Gard Sandaker-Nielsen, leder av Åpen folkekirke og leder av Oslo bispedømmeråd, kritiserer nå avisen Vårt Land etter at den gikk inn for at Bergen- og Stavanger bispedømmeråd burde få beholde retten til å stille krav om samlivsform ved ansettelser. Vårt Land mente at dersom kirken mener at det skal være legitimt å si nei til likekjønnet vigsel, er det vanskelig å argumentere for at det ikke skal kunne få praktiske konsekvenser.
I et innlegg i Vårt Land går Gard Sandaker-Nielsen i rette med Vårt Land, og hevder at argumentasjonen halter, at en kirke som vier likekjønnede, ikke i neste omgang kan diskriminere det samme paret ved ansettelser. Han skriver ganske treffende at det er vanskelig å si at et gitt syn på samliv skal være avgjørende i et bispedømme, men ikke i et annet, og avslører med det hvor vanskelig det er å argumentere for to likeverdige syn.
Han skriver følgende:
Denne saken dreier seg ikke om demokrati, men hva slags arbeidsgiver kirken skal være.
En kantor, diakon, kateket og prest kan gifte seg med en person av samme kjønn i alle landets sokn og kirker. Så Den norske kirke har ikke ulike praksiser når det gjelder vigsel av likekjønnede par. Vi har én praksis: Vi vier. Da må det være mulig å jobbe i de samme menighetene. Åpen folkekirke mener det ikke lenger er grunnlag for å legge vekt på om en person er gift med en av samme kjønn ved tilsettinger i Den norske kirke.
Likestillings- og diskrimineringsloven slår fast at å diskriminere på «grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt». I §9 gis et unntak fra forbudet mot å diskriminere, når forskjellsbehandlingen har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.
Det slås fast at i arbeidsforhold (…) er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket.
Den norske kirke har gjennom ulike beslutninger og initiativ de siste årene gjort store framskritt når det gjelder anerkjennelse og behandling av LHBT+. Åpen folkekirke og våre folkevalgte har vært viktige pådrivere for denne utviklingen. Aller viktigst var innføringen av ny vigselsliturgi i 2017, slik at alle par kan få gifte seg i sin lokale kirke. Men fremdeles har kirkelige arbeidsgivere anledning til å benytte seg av unntakene i lovverket og diskriminere gifte homofile og lesbiske prester og andre vigslede medarbeidere ved tilsettinger.
Og i undersøkelsen som høsten 2020 ble presentert i rapporten «Å være en sak. LHBT+: holdninger og arbeidsmiljø i Kirken», rapporterer ansatte med LHBT+identitet om flere utfordringer. Deres tilbakemeldinger er viktig å lytte til.
Stavanger bispedømmeråd har vedtatt at de fortsatt ønsker å kunne diskriminere gifte lesbiske og homofile jobbsøkere. De andre bispedømmene har avsluttet praksisen og startet å likebehandle. Spørsmålet kirken som arbeidsgiver nå må ta stilling til, er om det fortsatt kan sies at egenskapen om å være gift med en av samme kjønn er av avgjørende betydning for utøvelse av yrket som prest, diakon, kateket og kantor i Stavanger, mens det ikke er det i Bergen, Molde, Kristiansand og Tromsø.
Det mener vi i Åpen folkekirke at det ikke er. Det er bakgrunnen for at vi har meldt sak til Kirkemøte om at Den norske kirke som trossamfunn skal slutte å benytte seg unntakene fra diskrimineringsforbudet. Kirken bør etter vår mening ha en helhetlig ansettelsespolitikk som ikke diskriminerer.
Vi mener at kirken ikke kan ha ulike syn på ansatte, alt ettersom hvor i landet de jobber. Forslaget vårt handler ikke om at det skal bli mindre rom teologisk uenighet i Den norske kirke, men om hva slags arbeidsgiver vi skal være.
Verdsatte mennesker
I biskopenes uttalelse i anledning at det er 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert, peker de tydelig på «gleden over at kirken har mange homofile og lesbiske medlemmer og ansatte» og at «de står sammen med hele kirkens lederskap i det målrettede arbeidet for likeverd, inkludering og mangfold». Slike ord forplikter og bør bety et enhetlig og likebehandlende syn på både nåværende og fremtidige ansatte.
På samme måte som jeg håper Vårt Land behandler ansatte likt uavhengig hvor i Norge de jobber eller kommer fra, trenger Den norske kirke en enhetlig og forutsigbar tilsettingspraksis og behandling av ansatte i alle bispedømmer.
