Tanker om kjønn og seksualitet har i vestlige land i flere år blitt preget av en postmoderne ideologi som skaper uklarhet om hva kjønn er.
I denne artikkelen vil jeg særlig ta for meg politiske vedtak og lovforslag som har fremmet kjønnsforvirring i vårt eget land fra 2016 til i dag.
Kjønn er biologisk
Kjønn er et biologisk begrep som bygger på naturvitenskapelige fakta. Det finnes bare to kjønn hos alle levende organismer både i dyreriket og i planteriket. Hunnkjønn produserer store kjønnsceller (eggceller hos dyr, frøemner hos planter), hannkjønn produserer mange små kjønnsceller (sædceller hos dyr, pollen hos planter).
Sædcellene er mange, små og mobile, noe som øker sannsynligheten for forplantning. Eggcellene inneholder organeller og næringsstoffer som sørger for overlevelse.
Mennesket eksisterer som to kjønn. Kvinnen har kromosomparet XX, mannen har kromosomparet XY i alle kroppens celler. Dette medfører viktige biologiske forskjeller.
Menn produserer større mengder av hormonet testosteron, kvinner produserer mest østrogen. Dette påvirker kroppens utseende. Det utvikles ulike kjønnsorganer og sekundære kjønnsegenskaper. Også hjernen utvikler seg ulikt for menn og kvinner, og dette påvirker personligheten og atferden.
Transpersoner og kjønn
Transpersoner opplever seg selv som et annet kjønn enn det kroppen angir. Men transpersonen har alltid det biologiske kjønnet han eller hun er født med. Verken hormoner eller kirurgi kan endre på dette. En transkvinne kan aldri bli gravid, og en transmann kan aldri gjøre en kvinne gravid.
«Transpersoner utgjør en sårbar gruppe, og fortjener respekt og verdighet på lik linje med alle andre mennesker. Allikevel kan jeg ikke se noen motsetning mellom slik respekt og biologiske realiteter om kjønn. Det er ikke respekt for sårbare grupper å akseptere aktivistenes feilaktige og utopiske ideer om hva kjønn er.» Sitatet og informasjonen ovenfor er hentet fra biologi- professor Glenn-Peter Sætres artikkel i Minerva i januar 2022.
Kjønnsroller og kjønn
Kjønnsroller er en samling av normer og forventninger til det å være mann eller kvinne, gutt eller jente. Disse kan være tillært og kulturelt betinget. Ingen bør oppleve mobbing, trusler eller vold fordi de har atypisk atferd. Men en slik atferd bør aldri tolkes slik at disse egentlig har et annet kjønn.
Det finnes ingen som er født i feil kropp. Men ca ett av 4500 barn blir født med genetiske særegenheter som gjør at kjønnet ikke kan bestemmes entydig. Disse trenger kyndig individuell helsehjelp i samråd med foreldrene.
Med utgangspunkt i denne innledningen vil jeg nå omtale hvordan norske politikere har bidratt til dagens kjønnsforvirring.
Selvbestemt kjønn
«Alle skal få være den de er og elske den de vil.» Denne Pride-parolen har fått bred tilslutning. Politikere fra alle partier på Stortinget går i Pride-tog. Politikere vil gjerne være i forkant av «Utviklingen». Selvbestemmelse er velegnet som slagord for alle som ønsker tilslutning uten å møte motforestillinger.
Under Pride-uken i Oslo i 2014 sto daværende helse- og omsorgsminister Bent Høie fram offentlig og varslet en ny lov om kjønnsidentitet. I forbindelse med lovendringen sa Høie på Dagsnytt 18: «Det er faktisk bare du som vet hvem du er. Det er opp til enkeltmennesket, ikke staten, å avgjøre hvilket kjønn det tilhører.»
Høie gir her uttrykk for et utopisk menneskesyn. Kjønn er ikke valgfritt. Et menneske velger ikke sine foreldre. Alle har en mor og en far som gir sine bidrag til barnets DNA. Staten har aldri avgjort et menneskes kjønn. Det har heller ikke det enkelte mennesket selv. Kjønn er et biologisk faktum, uavhengig av hva et menneske tenker om seg selv.
