Kultur- og likestillingsdepartementet foreslår et vidtrekkende forbud mot såkalt konverteringsterapi. Ulik seksuell orientering og ulik såkalt kjønnsidentitet – attpåtil oppfattet som stabile størrelser, selv hos unge mennesker – skal ha aksept og støtte. Aksept og støtte skal derimot ikke en kristen kjønnsforståelse ha.
Sammenlikner vi ulike tider eller ulike land, ser vi at normalitetsbegrepet har sammenheng med kultur, religion eller ideologi. I dagens Norge merkes en sterk spenning mellom en klassisk kristen tokjønnsnorm og en sekulær radikal kjønnsteori. Bak de motstridende posisjonene ligger motstridende menneskesyn. Et kristent menneskesyn rommer både skapelsen og syndefallet, men også frelsen, som gir oss syndere en ny identitet. Med sorg konstaterer vi at departementet tenker ut fra et syn på seksualiet og samliv som er fremmed for «vår kristne og humanistiske arv», for å bruke uttrykket fra grunnlovens § 2. Departementet ser blant annet hen til Canada, der det om et liknende forbud ble uttalt i senatet i 2021 at det er skreddersydd for å ramme praksis som er skadelig fordi den er basert på den premiss at hetero- og cis-normative identiteter og uttrykk er å foretrekke.
Bare unntaksvis ser departementet for seg at et tilbud om konverteringsterapi ikke er klart egnet til å påføre psykisk skade, og bare når det gjelder personer over 18 år. Vi utelukker naturligvis ikke at det kan finnes enkelte som på dette området viser nidkjærhet uten skjønnsomhet overfor sårbare mennesker. En skulle imidlertid tro at vern mot uviselig konverteringsterapi, ja, om så skulle være, i form av grove og alvorlige integritetskrenkelser, er tilstrekkelig i varetatt i lovverket fra før. Behov for en helt ny lovregulering ser vi ikke.
Vi merker oss at departementet selv innrømmer: «Vi har ikke sikker kunnskap om hvor og hvordan konverteringsterapi utføres i Norge.» Ikke desto mindre foreslår departementet et forbud som nødvendigvis må tolkes skjønnsmessig, men som er ment å ramme bredt. Forbudet griper potensielt inn i familiens og menighetens liv, i muntlig og skriftlig kommunikasjon.
Er det dette folket trenger i en situasjon med massiv normkritisk påvirkning av den oppvoksende slekt med øket kjønnsforvirring? Usikkerhet om en er født i «feil» kropp er et samfunnsproblem, og å bygge opp under usikkerheten og tilby såkalt kjønnskorrigerende behandling gjør vondt verre. Skal foreldre og andre omsorgspersoner skremmes fra å være tydelige på at de unge ikke er født i «feil» kropp», og fra å forhindre at de søker kjemisk og kirurgisk behandling for å undertrykke sitt biologiske kjønn?
Departementet vil skjerme skeive som minoritetsgruppe og ønsker ikke å la enkeltmennesker søke naturlig hjelp til å arbeide med uønsket følelsesmessig dragning. Men det finnes jo faktisk kjempende mennesker som vil ha støtte til å leve ”som kristne det kan seg søma”, etter Guds ordninger. Om departementet får sin vilje, skal det ikke en gang være tillatt å gjøre kjent at en erfaren sjelesørger tilbyr relevant medvandring. Informasjon om et målrettet tilbud skal være forbudt, for eksempel ved internettsider, sms, visittkort eller kunngjøring på et møte.
I bevissthet om at hevdvunnen forståelse av menneskerettene blir utfordret, foretar departementet noen juridiske krumspring. Det lar seg imidlertid ikke nekte at forslaget i virkeligheten er et stykke ideologisk bestemt totalitær politikk. Og det er vanskelig for oss å forstå dersom demokratisk valgte politikere på Stortinget virkelig vil forby normal sjelesørgerisk kontakt eller normale psykoterapeutiske metoder fordi de ikke selv godtar konfidentens eller pasientens ønske om hjelp.
For styret i Østfold lokallag av For Bibel og Bekjennelse
Ragnar Andersen, Tune, formann
