Professor Susan Golombok som har forsket på moderne familier i flere tiår sier at “Det har nok
skjedd og det vil garantert skje igjen” , at ungdom innleder seksuelle forhold med sine
half-søsken . Riktignok uvitende om det. Det er et fenomen som jeg ikke har sett at er tatt i
betraktning i debatten rundt bioteknologiloven.
Er ikke politikere forpliktet til å tale barnas sak? Hvor er barneperspektivet når FrP, SV og Ap
ønsker å frarøve barn muligheten til å vokse opp med far og hans slekt? Barn går altså
igjennom sine første leverår med at de ikke har noen biologiske referanser på farssiden – til
senere i livet å risikere at deres halv-søster eller halv-bror plutselig er deres sexpartner. Det er
uønsket konsekvens de færreste hadde sett for seg, men som nå blir en reel risiko. Det må
være en tung belastning dersom ungdommen har et bevisst forhold til sin egen unnfangelse, at
de må gå å bære på uvissheten. Ikke bare uvissheten på hvem pappa er, men uvissheten på
om de vil komme til å ligge med sine søsken. Sannsynligheten er jo der, som vi ser i NRK
dokumentaren at donorbarn har potensielt hundrevis av søsken , er sannsynligheten økende.
Incestpornografiske filmer er overraskende den raskest voksende porno-trenden og takket være
lovendringene planlagt av representanter i Arbeiderpartiet, SV og FrP kan det som later til å
være en forbudt fantasi nå bli en ufrivillig virkelighet for flere. Jeg håper navnene på alle
stortingsrepresentantene som stemmer for lovendringen blir hugget i sten, slik at fremtidens
søksmål enklere kan rettes dit de hører hjemme. Nå kan de heller ikke si at “dette forutså vi
ikke”, advarselen er der, at dette vil komme til å skje.
Et annet aspekt som også virker lite vektlagt er om far faktisk betyr noe , annet enn det å være
“ansvarlig” for de negative sidene ved sæddonasjon – en mengde ukjente halvsøsken. Assistert
befruktning for enslige kvinner vil gjøre følgende spørsmål relevant og påtrengende: Er far og
hans slekt egentlig nødvendig? Både i skole og barnehage, i ungdomskulturen og i media vil
lovendringen føre til dyptgripende holdningsendringer på sikt. Vi sitter igjen med en oppfattelse
av at barn trenger ingen pappa. Han er overflødig – sett fra et ideologisk, et teknisk og ikke
minst mekanisk perspektiv.
Vi erfarer alltid at når vi starter med å tukle med skaperverket, så får det uønskede
konsekvenser. Derfor har vi laget lover som skal hindre incest og som skal ivareta
barneperspektivet. FNs Barnekonvensjon forplikter politikerne våre i alle saker som angår barn.
Konvensjonen er helt konsekvent i at barn har rett til to foreldre. Artikkel 7.1 sier f.eks.: «Barnet
skal […] så langt det er mulig ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Å bli født
med én forelder blir aldri framstilt som ønskelig eller til barns beste. Hvor enkelt er det for
representanter i SV, AP og FrP kaste FNs Barnekonvensjon under bussen på grunn av voksnes
følelser – og i såfall, hva sier det om representantenes prioritering ovenfor barns behov kontra
voksnes behov?
Følelser er det det handler om. Det som ikke blir nevnt med et ord er egiosmen – at nye
mennesker først og fremst skal lages for å tilfredsstille andres lengsel etter et barn, som Anki
Gerhardsen skriver. Glemt er poenget at barndommen bare utgjør 18 år av et menneskets liv.
Når barndommen er slutt, hva vil vi konfronteres med da – hva sier dagens voksne donorbarn ?
At de ansvarlige partiene tilsynelatende heller ikke bryr seg om voksne donorbarns følelser og
erfaringer, gjør at det hele virker som et amatøraktig og krampaktig behov for å sette sitt eget
partinavn på noe de kaller “likestillingskamp”.
Hvilken rettighet er mest rett – barnets eller vosknes?
Barns rett til sine biologiske foreldre bør veie tyngre enn voksnes selvrealisering og «rett» til
barn. Det er ikke holdbart at barn blir en rettighet for voksne, mens en far ikke lenger er en
rettighet for barn. Eller at voksne donorbarns historier ikke får medias søkelys, fordi de står i
skvis i etiske problemstillinger til sine familiemedlemmers tidligere valg.
Har politikerne tenkt grundig nok gjennom konsekvensene? Svaret virker ikke innlysende.
Heldigvis er det fremdeles tid til å snu. Det er enda tid til å gi far betydning for barn, det er enda
tid til å lete etter erfaringene til donorbarn og det er enda tid til å stoppe lovendringen slik at
fremtidens ungdom slipper å ha med seg DNA-test på date.
Truls Olfusen-Mehus
