Nonnen Benedettas lesbiske forhold er filmatisert

«Jeg forstår ikke helt hvordan du kan bli anklaget for blasfemi for noe som skjedde i 1625,» uttalte regissør Paul Verhoeven under Cannes, ifølge det amerikanske magasinet Variety.

Benedetta baserer seg på en bok utgitt i 1986 om den italienske nonnen Benedetta Carlini, som døde i 1661. Boka, Immodest Acts: The Life Of A Lesbian Nun In Renaissance, er skrevet av historiker Judith C. Brown og beskriver Benedettas forhold til en annen nonne, Bartolemea.

Boka beskriver hvordan forholdet mellom nonnene ble avslørt og hvordan Benedetta ble fratatt sin rang og holdt under strengt oppsyn resten av livet.

DJEVELENS INSTRUMENT: Nonner og deres jomfruhet stod i en spesiell forbindelse med det gudommelige, som Kristi brud. De stod likevel i fare for å bli djevelens instrument, noe Benedetta også selv fryktet. I brudemystikken ble kvinnene heltedyrket, men de stod alltid nært et fall. (Giovanni di Paolo/CC BY-SA 3.0/Wikimedia Commons)

Manipulasjon og sosial kontroll

Vårt Land skriver at den 83 år gamle nederlandske filmregissøren Paul Verhoevens står bak filmen Benedetta. Filmen hadde premiere i hovedkonkurransen under årets filmfestival i Cannes og konkurrerte om Gullpalmen. Verhoeven har ved flere anledninger utforsket temaene som religion og seksualitet, som i Basic Instinct, Showgirls og Turkish Delight. I den nyeste filmen hans blir lesbisk seksualitet i et nonnekloster tematisert.

Lars Ole Kristiansen, redaktør i filmnettstedet Montages og fast inventar på filmfestivalen i Cannes, sier til Vårt Land at filmen handler om hvordan religionsutøvelse er knyttet opp til patriarkalske samfunnsordninger. Han mener filmen forteller om hvordan manipulasjon og sosial kontroll til alle tider har vært en del av religionens vesen.

– Samtidig retter den et komisk skråblikk på hvordan formidlingen av det religiøse antar sin form: Som en organisasjon som bruker kontroll og makt. På denne måten representerer Benedetta en trussel mot ordenen.

Kristiansen forteller at filmen inneholder enormt mye seksualitet og erotikk.

– Man kunne til og med kalt det «soft core erotikk». Noen vil kanskje si at det er umotivert nakenhet, samtidig er dette noe av Verhoevens auteur-teknikk. Han sjokkerer med nakenhet, men samtidig objektiviserer han kropper på en helt annen måte enn det Hollywood-filmer gjør. Det er noe bevisst uspektakulært, ikke-erotisk og usexy med måten han gjør det på.

Verhoeven har i et intervju med IndieWire sagt at han ville vise den katolske kirkens synder. Videre sier han at kvinner som brukte objekter i seksualakter ble dømt til døden, noe han ville vise i filmen. Dette er riktignok en fiksjonalisering av virkeligheten, da Benedetta aldri ble dømt til døden for å ha brukt sexleketøy.

Som regissøren selv sier i intervjuet, ville man på 1500-tallet dømt en kvinne til døden dersom hun hadde hatt et seksuelt forhold til en annen kvinne. I 1625 derimot, hadde kirken myknet litt opp. Kvinnen skulle fortsatt straffes, men ikke med døden. Derfor valgte Verhoeven å legge til en scene der Benedetta bruker en statuett av Jomfru Maria som et sexleketøy.

Historikeren E. Ann Matter har utfordret Judith C. Browns bruk av betegnelsen «lesbisk» for å omtale Benedetta. Hun mener at det er problematisk og anakronistisk å bruke denne betegnelsen i en tid der man mangler informasjon om kvinners seksualitet. I Browns bok konkluderer hun med at det nok ikke bare var Benedettas seksualitet som ble ansett som truende av kirken, men hennes autoritet som hun hadde fått gjennom visjonene.

– Visjoner var et utbredt fenomen på denne tiden, om enn svært uglesett av kirken, sier professor i idéhistorie, Unn Falkeid.

Hun sier at visjonære kvinner ofte ble ansett som problematiske og truende for kirken.

