Etter at Stortinget har vedtatt et strafferettslig vern av radikal kjønnsteori med å inkludere begrepene kjønnsidentitet og seksuell orientering i straffelovens §185, er det grunn til å stille spørsmålet:
Hvor vil denne seksuelle revolusjonen ende?
Kan vi finne svaret i hos LHBTIQ-bevegelsens gamle helter? Spørsmålet ble aktualisert da kjønnsforsker Wencke Mühleisen i en kronikk i avisen Klassekampen 9. november problematiserer tidligere radikale intellektuelles forhold til pedofili.
Wencke Mühleisen var selv medlem av det radikale kunstnerkollektivet AAO i Østerrike. Dette kollektivet ble oppløst i 1991 og var ifølge Wencke Mühleisen det lengst eksisterende av de mange forsøkene på eksperimentelle levemåter innenfor den venstreradikale bevegelsen i Europa. I dette kollektivet ble barn og ungdommer utsatt for seperasjon fra foreldre og seksuelt misbruk.
Wencke Mühleisen skriver at en vanlig reaksjon fra foreldregenerasjonen på kritikk alltid er et men:
En vanlig reakson fra foreldregenerasjonen som var del av AAO, når de blir kritisert av andregenerasjonen er: «Ja, men…» Men-et munner alltid ut i en fortelling om hvor mye bra som tross alt preget kollektivet de første årene: Frigjøringsbestrebelsene fra autoritære samfunnsinstitusjoner, oppløsning av den tradisjonelle kjernefamiliens undertrykkelse av barn og kvinner, seksuell frigjøring.
Man forsvarer seg alltid med en frigjøringsfortelling, og det minner mye om dagens LHBTIQ-bevegelse. Det er de undertryktes kamp mot overmakten.
Selv har jeg alltid vært ytterst forsiktig med å knytte dagens seksuelle revolusjon opp til pedofili, men det er interessant at dagens helter, som også var 70-tallets helter, arbeidet for å legitimere den seksuelle relasjonen mellom voksne og barn, og Wencke Mühleisen skriver:
Jeg var ikke tidligere kjent med at det på 1970-tallet fantes «radikale» krefter i Europa som anså forbudet mot seksuelle relasjoner mellom voksne og mindreårige som noe man i frigjøringens navn burde avskaffe. Aktivister i Holland og Tyskland organiserte seg mellom 1960- og 1980-tallet som en subkulturell frigjøringsbevegelse. De hevdet at de som er imot seksuelle kontakter mellom voksne og barn, undertrykker barnas seksualitet. Noe av dette fant gjenklang helt inn i det tyske politiske partiet De Grønne samt innen FDP (Freie Demokratische Partei). I 1977 ble det offentliggjort et brev til det franske parlamentet med krav om legalisering av seksuelle kontakter mellom voksne og barn. Samme år ble det publisert en begjæring i Le Monde med problematisering av det samme forbudet, underskrevet av Michel Foucault, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir.
Altså, når forbildene, og de som skapte det ideologiske grunnlaget for dagens LHBTIQ-bevegelse, argumenterte for legalisering av pedofili, og den «frigjøringsbevegelsen» de var en del av var, legitimerte seksuelt misbruk av barn, er det ikke vanskelig å tenke seg hva dagens seksuelle revolusjon kan føre til.
Heltene er de samme, men samfunnet er langt mer mottakelig for de ideene som Foucault med flere forfektet.
De radikale ideene til venstresiden ble på 1970-tallet ikke annet enn praksis i små og isolerte miljøer. Nå utøves de i fullskala operasjoner.
Den ideologiske virkelighetsforståelsen som gjorde det mulig å forsvare seksuelle relasjoner mellom barn og voksne er i dag utgangspunktet for læreplaner i norsk skole. LHBTIQ-bevegelsens budskap dyrkes fra barnehagen av. Barn blir altså indoktrinert med det samme syn på seksualitet, samliv og kjønn som den ekstreme venstresiden dyrket på 1970-tallet.
Da er det grunn til å frykte at vi til slutt får et samfunn som ikke evner å si nei til det vi en gang visste var overgrep.
