Er det protestantiske «Skrift-prinsippet» i krise? Det må det vel være, når «Oslo Misjonskirke Betlehem» (OMB) aksepterer homofilt samliv som etisk godt og rett.
Avisen Dagen reagerer på nylæren i OMB på denne måten: Selv om man er klar over hva bibeltekstene sier, velger man «å ikke bry seg om det» (Dagen 28.11.22). «Skriften alene» er blitt til «Skriften er borte».
Men om OMB skyver Skriften til side, så har man likevel en begrunnelse – i kirkesamfunnets ekklesiologi.
Fellesskapet i menigheten oppløses ikke om homofilt samliv aksepteres og ikke lenger regnes som synd. Men det er en forutsetning at samlivsrelasjonen er «juridisk forpliktende» og «offentlig», og den er basert på «trofasthet» mellom partene. I norsk lovgivning kalles en slik relasjon «ekteskap», slås det fast i Oslo Misjonskirkes samlivsdokument «Leve Sammen».
Tenkesettet er tydeligvis hentet fra Terje Hegertuns bok: «Det trofaste samlivet» (2021). Et nødvendig kjennetegn ved et gyldig ekteskap er for Hegertun og de som støtter ham, at partene oppfyller et etisk krav. Blir det oppfylt, foreligger et ekteskap – etter norsk lov.
Misjonskirken i Norge har som prinsipp at det rår samvittighetsfrihet i menigheten. Hva det innebærer, har kirkesamfunnets grunnlegger, evangelisten, Fredrik Franson, klargjort:
Menighetene «er organisert på Børneskabet til Gud som Grundlag, ikke paa Grundlag af Lighed i Opfatningen af visse Punkter saasom Daab, Nadverd, Helliggjørelse, Forsoning, Utvælgelse, Kristi Komme, Udtrædelse eller ikke af Statskirken, Kvindeprædikevirksomhed og saa videre.»
Da Det norske misjonsforbund (senere Misjonskirken Norge) ble stiftet i 1884, ble frihetsidealet uttrykt slik i grunnreglene: «Tilslutning til Missionsforbundet (…) kan skje uden Hensyn til forskjellig Opfatning i saadanne for Frelsen mindre viktige Ting, der ei stride mod Livet i Gud.» («Regler for Det norske Missionsforbund» 1884, § 3).
I Misjonskirken kan altså det enkelte medlem ha sin oppfatning og vurdering av for eks. dåpen, nattverden, frelsen i Kristus eller kirken. Men vedkommende kan ikke hevde at egen oppfatning er objektivt sann eller rett ut fra Skriftens lære og burde derfor være gyldig for og i menigheten. Innen dens rammer kan en slik individuell overbevisning ikke være noe annet enn subjektivt sann, altså for den som har den.
Misjonskirken har Skriften som grunnlag, men det som står i Skriften, for eksempel om dåp og nattverd, legges til side. Kan man gjøre det samme med ordningen ekteskap? Ja, det kan man, mener OMB. Men under forutsetning av at det etiske kravet om troskap og trofasthet legges til grunn. Dermed er troskap blitt konstituerende for ekteskapet som sådant?
Hva når det oppstår utroskap i forholdet, opphører det med å være ekteskap? Og hva er utroskap? Hvordan dokumenteres det? Her står problemene på rad. Det som for OMB synes uklart, er hva ekteskapet egentlig er.
Om det skjer utroskap i et heteroseksuelt ekteskap, så forsvinner ikke institusjonen ekteskap mellom dem som blir berørt. Det opphører heller ikke for omverdenen. Det er altså likevel en realitet. Det skyldes kriteriene for et ekteskap. Det forutsetter fullbyrdet seksuelt samliv, beror på konsensus mellom partene og er rettslig ordnet.
Troskap i relasjonen forutsettes, men relasjonen opphører ikke ved utroskap. Relasjonen må også avvikles rettslig, slik at det ikke lenger er noen gjensidig avtale mellom partene om å «dele bord og seng».
Dokumentet «Leve sammen» knytter et etisk kriterium til ekteskapet som ordning for å begrunne homoekteskapet. Men et slikt kriterium er egentlig umulig. For ekteskapsordningen kan ikke forankres i partenes evne til å opprettholde en individuell moralsk standard.
Det er den fullbyrdede sosio-seksuelle relasjon mellom de to, som også er rettslig sikret, som konstituerer ekteskapet. Det etableres ikke noe ekteskap ved at to mennesker ligger sammen.
OMB følger en typisk moderne oppfatning av forholdet mellom etikk og virkelighet. Under moderniteten er det vitenskapene som har monopol på å avdekke og bestemme virkeligheten. Ikke bare hva som er virkelig og ikke en illusjon, men også hvordan virkeligheten er. Poenget er at denne virkeligheten er «verdifri» og har intet formål.
Man konstaterer selvsagt at mennesker har og lever etter verdier og har formål for livene sine. Men det blir bare konstatert. Hva som er det rette og de sanne verdier, tar ikke vitenskapen stilling til. Men den virkelighet som da er etablert som vitenskapelig gyldig, kan vi selv «klistre» verdier på.
Verdiene er i virkeligheten subjektive. Blir det mange nok som står for de samme verdier og formål, blir de «objektive». Kvantiteten avgjør. Følgelig kan slike «verdier» skiftes ut og erstattes med nye. De ligger ikke fast. Men hva som er virkeligheten, blir det til sist den vitenskapelige observasjon og teori som avgjør. Men absolutte sannheter opererer heller ikke vitenskapene med.
Homofili, pedofili og andre seksuelle varianter observeres av vitenskapene. I dag har man (subjektivt) gjort homofil relasjon verdifull, og mange slutter opp om en slik mening. I morgen kan flere seksuelle minoriteter få merkelappen «verdifull».
I Skriften er det helt annerledes. Der har virkeligheten en iboende verdi og et formål. Verdi og virkelighet skilles ikke ad. Det ser vi både i etikken og i frelseslæren.
At Jesus er Guds Sønn, er ikke en tittel hans venner og disipler «klistret» på ham fordi de satte ham så høyt som religiøs skikkelse. Han var, er og blir Guds Sønn, fra evighet til evighet. Når Skriften beskriver ekteskapet, slår den fast en realitet. Samtidig har denne realiteten et formål, som betinger visse normer og rammer som skal bidra til å realisere formålet.
Bernt T Oftestad
