I et innlegg i Nettavisen tar transkvinnen Maria Zähler et kraftig oppgjør med transbevegelsen og dens radikale aktivister. Hun skriver at ikke alle personer som har slitt med kjønnsidentiteten sin er radikale aktivister, besatt av å tvinge sitt syn på alle andre, og at hun er lei av at noen gjør seg til talsmenn for alle personer med kjønnsinkongruns:
Jeg er lei av at enkelte transpersoner gjør seg til talsmenn for alle personer med kjønnsinkongruens, for å fremme en svært aparte agenda.
Denne agendaen omfatter ren og skjær fornektelse av de mest elementære kunnskaper, samt en fiksering på svært bagatellmessige, småsaker og flisespikkeri.
Dette er spesielt tydelig i den siste tidens debatt om hvorvidt menn kan føde barn. Dette er et så kjedelig og banalt spørsmål å henge seg opp i at jeg personlig aldri ville ha rykket ut og brydd meg med det, om jeg hadde kunnet velge.
Men, når visse ytterliggående standpunkter blir klistret på en selv, og alle andre som har slitt eller sliter med kjønnsinkongruens, fordi enkelte radikale transpersoner påtar seg en rolle som talsmenn, da har man ikke noe valg.
Hun våger å peke på noen av de mest betente påstandene, som at bare biologiske menn ikke kan føde barn eller være noens kjødelige mor. Det kan ikke være lenge før påstandene om hatefulle utsagn kommer etter denne tiraden:
Vi kan ikke la slikt stå uimotsagt. Å sitte i 2021 og diskutere om menn kan føde barn handler i verste fall om fornektelse av den mest åpenbare vitenskap. I beste fall er det svært underlig flisespikkeri. Det er ikke dette folks liv dreier seg rundt. Dette er ikke viktig.
Ja, noen transmenn, som biologisk sett egentlig er hunkjønn, kan føde barn. Hva så? Hva er dette å bruke tiden sin på? Er dette virkelig en viktig sak å skrive kronikker og tilsvar om frem og tilbake?
Det er rett og slett pinlig å ha vært åpen om egen bakgrunn, når de som til stadighet representeres i debatten om transpersoner er så fast bestemte på å fornekte fakta, og gjemme seg for realitetene.
Hun våger også å hevde at det er kromosomene som avgjør kjønnet, ikke som Pirelli Benestad sier, at kjønnet er mellom ørene:
En transmann er biologisk hunkjønn. En transkvinne er biologisk hankjønn. Man kan endre utseende, bremse puberteten, operere seg og leve som det kjønnet man opplever at man er, og bli anerkjent som det, men det forandrer ikke kromosomene dine.
Biologiske menn kan ikke føde barn. Bare biologiske kvinner kan det. Biologiske menn kan ikke være noens kjødelige mor.
Og du må være biologisk kvinne for å være biologisk mor. Så enkelt er det bare. Kan den ballen snart legges død?
Du får et mye bedre liv som transperson dersom du greier å leve med slike fakta. Ingenting av dette legger hindre for at vi kan leve gode liv og utfolde oss som det passer oss, så lenge vi ikke skader andre. Vi har da all rett til å være de vi er i Norge.
Dessuten er det forskjell på oss også. Selv liker jeg ikke engang å kalle meg trans. Det er en reise jeg har vært gjennom, men det er ikke det jeg er.
Jeg kommer ikke til å kalle meg selv skeiv eller føle at Pride er relevant for meg, og jeg kommer ikke til å akseptere at det som i realiteten er venstreorienterte, ytterliggående aktivister kupper debatten og setter seg opp som talspersoner for alle transpersoner.
Noen av oss er faktisk ikke redd for biologien vår. Noen av oss finner det helt uproblematisk å passe inn i det aktivistene kaller et «heteronormativt» samfunn.
Og noen av oss innser også faktisk at vi ikke kan forvente at hele samfunnet skal tilpasse seg til en bitteliten minoritet i et og alt. Noen av oss er ikke fiksert på våre pronomen, og annonserer dette i hytt og gevær.
Noen av oss prøver faktisk bare å leve normale liv, med familier, partnere, venner og interesser langt utenfor dette. Vi finnes. Dere bare merker ikke så mye til oss.