Juridisk kjønn
Høies utopiske visjon ble fulgt opp da Stortinget 30. mai 2016 med 80 mot 12 stemmer vedtok «Lov om endring av juridisk kjønn». Loven ble vedtatt like før representantenes sommerferie og uten forutgående utredning og konsekvensanalyse. Nå fikk alle over 16 år rett til å endre sitt kjønn bare ved å melde fra om dette til folkeregisteret (skatteetaten)! Barn mellom 6 og 16 år kan søke sammen med den eller de som har foreldreansvaret for barnet.
Merk at dette selvvalgte juridiske kjønnet etter loven skal legges til grunn ved anvendelse av alle lover og forskrifter. Som eneste unntak skal «fødselskjønnet» legges til grunn dersom det er nødvendig å etablere foreldreskap eller foreldreansvar etter barneloven. Man kan endre juridisk kjønn så ofte man vil. Vedtaket fikk en rekke konsekvenser som stortingsrepresentantene neppe hadde oversikt over da loven ble vedtatt.
Paradoksalt er det at en DNA-prøve kan bli avgjørende bevis når jurister skal dømme i en mordsak, mens DNA-ets entydige faktum blir oversett når et menneskes juridiske kjønn skal fastsettes. Burde ikke dette vekke til ettertanke i Stortinget, landets lovgivende myndighet?
Forvirring
Stortingsvedtaket førte med seg en forvirrende oppsplitting av kjønnsbegrepet. Nå kan man tale om biologisk kjønn, fødselskjønn (det kjønnet barnet ble registrert med ved fødselen), juridisk kjønn og sosialt kjønn (det kjønnet personen selv føler seg som). Det juridiske kjønnet har fått overordnet betydning i lovverket, mens det sosiale kjønnet av mange blir oppfattet som det man først og fremst skal ta hensyn til.
Ingen kan endre sitt biologiske kjønn. Men en transperson kan hevde at fødselskjønnet er feil og at det sosiale kjønnet er det riktige kjønnet som alle må respektere. Det sosiale kjønnet samsvarer med det juridiske kjønnet bare dersom dette er meldt til folkeregisteret.
Lovens konsekvenser
Hvilke følger fikk Stortingets vedtak for norsk helsevesen. Transpersoner kan si: Nå må helsevesenet gi meg mulighet til å få en kropp som er i samsvar med min juridiske identitet. Flere vestlige land har registrert en eksplosiv økning av unge (flest jenter) som ønsker hormonbehandling og operasjoner med dette formålet. Det foreligger ingen forskningsbasert forklaring på denne store økningen. Men det er ingen grunn til å se bort fra at «skeiv ideologi» og politisk aktivisme spiller en viktig rolle.
Mange leger og psykologer er fortvilet. De vet at mange av dem som lider av kjønnsdysfori (manglende samsvar mellom biologisk og opplevd kjønn) samtidig lider av ulike psykiatriske sykdommer. Kjønnsdysfori er ofte et symptom på en tilstand som krever kyndig terapi, ikke medisiner eller operasjoner.
70-90 prosent av unge med kjønnsdysfori kommer ikke til å kjenne behov for å endre kjønn etter at puberteten er over, dersom de lar være å begynne med pubertetsblokkere eller hormoner. Behandlingen med hormoner har mange negative bivirkninger og kan være irreversibel, f.eks. livsvarig sterilitet.
Samtidig vet helsepersonell at loven har bred politisk støtte. Ansatte ved akademiske institusjoner som driver med kjønnsforskning, er i stor grad aktivister som gjerne vil hjelpe ungdom til å frigjøre seg fra «det kjønnet de ble tildelt ved fødselen». Det er ikke enkelt å være helsepersonell i opposisjon. Men ikke få har likevel gitt offentlig uttrykk for kritikk av uheldige helsepolitiske vedtak og påfølgende praksis.
Diskrimineringslov
En ny likestillings- og diskrimineringslov ble vedtatt i 2017. Loven skulle blant annet hindre diskriminering på grunn av kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Kjernen i loven er at «alle mennesker har rett til å bli behandlet ut fra sine individuelle egenskaper». Loven forbyr blant annet trakassering.
