Etter at Martin Luther hadde offentliggjort sine 95 teser mot avlaten i 1517, ble han innkalt til å forsvare dem i møte med kardinal Cajetan i 1518 og deretter under disputasen med Johan Eck i Leipzig i 1519.
Her tvinges Luther til å trekke vidtrekkende konsekvenser av sitt ståsted: Luther påpeker at både paven og kirkemøtene (konsilene) hadde tatt feil og kunne ta feil i flere spørsmål. Målestokken pave og konsiler skulle prøves mot, var Den hellige skrift.
Et kirkekritisk prinsipp
Det reformatoriske formalprinsippet, Skriften alene (Sola Scriptura), var med dette etablert som fundament for reformasjonsverket, noe Luther setter tydelige ord på under riksdagen i Worms to år senere.
Det er viktig å være oppmerksom på at Sola Scriptura er et kirkekritisk prinsipp. Kirken og Skriften står overfor hverandre. Forholdet mellom disse to handler om hvilken av dem som må bøye seg: Skal kirken bøye seg for Skriften, eller skal Skriften bøye seg for kirken?
Kirkehistorien oppviser tallrike eksempler på hvordan kirken har gjort seg til herre over Skriften i ulike spørsmål. Til dette har profeten Jeremia en fyndig kommentar: «Hvordan kan dere si: Vi er vise, og Herrens lov har vi hos oss? Sannelig, se, til løgn har de skriftlærdes løgnpenn gjort den» (Jer 8,8). Nøyaktig dette er det som har skjedd i Den norske kirke i homofilispørsmålet.
Professor og pinsevenn utfordrer frikirkelige til å akseptere homofile parforhold
Applauderende dekning i Vårt Land
Terje Hegertuns bok «Det trofaste samlivet» har fått mye oppmerksomhet etter at den kom ut nylig. Bortsett fra Espen Ottosens kritiske anmeldelse av boken, har Vårt Land (VL) knapt hatt plass for annet enn applauderende innslag til saken. I avisen 31. mai finner vi så en lengre kronikk av Knut Anders Sørum, og den 5. juni en reportasje om to homofile, Simon Liljegren og Joachim Sørensen, som fant hverandre på en bibelskole.
Artiklene gir personlige historier med mye smerte og mange frustrasjoner. Sørum stiller spørsmålet: «Kan jeg få lov å tro?» Og Liljegren og Sørensen hevder at «noen vil ta fra dem deres relasjon til Gud».
Artiklene går inn i en etter hvert lang føljetong i norsk offentlighet der homofiles negative opplevelser i møte med kristen forkynnelse og kristne menigheter vies bred oppmerksomhet. Narrativet som fremmes, plasserer homofile i en offerrolle som fremkaller sympati, og gir apostolisk kristendomsforståelse rollen som hårdhjertet skurk.
Det virker for meg som at VL med sin redaksjonelle linje i dette spørsmålet har en tydelig agenda: Nå når Den norske kirke har åpnet opp i homofilispørsmålet, må frikirkene hjelpes på vei så de kommer etter.
Blottet for bibelsk argumentasjon
Begge de over nevnte artiklene er blottet for bibelsk argumentasjon og refleksjon. At en kan være samlevende homofil og samtidig kristen, er en selvfølgelig forutsetning for alt som sies. Og å anfekte dette er ensbetydende med totalt å ha misforstått Jesu inkluderende kjærlighet.
At homofile har blitt møtt med mye uforstand og ubarmhjertighet, er helt sikkert sant. Men dette er ikke ensbetydende med at Bibelens ord om disse ting er ugyldige eller må settes til side. Diskusjonen rundt homofilispørsmålet har virvlet opp og aktualisert en hel rekke sentrale problemstillinger som de angjeldende artiklene glatt hopper bukk over. Vi nevner her ganske kort:
Joel Halldorf med tydelig melding om likekjønnede i kirken: – Ikke nok å «akseptere»
Skriftens autoritet
For det første spørsmålet om bibelsynet. Hvilke konsekvenser har det for forholdet til Skriftens autoritet når en setter til side så sterke og tydelige utsagn til spørsmålet både i GT og NT? Hvis Skriften blir et koldtbord der en ut fra ulike hensyn kan velge bort det ene eller det andre en ikke liker, pulveriseres i realiteten dens autoritet.
