Mandag vedtok bispedømmerådet i Agder og Telemark å gå bort fra praksisen med å be om opplysninger om samlivsform ved nyansettelser. Det var svært jevnt, fem mot seks stemmer. Kai Steffen Østensen, leder for bispedømmerådet, brukte sin dobbeltstemme.
Stein Reinertsen, biskop i Agder og Telemark bispedømme, var blant dem som stemte for å fortsette av dagens praksis, og sier til Vårt Land at det ikke er uviktig for en kirke hvordan deres ledere ordner sitt samliv:
– Jeg stemte for å holde oss til dagens praksis fordi jeg tenker at formuleringen om samlivsform rommer mer enn bare likekjønnet vigsel. Det er ikke uviktig for en kirke hvordan dens ledere ordner sitt samliv.
Han bemerker at formuleringen som ikke lenger skal brukes i bispedømmerådets stillingsannonser, ikke utelukket at mennesker i likekjønnede ekteskap kunne bli ansatt – ettersom der stod at «samlivsform kan bli tillagt vekt».
Det er bispedømmerådets flertall som velger i hvilken grad det skal tillegges vekt i hver enkelt sak. Er det et flertall for å ansette personer som lever i likekjønnet ekteskap, ville vedkommende bli ansatt også med den formuleringen vi har hatt. Nå har vi ikke samme muligheten til å spørre om andre typer samlivsformer, noe vi burde hatt også i fremtiden.
Reinertsen forteller at denne praksisen gjelder ansettelse av prester. I Den norske kirke bestemmer bispedømmerådene selv om de vil innhente opplysninger om samlivsform ved ansettelse av prester.
Tretten år med splittet syn
I likestillings- og diskrimineringsloven er seksuell orientering listet opp som én av flere ting arbeidsgiver ikke kan innhente opplysninger om i ansettelsesprosessen. Unntaket er «hvis opplysningene har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet». Det er hvorvidt samlivsform har betydning for utøvelsen av presteyrket, det stadig er uenighet om.
Under Kirkemøtet i november 2007 ble det flertall for å akseptere at det eksisterer to forskjellige syn på å ansette prester som lever i partnerskap eller homofilt ekteskap.
Stein Reinertsen utelukker ikke at det i teorien hadde vært fordelaktig om Den norske kirke la seg på én praksis i dette spørsmålet, men understreker likevel at dette er en spenning kirken har levd med siden 2007.
– I Den norske kirke er det spenninger knyttet til dette spørsmålet, og det må vi bare fortsette å leve med, sier biskopen.