– Folk som påberoper seg autoritet gjennom åpenbaringer, overkjører på en måte kirkehierarkiet. Det er derfor profeter og visjonærer har blitt sett på som uromomenter i samfunnet.

Falkeid sier at det fantes mange politiske aktivister, både kvinner og menn, under motreformasjonen.

– Disse utfordret de politiske mandatene til kirken.

Kirken, på sin side, prøvde å få kontroll over disse enkeltmenneskene. Dette mener Falkeid også skjedde med Benedetta.

– Kvinnelige visjonærer ble beskyldt for alt mulig rart: For å være hekser, for å være gale. Kvinnestemmer har alltid vært ekstra truende.

Hver gang det er har vært en reformbevegelse, sier Falkeid, har de visjonære vært på banen – særlig kvinner. Videre sier hun at visjoner er en sjanger som mange i dag synes er litt rar, men at det var en stor og viktig sjanger i det tidlig-moderne Europa.

De som fikk åpenbaringer brukte ofte visjoner, gjerne apokalyptiske, og anvendte dem i nåtiden. Dette gjorde de for å kritisere ulike former for makt og for å analysere dagens situasjon. Dette var en måte å forstå tid, verden og kosmos på.

Falkeid synes det er synd om man legger mest vekt på Benedettas seksualitet, fremfor hennes visjoner og politiske betydning.

– Det er lett å legge for mye vekt på seksualitet. Jeg tenker at det er viktig å få fram hvilken kraft visjonære kvinner og menn har vært. De var politiske talere, og var svært viktige for fornyelsen av kirken. Ved å fokusere på Benedettas seksualitet, kan det være med på å redusere betydningen hennes visjoner hadde som noe sekundært. Jeg vil tro at hennes visjoner og åpenbaringer var viktigere for henne.

Verhoeven var tydelig irritert under Cannes-festivalen da han ble stilt spørsmål om filmens nakenhet og om sexscenene.

– Alle intervjuene har handlet om sexleketøyet. Seksualitet er livets essens. Hvorfor er vi så redde for å si sannheten? Vi er dyr, vi trenger babyer, ellers ville vår art falle fra hverandre, sa Verhoeven til Indiewire.

Filmnettstedet Montages skriver i en artikkel om Benedetta at filmens manusforfatter, Gerard Soeterman, var kritisk til at Verhoeven hadde fokusert mer på det erotiske enn den historiske og politiske konteksten i filmen. Som følge av dette ønsket han ikke å ha navnet sitt i filmen.

– Kunne ikke blitt laget i USA

Verhoeven har selv sagt at han ikke tror at han kunne laget filmen i USA, og mener det allerede var «umulig» for ham å finne skuespillere som ville spille inn erotiske scener i sin forrige film, Elle. Det var blant annet derfor at han valgte å filme Benedetta i Frankrike.

– Det hadde vært unaturlig av Verhoeven å vende tilbake til Hollywood nå. Han har etablert seg som filmskaper i Frankrike, og han har nok rett i det at han ikke kunne lagd Benedetta i USA nå, sier Kristiansen.

Under årets Cannes-festival er ikke denne nykonservatismen fremtredende i det hele tatt.

—  Lars Ole Kristiansen

I flere intervjuer har Verhoeven blitt spurt om hva han synes om dagens syn på seksualitet. Noen journalister kommenterte at man i dag var blitt mer konservativ når det gjelder seksualitet og nakenhet på film. Verhoeven har selv sagt at han misliker puritanismen rundt dette.

– Ikke satt sitt preg på Cannes

Dette mener Kristiansen er noe som har blitt importert fra USA, og at mange har importert amerikanske måter å tenke på. Han understreker likevel at det er flere sider ved saken.

– Vi har også i nyere tid fått en ny innsikt om hvordan man skal behandle skuespillere og at de ikke skal føle seg utbyttet eller presset av en regissørs grenseoverskridende ønsker. Her har det vært en god utvikling.

I tillegg mener Kristiansen at denne puritanismen overfor kropp og nakenhet ikke har satt sitt preg på Cannes-festivalen.

– Under årets Cannes-festival er ikke denne nykonservatismen fremtredende i det hele tatt. Dette bevises også av årets Gullpalme-vinner, Titane, som også er preget av mye seksualitet, identitet og som til tider er svært grafisk.