For det andre spørsmålet knyttet til bibelsk hermeneutikk: I hvilken forstand kan/skal Bibelen tolkes i lys av menneskelig erfaring? Her vil klassisk apostolisk kristendom gå motsatt vei, for i stedet å tolke menneskelig erfaring i lys av Skriften. Vår subjektive erfaringer, følelser og opplevelser kan ikke tolke det som er objektivt gitt i hellig skrift, men må i stedet korrigeres av Skriften.
Hos Jesus ser vi en helt annen form for inkludering, det som har vært kalt «transformativ inkludering»
— Jan Bygstad
For det tredje knyttet til skapelsen. Når mann og kvinne skapes i Guds bilde, og ekteskapet mellom de to innstiftes, er dette noe Jesus viser tilbake til i sin undervisning om samliv (Matt 19). Det er klart at i den bibelske virkelighetsforståelse er dette eksklusivt å forstå: Andre samlivsformer er i strid med Gud vilje. Som Skaper har Den allmektige definisjonsmakten i menneskets liv.
Jesus gjorde det annerledes
Dette leder frem til det fjerde, og er knyttet til Guds hellige lov. Etter bibelsk tankegang er det Gud Herren alene som er lovgiver i moralsk/etisk forstand («produsenten lager bruksanvisningen»), og fordi Gud er god, er hans lov også god (Rom 7,12).
Der mennesket anfekter eller overprøver Guds myndighet som lovgiver, har det gjort seg selv til gud. Og fordi loven er en åpenbaring av Guds hellighet, innebærer en avvisning av større eller mindre deler av Guds lov også en fornektelse av Guds hellighet. Dette er problemet med antinomismen i den moderne vestlige kultur, en antinomisme som i homofilispørsmålet har slått inn i kirkene med styrke.
For det femte spørsmålet rundt hva det innebærer at Jesus var «tolleres og synderes venn». I dagens kulturelle klima hvor «inkludering» er blitt et sentralbegrep, har det å inkludere blitt ensbetydende med å akseptere og anerkjenne.
En kristen kan nok falle i synd – nådens dør er da åpen. Men han kan ikke leve i synd og kreve Guds godkjennelse av syndig liv.
— Jan Bygstad
Å inkludere homofile i menighetens liv innebærer dermed å akseptere deres livsstil og å anerkjenne deres avvikende bibelforståelse som kirkelig legitim. Hos Jesus ser vi en helt annen form for inkludering, det som har vært kalt «transformativ inkludering»: Der Jesus kommer inn, skjer der en nyskapende forandring (det vi kaller omvendelse). Til synderinnen sies det «Gå bort og synd ikke mer!» (Joh 8,11)
For det sjette betyr livet i Kristus og vandringen i Ånden et enten–eller i forhold til det Bibelen definerer som synd. En kristen kan nok falle i synd – nådens dør er da åpen. Men han kan ikke leve i synd og kreve Guds godkjennelse av syndig liv.
Dette kaller Bibelen «å vandre i mørket»: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten» (1Joh 1,6). Da kaller Gud og den sanne kirke til omvendelse. Og dersom en ikke vender om, stenges nådens dør.
Rettferdiggjøring av synden
Ytterligere punkter kunne legges til. Men disse seks skulle være tilstrekkelig til å godtgjøre at «homoteologien» medfører en radikal omstøping av kristendomsforståelsen. Sola Scriptura forlates, skapelsesteologien forkludres, antropologi og soteriologi ombygges, og lov og evangelium forvirres.
Resultatet er at en søker å rettferdiggjøre synden, ikke synderen. Med dette er det også dekning for å hevde at denne slags teologi representerer det Paulus kaller «et annet evangelium» (Gal 1,6f). Og en kirke som gir «et annet evangelium» rom, er ikke lenger en sann kirke.
Jan Bygstad
