Lovforbudet mot konverteringsterapi er på vei. Avisen Dagen har hatt et intervju med statsråd Anette Trettebergstuen om saken (20.09.2022). Det ble fulgte opp med lederen «En formynder i statsrådsstolen» (Dagen 21.09).
Lex Trettebergstuen er en alvorlig trussel mot tros- og religionsfrihet. Kan den avverges? I demokratiet skal den enkelte ha frihet til å ta hånd om eget liv etter egne religiøse og etiske ideal. Den enkeltes bruk av sin frihet skal respekteres. Men friheten er ikke bare individuell. Organiserte fellesskap og institusjoner må kunne følge og fremme bestemte verdisyn.
Rammene for friheten har vært vide. I de senere år er de blitt snevret merkbart inn. Statsråd Trettebergstuen vil nå gå løs på religionsfriheten. Det er et ledd i det jeg har kalt «den horisontale revolusjon». (Se FB 23.06.22; Dagen 29.06.22,)
Trettebergstuen ønsker å realisere en politisk-kulturell utopi. Det gjelder å utvikle et samfunn fritt for personer og religionssamfunn som mener at homofil livsførsel ikke kan godtas – av religiøse, etiske eller andre grunner. Når slikt forekommer også i dag, fører det til at homofile, påvirket av «press fra samfunnet rundt», søker å endre sin seksuelle tilbøyelighet og sitt liv, ofte i pakt med sitt livssyn. Dette er for Trettebergstuen en ødeleggende samfunnssituasjon.
At homofile frivillig vil søke å endre «legning» og dermed seksuell praksis, anser hun som utenkelig, ja, egentlig mot virkeligheten. Hun avviser kort og godt at det finnes en «frivillig konverteringsterapi».
Lex Trettebergstuen gjør da også «konverteringsterapi», selv om den er eksplisitt basert på eget valg fra den homofiles side, ulovlig og straffbart. Slikt kan heller ikke beskyttes av religionsfriheten. Trettebergstuen viser at hun ikke respekterer det liberale frihetsideal. Det er «formynderstatens» makt som her utvides.
Når homofile personer velger å endre sin legning og søker «konverteringsterapi», skyldes det ifølge Trettebergstuen at homofile ledes og lokkes til å tro på en illusorisk virkelighet. Hun legger da til grunn at den homofile har som sitt vesenskjennetegn som menneske nettopp å være homofil. «Konverteringsterapien» vil lede den homofile til å fornekte denne virkeligheten, altså fornekte seg selv.
For å underbygge en slik selvoppfatning, har kristne homofile hevdet at de er «skapt sånn av Gud». Og det skapte er en realitet som man ikke kan fornekte. Hvordan darwinister, ateister og andre begrunner dette, er vanskelig å få tak i. Men til sist vil nok menneskeligheten bli rent subjektivt begrunnet, i jegets selvoppfatning og selvvurdering, der man refererer til seg selv for å begrunne hva man selv er. Men uansett begrunnelse blir homofili ansett som konstituerende for deres menneskelighet.
Kristelige institusjoner og organisasjoner som ikke har den rette ideologi, vil settes under press.
Kampen mot «konverteringsterapi» blir da fundamental, for ved slik terapi ledes den homofile til å fornekte intet mindre enn sin menneskelighet. Det er dette Trettebergstuen står på barrikadene for å forhindre.
Ut fra det moderne frihetsbegrep bestemmes friheten som nøytral og indifferent, slik at man kan fylle den med det innhold man selv ønsker. Denne ideologiske tradisjonen har vært viktig for den såkalte seksuelle frigjøringen innen de liberale demokratier. For homobevegelsen er dette frihetsbegrepet fortsatt viktig.
For noen år siden sto det på en Pride-plakat: «Unn deg et år som homofil». Og Trettebergstuen har selv markert at hun står for denne oppfatningen. For kort tid siden publiserte hun boken: «Homo – for deg som er, lurer på om du er eller har lyst til å bli homo.»
