strider mot tanken om individets rett til selvstendighet og frihet, vi er kun avanserte dyr som har rett til å leve livet slik vi selv ønsker. Utfoldelsen av egen seksualitet må bli hevet over de begrensninger som er gitt av det biologiske kjønnet, også de begrensninger det fører til for reproduksjonen. Homofiles barnløshet løses ved hjelp av teknologiske nyvinninger, moralske betenkeligheter vil en ha seg frabedt. Det faktum at en da splitter barns biologiske og sosiale tilhørighet overstyres av et nytt menneskesyn, og hva som er best for barnet, overlates til empirisk forskning. Det kjønnslikegyldige ekteskapsprosjektet er et moderne prosjekt der mennesket forstått som kropp, og dermed som kjønn, er definert bort, hvilket gir mening til regjeringens forståelse av kjønnsidentitet.

Helse– og omsorgsminister Bent Høie sa i april 2015 da han fikk rapporten Rett til kjønn – helse til alle kjønn at: «endring av juridisk kjønn henger etter samfunnsutviklingen, og Norge har fått kritikk for å bryte med menneskerettighetene. Regjeringen ønsker å gjøre det enklere å endre juridisk kjønn i samsvar med den enkeltes kjønnsidentitet. Jeg vil raskt følge opp denne rapporten.»

At utvalget som utarbeidet rapporten mener at et menneske skal få avgjøre sitt kjønn ut fra hva det føler seg, blir logisk i lys av den utviklingen den kjønnsnøytrale ekteskapsloven legger opp til.

Når man innser at det å gi rom for en skapertanke ville underminert ekteskapslovens rasjonalitet og troverdighet, må all religiøst begrunnet argumentasjon avvises, den kan kun tolereres som refleksjoner i det private rom. Dette er sekularisme i praksis: religiøse begrunnelser kan ikke kreve offentlig legitimitet. Skapertroen er utdefinert, og religionen er forvist fra den offentlige debatt.

Mennesket ble med den kjønnsnøytrale ekteskapsloven et resultat av naturen og sosiologiske betingelser: Gud er borte, og med det er en ny religiøs bevissthet kommet til, den nye ekteskapsloven har et nytt normativt utgangspunkt, og det må forsvares og utvikles videre. Da blir det helt naturlig at for eksempel konservative biskoper blir nektet å besøke offentlige skoler, som da ledelsen ved en barneskole i Bygland kommune fant biskop Stein Reinertsens homofilisyn så problematisk at biskopen ikke fikk besøke dem. For biskopen har et annet budskap enn det de sekulære vil at barna skal høre. I dag lærer barn at alle samlivsformer er like naturlige, at medmødre er like bra som fedre, hvilket betyr at staten ikke kan akseptere at foreldres kjønn kan ha en betydning i det hele tatt.

Det er viktig at vi forstår de prinsipielle konsekvensene av dette. Da Stortinget innførte medmor-begrepet, opphevet det samtidig koblingen mellom barn og far. Å peke på at loven gir barn som er født etter kunstig befruktning rett til å få vite om farskapet ved fylte 18 år, fratar ikke staten et moralsk ansvar for det som skjer. Et barn kan ikke ha tre foreldre, og en påstand om at kunnskapen om far ved fylte 18 år er et gode, er en selvmotsigelse for dem som fremhever medmorens egenskaper. Vi kan ikke si at medmor er god nok, og samtidig fremheve betydningen av kunnskapen om farskapet. Stortinget kan ikke vedta lover som skaper bevisste krenkelser mot barn. Staten kan hevde at et barn må ha to foreldre, men å hevde at far er å foretrekke fremfor en medmor, eller har kvaliteter medmor ikke har, blir en umulighet.

Det var derfor en selvfølge at Stortinget sommeren 2013 vedtok loven Diskrimineringsloven om seksuell orientering, en lov som kan føre til at kritikk av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven blir definert som trakassering av homofile og dermed ulovlig. På denne måten beskytter Stortinget det menneskesynet den kjønnsnøytrale ekteskapsloven bygger på.

Argumentene for det homofile ekteskapet har klare naturalistiske trekk, og de hviler på et syn på mennesket der skapertanke og en Gudgitt moral er fraværende. Hvordan det kan forenes med en Treenighetslære, der Jesus Kristus er både sant menneske og sann Gud, er svært vanskelig å forstå. Er vi virkelig fortrolig med tanken på at Gud skal ha rett til opptre slik naturalismen forutsetter, noe vi må akseptere ettersom mennesket skal være skapt i Guds bilde.

Spørsmålet om kvinnelige prester hadde ingen av de dimensjonene det homofile ekteskapet medførte. Innføringen av det kjønnsnøytrale ekteskapet innebærer en revolusjonerende endring i synet på mennesket. Senere lovgivning og praksis viser at troen på to likestilte syn er en illusjon. Stortinget har definert mennesket på nytt, det er hva det hele dreier seg om, vi kan ikke få en reell debatt i Kristen-Norge før dens ledere forstår det.