Trakassering skjer «når en person blir utsatt for uønskede negative handlinger eller ytringer, som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige eller ydmykende». I helsevesenet er det i alminnelighet et ideal at lege og psykiater gir korrekt informasjon om en pasients tilstand. Er det trakassering dersom en psykiater antyder at en ungdoms tanke om å være født i feil kropp, kan være en illusjon eller vrangforestilling.
Kjønnsforvirring og behandling
Ei ung jente som blir radmager av spisevegring, kan selv synes hun er altfor tykk. Da er det helsevesenets oppgave å hjelpe henne til å se realistisk på sin egen kropp. Når ei jente hevder hun egentlig er en gutt, bør helsevesenet på tilsvarende måte forsøke å hjelpe henne til å innse at dette ikke er riktig.
Hormonbehandling og operative inngrep bør ikke foretas, uten i helt spesielle tilfeller der kyndig ekspertise ikke ser annen mulighet til å hjelpe en voksen ut av en langvarig livskrise. En forutsetning må være at pasienten har undertegnet et skriv om at han/hun har lest og forstått hvilke skader og bivirkninger behandlingen kan føre til. Uansett er det helsepersonells ansvar å frarå eller nekte å medvirke til en behandling som på kort eller lang sikt kan være til skade for en pasient.
Det som en person opplever som krenkende, kan ikke være avgjørende for helsevesenet. En transkvinne kan finne det krenkende å bli omtalt som «han», men må regne med å bli behandlet som mann dersom «hun» får prostatakreft. En transmann kan finne det ydmykende å bli omtalt som «kvinne», men dersom «han» blir gravid og føder et barn, blir «han» oppført som mor til barnet.
Dersom noen synes dette er forvirrende, bør de adressere kritikken til Stortinget.
Ikke bare helsepersonell må nå passe seg for hva de sier. Vi har fått lovbestemmelser som medvirker til å hindre en åpen og offentlig samtale om spørsmål som har med kjønn og seksualitet å gjøre.
En tredje kjønnskategori
Aktivister ønsker nå å føre utviklingen enda lenger. En sentral aktør er stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen, som i 2009 og 2010 ble kåret til «Norges mektigste lesbiske kvinne». I sin tid som kultur- og likestillingsminister ga hun Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i oppdrag å utrede en tredje kjønnskategori, som nå foreligger.
Formålet er å bedre situasjonen til ikke-binære i Norge. Ikke-binære er her definert som personer som opplever at de ikke hører hjemme i noen av kjønnskategoriene kvinne og mann.
Det tredje kjønn er altså ikke en betegnelse som er laget for de meget få som blir født uten at deres biologiske kjønn lar seg entydig bestemme. Siden alle nå kan velge fritt om de vil være juridisk mann eller kvinne, må også den tredje kjønnskategorien kunne velges fritt, argumenterer man.
Tallrike spørsmål
Mange spørsmål kan stilles. Vi har idrett der menn og kvinner konkurrerer innenfor sitt kjønn. Skal nå ikke-binære bli respektert som en likestilt tredje kategori og slippe å konkurrere med menn eller kvinner? Skal det innarbeides kvoteordninger for ikke-binære der det i dag bare er kvoteordninger for de to kjønn? Den foreliggende utredningen fra departementet gir intet svar.
Utkast til lovforslag finnes ikke i utredningen. Men et av forslagene til nyordning er at alle relevante lover i Norge blir revidert slik at alle kjønnsspesifikke rettigheter og plikter avvikles og at alle lovtekster får et kjønnsnøytralt språk.
Utopisk visjon
AnetteTrettebergstuen har sammen med Bård Nylund utgitt boka «HOMO» (2017). Den gir en utilslørt skildring fra innsiden av Fri og Pride-bevegelsen. Her gir de uttrykk for sine visjoner. Man kan fritt velge å kalle seg homofil eller lesbisk eller bifil, eller mann eller kvinne eller ingen av delene.
For Trettebergstuen er både kjønn og seksualitet flytende. «Skap din egen seksualitet om du vil! Det å ha en flytende seksualitet betyr ikke at du har en uavklart seksualitet som du må presse inn i en form.» Hun skriver: «Ideelt sett skulle vi levd i et samfunn der kjønnskategoriene ikke spilte noen rolle.» (s. 158)
Denne visjonen kommer også til uttrykk i boka «Frihet, likhet og mangfold» (Gyldendal 2021) som er redigert av Anne Hellum og Anniken Sørlie. Boka ble presentert ved Pride-feiringen i Oslo samme år. Her tas det et oppgjør med en samfunnsforståelse som bare regner med to kjønn.
