Dostojevskij har tegnet et skremmende bilde av «dogmatikeren» i sin skildring av Storinkvisitoren. Han får makt over menneskene ved å føre dem inn i et fasttømret og lukket system som gir dem trygghet på frihetens bekostning.
Friheten er en «byrde» han vil spare menneskene for å bære. Derfor tar han den fra dem. Hva skal de med frihet? Fører den ikke bare til splittelser og kjetterier, uorden og opprør?
Storinkvisitoren får menneskene til å tro at han gjør dem en tjeneste ved å holde dem bundet. Det er tryggest slik!
Altfor ofte har dogmatikerne vært toneangivende i religionene. Den sanne tro ble et spørsmål om å fremsi de godkjente formlene, de politisk korrekte sannhetene; den rette livsførsel bestod i lydighet mot visse fastlagte adferdsmønstre.
Folk ble oppmuntret til å bite i seg de spørsmål som ikke kunne besvares med formler og fornekte det liv som ikke var etter oppskriften.
Dermed ble portene åpnet for hykleriet, som alltid vil blomstre der hvor religionen er uekte. Identiteten blir falsk, troen uten resonans i det „urolige hjerte“. Da gis det svar på spørsmål som ikke stilles, mens brennende spørsmål blir stående ubesvart.
Slike religiøse systemer er en yndet arena for dem som søker makt over andre mennesker. Lojalitet mot læresetningene belønnes med fremskutte posisjoner, og disse kan være så tiltrekkende at lojaliteten hykles videre selv etter at den indre overbevisning er borte.
Da inntrer gjerne maktens kynisme. De har sluttet å undre seg, og der hvor undringen opphører, begynner ikke sjelden fanatismen. Det blir viktigere å opprettholde systemet enn å søke sannheten.
Makten og den falske identiteten er tuftet på de etablerte svar; de som søker nye, eller holder fast på de gamle, oppleves som en trussel. Hvor ofte har ikke historien bekreftet slike ulykksalige mekanismer i religionens verden?
Det ser ut til å være enklere å lyse hverandre i bann enn å møtes.
For å unngå å bli omfavnet av lommetyver, må jeg skynde meg å legge til at det ikke er Kirkens gamle tro og dogmer som besjeler vår tids inkvisitorer.
Deres referanse er tidsånden. De som ikke vil bøye seg for den, og for eksempel heise prideflagget, lyses ikke lenger i bann – de kanselleres, ifølge tidens brutale sjargong.
I de riktig gamle dager gikk mange av våre hjemlige inkvisitorer i pipekrage og hadde makt til å sette folk i gapestokken. Når vi ser bilder av dagens bispekandidater, merker vi at inkvisisjonen har fått et annerledes ansikt.
Det er uten pipekrage, ja, det ser liberalt ut, men er like autoritært som det gamle. De som for eksempel ikke deler maktens visjon av «en åpen og inkluderende folkekirke» – et kirkebegrep som er helt uten bibelsk belegg – er uglesett i dagens norske kirke.
De som har et tradisjonelt kristent syn på kjønn og ekteskap, regnes nå som uegnet til prestetjeneste. Selv om «storinkvisitoren» har skiftet mening, er ånden og intoleransen den samme.
Vi kjenner lusa på gangen.
Kjell Arild Pollestad
Først publisert i Dagen
