Det er t 8. mars og kvinnedagen. Det gir oss en god anledning til å reflektere over den galskapen som omgir oss, men også behovet for noe stabilt og forutsigbart, noe vi kan stole på, et sted å hente visdom fra.
Den vestlige verden har stort sett omfavnet postmodernismen som sin ideologiske ledestjerne, men vi får sjelden anledning til å drøfte hva det egentlig innebærer. Vi kan bli oppbrakte over forsøk på sensur av malerier eller omskriving av bøker, men dette er bare symptomer på noe langt mer, det er en kultur som har snudd opp ned på begrepene rett og makt.
Da det kristne Europa vokste fram, var det sentralt for styresmaktene at makten måtte ha en legitim berettigelse, og den var i retten, en rett som Gud definerte. Den verdslige makten var underlagt retten, og retten ble etter hvert materialisert i en lovgivning inspirert av troen. I Norge ser vi det tydelig i kristenretten fra år 1024 og Landsloven fra år 1274.
Men til dagens spørsmål: Hva har skjedd når 8. mars ikke lenger er forbeholdt biologiske kvinner, men alle som mener de er kvinner?
Kristendommens inntog i verden medførte en positiv revolusjon i synet på kvinnens status, likeverdet kom i sentrum, men opplysningstiden var derimot en tragedie. På slutten av 1800-tallet fikk imidlertid kvinnen på ny anledning til å kjempe for sine rettigheter, og det vokste fram både radikale og konservative kvinnebevegelser.
Den radikale kvinnebevegelsen hadde sitt utgangspunkt i marxismen. Det er interessant og befriende å lese en politisk teoretiker som Edvard Bulls pamflett Kommunisme og kristendom. Her gjør han rede for sitt ideologiske ståsted med påfølgende virkelighetsforståelse. Ikke uventet førte det til et voldsomt angrep på kristen tro. Men ut fra hans verdensbilde er det er mulig å følge hans resonnementer. Han trodde nemlig på noe. På samme måte var det med borgerlige politikere. De hadde en virkelighetsforståelse med logiske konsekvenser for deres politiske tenkning.
Da er det annerledes med dagens politikere. For noe har skjedd når de uten å drøfte det offentlig avskaffer kvinnen som et meningsfylt begrep. Det er nemlig ikke lenger mulig å definere hva en kvinne er uten å komme i konflikt med både diskriminerings- og straffelov. Og da er det heller ikke mulig å feire kvinnen som kvinne eller arbeide for hennes rettigheter. Vi har ikke bare sunket tilbake til opplysningstidens mørke, det er verre.
Hva som har funnet sted, er at makten i realiteten har overtatt rettens rolle, selv om retten formelt sett stadig står over makten. Utfordringen er at flertallet har gitt seg selv myndigheten til å definere virkeligheten slik de selv finner for godt. Og da er det ikke Gud som definerer sannheten, men språket.
Den franske politiske teoretikeren Alexis de Tocqueville ville kjent seg igjen. For 200 år siden forutså han hva demokratiet kunne utvikle seg til. Men jeg tviler på at han forutså galskapen, det var flertallets vilje til å gi seg selv en etisk definisjonsmakt han fryktet, men vi har gått lenger. Vi har ikke bare gitt oss rett til å definere vår egen etikk, vi bruker våre nye standarder til å dømme både natur og historie. Det er løgnen som rår grunnen.
For der Gud en gang definerte visdommen og retten, lar vi nå det krenkede mennesket definere hva som er sant og godt, og dermed har vi stilt både kjønn, kunst, litteratur, religion og lagelig til for hogg.
Derfor er det ikke lenger noen partier på Stortinget som forsvarer kvinnen som kvinne. Selv kommunistene har forlatt sin radikale tradisjon. Det er knapt noen av dem som tror på noe som helst, og dermed blir politikken uforutsigbar. De mest utrolige forslag kan bli vedtatt, alt fordi vi ikke er i stand til å drøfte det meningsløse i det som skjer.
I en postmoderne tidsalder er det nemlig kaoset og meningsløsheten som er blitt vårt nye ideal, og i en slik situasjon taper kvinnen. Vi er blitt nødt til å bøye oss for menn som mener de egentlig er kvinner, og da er det bare fordømmelse igjen for de som mener det er biologien som definerer kvinnen.
Det er det liberale demokratiets svanesang vi er vitne til. Det liberale demokratiet er blitt selvødeleggende. I sin jakt på alles frihet har det fjernet seg fra Gud som rettens utgangspunkt, og dermed også gitt seg selv makten til å definere hva retten skal innebære, og da er ikke veien lang til det totalitære.
