I sitt innlegg Det androgyne 13.07. prøver Jørg Arne Jørgensen (JAJ) å stille seg utenfor debatten og gi kjønn en analyse fra et slags olympisk ståsted. Men lykkes han i det? Og er det, etisk sett, mulig å ytre seg i kjønnsdebatten uten å ta stilling?
Svaret på begge spørsmål er nei, med mindre man ser bort fra debattens alvorlige realiteter. JAJ slår inne vidåpne dører når han tyr til androgyne mytologiske skikkelser for å forstå hvorfor mennesker i dag overskrider kjønnsroller. Kvinnebevegelsen, homobevegelsen og popkulturen har for lengst demonstrert at det å utforske både feminine og maskuline sider både er ønskelig og attraktivt.
I dag handler ikke kjønnsdebatten om kvinner som mekker bil og menn som går i skjørt. Spørsmålet er: Finnes det to kjønn, og er det mulig å skifte kjønn? På dette spørsmålet er JAJ tydelig, han snakker om «de to kjønnene», om «mann og kvinne», og er klar over at alle fortellinger om det androgyne mennesket hviler på premisset om to kjønn: «androgyni dreier seg om først å bli mann eller kvinne». Med dette slutter JAJ seg til det biologer samt flertallet av befolkningen vet, at mennesket er tokjønnet.
Likevel vikler han seg inn i selvmotsigelser. Mellom beretninger om hvordan religionene har svart på reproduksjonens og kjønnenes mysterier dukker setningen: «det blir vanligere med kvinner med penis og menn med vagina» opp. Når JAJ slik blander sammen mytologi med biologiske menn som kaller seg kvinner, avviser han forskjellen mellom religion og moderne biologisk kunnskap. Det er samtidig dette som gjør teksten uetisk.
Vi må forvente, at en person som deltar i denne debatten, kjenner til hva som står på spill, etisk og politisk. JAJ skriver at feministene mener at kategorien kvinne blir meningsløs hvis en mann kan identifisere seg som kvinne. Men det mener jo også JAJ selv. Det han derimot ikke nevner, er at kategorien (biologisk) kjønn har stor betydning for absolutt alle.
Biologien gjør at kvinner er fysisk svakere enn menn og har en mer belastende rolle i reproduksjonen. Særlig på grunn av disse to forholdene blir jenter og kvinner verden over utsatt for vold og overgrep fra menn, giftet bort, fratatt utdannelse, solgt til sex- og surrogatiindustrien, fratatt økonomisk autonomi og mulighet til å ta viktige beslutninger. Motgiften er lover med den hensikt å demme opp for forskjellene mellom kjønnene. Lov om selvbestemt abort er det tydeligste, men på ingen måte det eneste, eksempelet. Når Norge har kommet langt i å forebygge kjønnsdiskrimineringen er det gjennom å forstå at kjønn er uforanderlig mens kjønnsroller kan endres. Likestillingsarbeidets suksess hviler på en korrekt og robust analyse av hva en kvinne er.
Det andre alvorlige forholdet JAJ ikke nevner, er det monsteret kjønnsidentitetsbevegelsen har skapt sammen med medisinalindustrien, nemlig forestillingen om at kjemisk og kirurgisk kastrering er god medisin for barn som sliter med kjønnsdysfori. De siste månedenes avsløringer om denne industrien, at det ikke finnes evidens for at barna får et bedre liv med denne behandlingen (Cass-rapporten), og at WPATH har manipulert og holdt tilbake informasjon om dens skadevirkninger, har sjokkert hele verden. At JAJ tier om disse forholdene, på dette tidspunktet i historien, gjør at vi må betegne hans aviskommentar som uetisk.
Kamilla Aslaksen