Her forutsettes fritt valg av seksuell orientering. Her holder hun fram friheten som nøytral og indifferent. Men samtidig avviser hun at de som vil velge å endre sin homofile legning, skal ha frihet til det.
Og andre som vil følge opp deres valg, vil bli straffet.
Er det mulig å forstå denne selvmotsigelsen? Det er mulig om man forstår hennes samfunnsutopi og metoden for å realisere den.
Det gjelder å fjerne dem som motarbeider utviklingen fram mot hennes utopi. Alle som holder fram at rett bruk av seksualitetens gave, skjer heteroseksuelt og i en fast relasjon mellom mann og kvinne offentlig og samfunnsmessig ordnet (ekteskap). Et slikt etisk syn fremmer et liv basert på en illusjon, en falsk bevissthet om virkeligheten som saboterer og bremser utviklingen fram mot utopien, dvs. den virkelig menneskelige virkeligheten.
Utopien består slett ikke i at alle mennesker bør bli homofile eller lesbiske. Den ligger på et «høyere nivå». Målet er at alle mennesker lever ut sin seksualitet fritt etter den seksuelle variant som de selv føler for og velger. Denne seksuelle universalisme bygger på et menneskesyn som gjør det seksuelle til det antropologisk grunnleggende.
Menneskelig selvrealisering består framfor alt i å leve ut den «seksuelle vitalitet» (Wilhelm Reich). Stat og samfunn, næringsliv, vitenskap og teknologi, underholdningsindustri, kirker og religionssamfunn, skole og hjem må hver på sin måte bidra til det. Vi ser at dette har langt på vei skjedd i den vestlige verden.
Med dette følger utviklingen av et totalitært samfunn. Kristelige institusjoner og organisasjoner som ikke har den rette ideologi, vil settes under press. Snart står frikirkesamfunnene for tur. Trettebergstuen har varslet at religionsfriheten må vike for realisering av den lykkelige utopi.
Kristne må møte denne utfordring ut fra grunnsannhetene i Skriften og i troen, først og fremst læren om skapelsen. Gud skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne skapte han dem med sjel og kropp. Begge kjønn er gudbilledlige. Og han satte dem til å forvalte jorden og formere seg. Den seksuelle relasjon mellom dem har sin grunn i Guds skapervilje, og familien er derfor gitt av Gud (1 – 2 Mos).
Mann og kvinne er ulike personer som lever i et kjærlighetens fellesskap med hverandre – ulike, men forent i én kropp (1 Mos 2,24). Denne lære holder også Jesus fram (Matt 19,4–6).
Dette gudvillede fellesskap er ikke bare forordnet av Gud, men avspeiler framfor alt den kjærlighetsrelasjon som guddommens tre personer, Fader, Sønn og Helligånd, har til hverandre. De lever i kjærlighetens selvhengivelse til hverandre, i en guddommelig enhet som ikke opphever personenes forskjellighet.
Seksualitet som leves strid med den gudgitte forskjell og enhet mellom mann og kvinne er ikke bare i konflikt med Guds vilje gitt i skapelsens orden, men også med bildet av den treenige Gud, som er en guddom som er én i en kjærlighet som ikke opphever forskjeller. Dette avspeiler også den enhetens relasjon som foreligger mellom mann og kvinne.
Apostelen Paulus fordømmer homofilt samliv fordi det er «mot naturen». (Rom 1,26f.) Det er et oppbrudd og avvik fra den virkelighet som Gud har skapt og som avspeiler hans vesen. En virkelighet som ligger åpent for alle mennesker (Rom 1,19f.).
Når statsmakten vil hindre de troende i å hjelpe et menneske på dets vei mot et liv i pakt med Guds skapervilje og sitt eget gudskapte vesen, har de ikke noe valg. Man skal lyde Gud mer enn mennesker (Apgj 4,19).