Målet er ikke bare å frigjøre kjønnsbegrepet fra biologien. Bak visjonen skimter man en utopisk forestilling om at dersom det binære kjønnsbegrepet sprenges ved at mange velger et «tredje kjønn», vil kjønn miste betydning. Slik kan man drømme om at likestillingen når sitt endemål.
Den foreliggende utredningen om en tredje kjønnskategori bør legges i en skuff og oppbevares som et historisk vitnesbyrd om hvor langt en ideologi kan føre politikere på avveie.
Konverteringsterapi
Trettebergstuen og hennes etterfølger har også lagt frem et forslag om forbud mot konverteringsterapi. Her står det i lovforslaget: «Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller liknende systematiske fremgangsmåter, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.» (§270) Ved grov overtredelse er strafferammen satt til 6 år.
De to høringsrundene har frembragt mange velbegrunnede innvendinger mot lovforslaget. Jeg vil her avgrense meg til å bemerke: Et nøkkelbegrep i paragrafen er ordet «krenker». Hvem avgjør at noen blir krenket? Det må jo være den personen som selv opplever at de er blitt utsatt for krenkende metoder og påvirkninger.
Men dersom en gutt eller jente er blitt overbevist om at vedkommende er født i feil kropp, bør det vel være helsevesenets oppgave å hjelpe dem tilbake til virkeligheten? Men etter lovparagrafen vil en slik hjelp innebære å endre, fornekte og undertrykke den opplevde kjønnsidentiteten som de selv har. Og dette kan altså straffes med inntil 3 års fengsel. Hva skal skje med fortvilte foreldre som ønsker å få sine barn på andre tanker?
Toleranse forutsetter tankefrihet, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og religionsfrihet. Et demokrati må være ytterst varsomt med å lovfeste straffereaksjoner som begrenser et menneskes livssyn, overbevisning, meninger og atferd.
Også dette forslaget bør gravlegges. Ønsker politikere å hindre uønsket påvirkning, bør de rette oppmerksomheten i en annen retning.
Indoktrinering
Rosa kompetanse er en fagavdeling i Foreningen Fri og er primært finansiert av Helsedirektoratet, Bufdir, Utdanningsdirektoratet og Kompetansesenter for kriminalitetsforebygging. Rosa kompetanse tilbyr blant annet faglig bistand og undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold til skole- og barnehagesektoren.
Nettstedet skeivteori.no dokumenterer den undervisningen som nå skjer i barnehager og skoler. Jeg avgrenser meg til å sitere fra Gyldendals Naturfag for 7. klasse:
«Det er kun én person som definerer kjønnet ditt, og det er du selv.» (s. 105). «Det er en menneskerett å kunne være den du er, og å elske den du vil.» (s.106). Etter å ha skildret hvordan «skeive mennesker» blir utsatt for menneskerettighetsbrudd i mange land, får vi vite: «Som en motvekt har vi Pride. Dette er parader og arrangementer til å kjempe for fri kjærlighet, kjønnsmangfold og seksualitetsmangfold.» (s. 111)
Dette er ren propaganda for selvbestemt kjønn og Pride. Det er ikke underlig at stadig flere foreldre protesterer mot en slik påvirkning av deres barn. Helt fra barnehagealder skapes det usikkerhet i barn om hvilket kjønn de har. Er ikke dette en form for omvendt «konverteringsterapi» som kan fremkalle kjønnsdysfori hos barn?
I Danmark har Normstormerne gitt et pedagogisk tilbud i regi av LHBT-bevegelsen og fått stor økonomisk støtte fra flere av landets største kommuner. Men nå har København kommune bestemt å avslutte støtten fra 2024 på grunn av misnøye med innholdet. I Norge er også motstanden sterk og økende.
Frihetsbegrensninger
Det er paradoksalt at Fri, som kjemper for mangfold, samtidig vil begrense religionsfriheten. I foreningens politiske plattform kan vi lese: «FRI mener offentlige tilskudd bare skal gis til trossamfunn som aktivt tar avstand fra og arbeider mot diskriminering av mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet.» Det må innebære at trossamfunn som vil ha ledere og forkynnere som lærer og lever i samsvar med kristen etikk, skal miste offentlig støtte.
