I forrige uke kom en mye omtalt felleserklæring om «kjønns- og seksualitetsmangfold». 38 kristne organisasjoner og kirkesamfunn har til nå sluttet seg til erklæringen.
Mandag gikk preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, ut mot erklæringen i Vårt Land.
Til avisen sier en tydelig preses at han «inderlig» håper at ingen menigheter eller andre representanter fra Den norske kirke undertegner erklæringen.
Han sa videre til Vårt Land at
Vi må forstå at alle er skapt av Gud, at Gud skaper fortsatt, og alle er skapt i Guds bilde. Å si at noen egentlig er feil, det bryter med det å bli skapt i Guds bilde.
Én ting er å være uenig i om noe er galt eller ei, det Olav Fykse Tveit gjør her, er noe ganske annet. Vår kristne tro er bygget på noen viktige grunnsteiner, og skapelse med tilhørende syndefall er en av dem.
I første Mosebok kapittel 2 står det at på
Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. 3 Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte.
I kapittelet før kan vi lese at da Gud var ferdig med å skape, så han på alt det han hadde gjort, og han så det var svært godt!
Som kristne tror vi Gud gjorde seg ferdig med skaperverket, men at mennesket senere, da de ønsket å bli som Gud, spiste av den forbudte frukten med syndefallet som en konsekvens. Mennesket ble forandret, det var ikke lenger slik Gud hadde tenkt, og resten er historie. Ondskapen ble en del av vår natur og jorden ikke et særlig hyggelig sted å være. Med syndefallet gikk vår historie gjennom et avgjørende brudd. Det ble et før og etter.
Det Olav Fykse Tveit sier, er at skapelsesprosessen ikke er slutt og at syndefallet ikke er en absolutt realitet. Det kan være det er en politisk korrekt kristendom, men det er ingen sann kristendom, og det får da også store prinsipielle konsekvenser. Samtidig er det i tråd med dagens politiske idealer der våre institusjoner, normer og tradisjoner oppfattes som begrensende for vår frihet. Det er en grunn til at begrepet normkritikk er blitt sentralt i norsk skole; Olav Fykse Tveit viser hvorfor.
Olav Fykse Tveit sier at ingen er feil, fordi det bryter med det å bli skapt i Guds bilde. Dette utsagnet er interessant av flere grunner. For det første må vi vurdere transpersoners situasjon. Når Olav Fykse Tveit hevder ingen er feil kommer han uunngåelig i konflikt med transpersoner som selv mener at jo, deres kropp er feil, at det har skjedd en «ombytting» underveis, at de derfor er født i feil kropp. Det er vanskelig å forstå hvordan Olav Fykse Tveit kan akseptere transpersoners virkelighetsforståelse, men det er det han gjør. Han omfavner deres kritikk av en Gud som ifølge ham selv fortsatt skaper.
For det andre er det interessant at Olav Fykse Tveit aksepterer at mennesket tar Guds plass og skaper sin egen virkelighet.
Men erklæringen Olav Fykse Tveit kritiserer inneholder også en stadfestelse av klassisk kristen samlivsetikk, det vil si det trofaste samlivet mellom mann og kvinne. Etter tradisjonell kristen tro, ble begjæret en del av vår natur med syndefallet, og vi vet alle hvor destruktivt menneske kan opptre, men for preses er det åpenbart vanskelig å sette en grense. Når man først har sagt ja til organisasjonen Fri og deres budskap, er det budskapet om grenser som krenker. De krever nemlig friheten til å definere sin egen sannhet.
På denne måten blir Gud en ny gud. Budskapet fra Olav Fykse Tveit er at Gud ikke stoppet å skape den sjette dagen, men at han fortsatt skaper, og at alt det vi ser fra mennesket knyttet til samliv og kjønn er nødt til å være godt, ettersom vi alle er skapt i Guds bilde.
Jeg har alltid vært kritisk til ideen om to likeverdige syn i samlivsetikken, og de siste dagers debatt har bekreftet denne skepsisen. Uttalelsene fra Olav Fykse Tveit viser oss at premissene til det liberale syn på ekteskapet forutsetter et helt annet gudsbilde enn det klassisk kristen tro har. Fra et idéhistorisk perspektiv er det som et politisk parti skulle forent Karl Marx og Roger Scruton. Det er på tide å innse realitetene, det er en ny religion vi er vitne til, og frukten av den smaker ikke godt.
Først publisert på Document.no
