I dag smugles en sekulær virkelighetsforståelse inn i kirken, kledd i kristelige begreper som til dels har fått nytt innhold
Smugling betegner vanligvis ulovlig inn- eller utførsel av varer over landegrensene. Men i sin bok «The Disenchantment of Secular Discourse» (Harvard University Press, 2010) bruker Steven D. Smith ordet smugling som metafor (billedlig uttrykk) når han analyserer den offentlige debatt.
Smugling er da betegnelse på hvordan argumenter bringes inn i samtalen mens de underliggende premisser og forutsetninger holdes skjult på en uforsvarlig måte.
Smith er professor i juss ved University of San Diego. Hans bok anbefales varmt.
Smith er klar over at alle samtaler bygger på uuttalte forutsetninger. Han vil derfor bare tale om smugling dersom premissene holdes skjult på en illegitim måte.
Smith angir noen eksempler. Et premiss er ikke legitimt dersom det vil være kontroversielt hvis det kommer åpent til uttrykk. Det samme gjelder hvis man selv ikke tror på det, men bruker det fordi det støtter opp om ens konklusjon.
Et premiss er heller ikke legitimt dersom det strider mot forutsetningene for den samtalen man deltar i. Smugling kan skje uten at «smugleren» er seg sin handling bevisst. Men smugling kan også brukes planmessig for å påvirke andres tenkemåte.
I alle fall kan det være nyttig å analysere argumentasjon med sikte på å avsløre smugling.
Som illustrasjon vil jeg vise til Debatten i NRK TV1 10. mars. Der deltok MF-professor Jan-Olav Henriksen som talsmann for at kirken må gi grønt lys for kirkelig vielse av to av samme kjønn.
En av hans begrunnelser lød slik: Vi har en annen situasjon enn den som Jesus hadde, vi må nå bruke vår egen fornuft.
Denne argumentasjonen gir inntrykk av at Henriksens legitimering av homofilt samliv bare henger sammen med at situasjonen har endret seg siden Jesu tid. Men hans holdning kan tilbakeføres til bibelsynet.
I pensumboken Teologi i dag avviser han at «dersom man kan finne ut av hva Paulus eller Peter eller Jesus mente, så er spørsmålet om den faktiske sannheten i det de mente, også avgjort».
Henriksen mener at Bibelen bare er øverste norm «når det gjelder budskapet om at hva som skal til for at mennesket kan bli rettferdiggjort ved tro på Jesus Kristus». Vi kan altså i dag korrigere Jesus og apostlene i etiske spørsmål.
Dette bibelsynet kom ikke åpent til uttrykk i Henriksens argumentasjon. Her dreier det seg dypest sett om synet på Jesu læreautoritet og om Bibelens troverdighet som veileder til tro, lære og liv i dag. Dersom en teologisk debatt foregår uten å diskutere slike grunnleggende premisser, blir den både overflatisk og villedende.
Nok et eksempel. I Aftenposten (27/4) går prost Trond Bakkevig inn for at homofile og lesbiske skal kunne inngå ekteskap i kirken, med argumentet: «Kirken kan ikke svikte kjærligheten. Kirken skal tale kjærlighetens sak – for alle. Kort og godt.»
Bakkevig smugler ved å skjule at han innfører et sekulært kjærlighetsbegrep istedenfor det bibelske. Guds kjærlighet kommer primært til uttrykk ved at Jesus døde en stedfortredende død for våre synder, slik at det er mulig å bli frelst fra Guds dom ved troen på Kristus.
Vår kjærlighet til Gud viser seg i sin tur ved at vi holder hans bud (1 Joh 5:2). Kjærligheten gjør intet usømmelig (1 kor 13:5). Homoseksuelle handlinger er usømmelige (Rom 1:28), ja, setter et menneske utenfor Guds rike (1 Kor 6:9). En sann og kjærlig kirke kan ikke godkjenne homofilt samliv. Den formaner alle som lever i synd til å omvende seg og få et rett forhold til Gud.
I sin uttalelse høsten 2013 forsøker bispeflertallet å smugle en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse inn i kirken til erstatning for den bibelske (som forutsetter mann og kvinne) idet de ser bort fra det premissgrunnlaget som skal være avgjørende for en reformatorisk kirkelære, nemlig Skriften alene.
Ja, mer enn det: De smugler inn i kirken en sekulærliberal virkelighetsforståelse og etablerer en postmoderne syntese mellom sekulær og kirkelig tenkning.
Sekulærliberalismens grunntenkning kan kort beskrives slik: Alt som skjer, har naturlige forklaringer. Det finnes ingen Gud eller andre overnaturlige vesener. Med døden er alt slutt. Vi skal ikke stå til regnskap for våre liv.
Opplysningstiden frigjorde mennesket fra religiøse forestillinger som holdt det nede. Fornuft og vitenskap har brakt oss stadig fremover. Livssyn og samlivsform er en privatsak.
Hva to voksne personer velger å gjøre seg i mellom, har verken staten eller andre mennesker noen rett til å blande seg inn i, så sant det ikke går ut over andre. Statens oppgaver er å ivareta liberalismens idealer om frihet og likestilling og motarbeide diskriminering og intoleranse.
Den bibelske åpenbaringen om Gud og mennesket er helt annerledes. Her står Gud i sentrum. Han har skapt oss i sitt bilde. Alle har samme menneskeverd. Men mennesket er falt i synd. Synden skiller mennesket fra Gud, og ingen kan bli frelst ved egen innsats.
Men Kristus har båret all verdens synd ved sin stedfortredende lidelse og død. Jesus overvant døden og sitter ved Faderens høyre hånd. Ved troen på ham som frelser og herre, kan et menneske få syndenes forlatelse og bli et Guds barn.
Etter døden vil alle bli stilt for Guds domstol. De som i sitt liv tok imot Kristus i tro, får evig liv og salighet i Guds rike. De som ikke har en frelsende tro, vil gå evig fortapt.
I dag smugles en sekulær virkelighetsforståelse inn i kirken, kledd i kristelige begreper som til dels har fått nytt innhold.
Målet er å holde folkekirken samlet. Her er alt som kan virke anstøtelig fjernet. Bibelen anses som en bok om tidligere tiders tro, uten å forplikte oss i dag. Kirken må derfor tolerere et mangfold av trosuttrykk og livsformer. Det tales ikke om en hellig Gud som ikke tåler synd. Ingen har grunn til å frykte Gud eller fortapelse. For Gud er kjærlighet, og kirken må være åpen og inkludere alle.
Uenigheten om vigsling/velsignelse av to av samme kjønn er symptom på en kirkesplittelse av langt mer grunnleggende karakter.
Mange biskoper og prester fungerer som frontkjempere for en ny folkereligion som er løsrevet fra Bibelen. Den splitter og forfører. Den er egnet til å gi folk god samvittighet mens de vandrer trøstig videre på den brede vei.
Den sanne kirke er derimot Guds folk, de som bøyer seg for Kristi ord i Bibelen og følger ham. Den forkynner Kristus, frelseren fra synd og dom. Den kaller til omvendelse og etterfølgelse på den smale veien som fører til livet.
Jon Kvalbein