Internasjonalt finnes det mange eksempler på at mennesker som hevder at det bare finnes to kjønn, får oppleve omfattende boikott, mobbing og trakassering. Eksempler er så ulike personer som Harry Potter-forfatter J.K. Rowling, ateist og biologiprofessor Richard Dawkins og den kanadiske psykologen Jordan Peterson.
I Norge møtte professor Anne Kalvig så mye motgang ved Universitetet i Stavanger at hun nylig følte seg presset til å si opp sin stilling sommeren 2023. Hva sier politikere på Stortinget til at den akademiske friheten blir undergravet på denne måten?
Dramatiske konsekvenser
Emilie Köhler (29) og Alexander Linkowski (30) var i september i år invitert av Kvinneaktivistene i Oslo til å holde foredrag om hvorfor de angret etter at de hadde mottatt hormonbehandling og operasjoner for å endre sitt biologiske kjønn. Emilie hadde fått operert bort brystene. Alexander hadde fått fjernet sitt kjønnsorgan av en lege i Thailand, etter råd fra en norsk psykolog, fordi han ønsket å bli «100 prosent kvinne». Hans mannskropp reagerte på såret etter operasjonen som noe som måtte tettes igjen, samtidig som kroppen ville bli kvitt urin.
Han skildrer smerter, bivirkninger og psykiske problemer som fulgte etter operasjonen. Han konkluderer at å skifte kjønn ikke er mulig og advarer andre mot å forsøke. I ettertid hevder han at helsevesenet burde ha behandlet ham som den mannen han hele tiden var.
Kulturhuset i Oslo hadde først sagt ja til arrangementet, men avlyste deretter avtalen imot arrangørenes vilje. Kulturhuset krevde at personer som var fornøyd med behandlingen, også skulle vært invitert.
Forsamlingsfriheten, hvor er det blitt av den? Holder ikke Fri arrangementer der alle foredragsholderne støtter dem? Har ikke politiske partier møter uten at politiske motstandere er innbudt til å målbære et annet syn? Hvorfor protesterer ikke politikere mot Kulturhusets sensur? Møtet ble flyttet. Jeg fikk være til stede, og kan forsikre om at arrangementet var meget opplysende, godt ledet og med adgang til spørsmål og samtale.
Politikernes ansvar
Selvbestemmelse har sine grenser. Ingen bestemmer hvilket århundre de lever i, heller ikke sin egen alder. Ingen bestemmer selv sitt fødested og sin nasjonalitet. Ingen bestemmer sin egen helse. Skal vi hjelpe mennesker til å leve i denne verden, må vi hjelpe barn og unge til å få et realistisk bilde av seg selv. Gjør vi dette ved å lære dem at de selv kan bestemme sitt eget kjønn?
I Pride-togene vandrer politikere fra alle partier på Stortinget og vifter med prideflagg. De kan ha ulike motiver for å delta. Noen sier at de er med bare for å protestere mot vold og trakassering. Intensjonene kan være gode. Men ved å delta er man med på å forsterke innflytelsen fra en ideologi som endrer folks menneskesyn og virkelighetsoppfatning i dysfunksjonell retning.
Politikere bør ikke la seg ensrette av ideologiske moteretninger som påfører samfunnet oppfatninger som skader folks helse og avgrenser fri meningsutveksling.
Alle som ukritisk deltar i Pride-feiringen bidrar bevisst eller ubevisst til å støtte og forsterke den kjønns- og seksualitets-relativismen som arrangøren ønsker.
Massemedier som ellers ikke tier når de kan kritisere politikere, er stort sett tause tilskuere til den relativismen som de på denne måten bidrar til å utbre. Deres oppgave burde være å bidra til en åpen offentlig debatt der ulike synspunkter blir saklig presentert og vurdert.
Det kan fortsatt ta tid før folk flest forstår hva som skjer. Da vil trolig Pride-ideologien komme til å rase sammen på sin egen livsfjerne virkelighetsforståelse.
Og mange politikere vil få problemer med å forklare hvorfor de ikke forsto at det var slik det måtte gå.
Jon Kvalbein
Først publisert i Dagen
