Vi har nettopp lagt bak oss juni, måneden som i store deler av den vestlige verden står i tegnet til Pride. Hva mange gir uttrykk for, er at det må være mulig å støtte markeringen av Pride, delta i Prideparader ol uten å bli tatt til inntekt for synspunktene til organisasjonen FRI. Flere sier at de støtter homofiles rett til ekteskap, men tar avstand fra resten av budskapet til FRI. Spørsmålet er om det er mulig.
I tiden før den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt i 2008 var det vanligste argumentet at man ønsket å inkludere de homofile inn i de trygge og stabile rammene til ekteskapet, men bare uka etter at loven ble vedtatt, kom regjeringen Stoltenberg med en handlingsplan for lesbiske, homofile og transpersoner som viste hvor veien gikk videre. Nå var det normløshet og flytende kjønnsidentitet som ble premissene for videre lovgivning, og vi fikk resultatet i diskrimineringsloven i 2013 og loven om juridisk kjønn i 2016. Det normative utgangspunktet for retningsskiftet var Yogyakartaprinsippene som la til grunn en ny forståelse av menneskerettigheter. Vi kom i den situasjonen at det å begrense familiebegrepet til heterofile og homofile par var i strid med menneskerettighetene, samtidig som vi ikke kunne begrense adgangen til det å få barn. Det ble statens oppgave å dekke ethvert behov og ønske etter hvert som den tekniske utviklingen gjorde det mulig. Uten debatt ble postmodernismen statens bærende ideologi.
På samme tid ble forståelsen av kjønn radikalt endret. Biologiske sannheter ble forkastet og den subjektive kjønnsidentiteten ble utgangspunktet for hvilket kjønn et menneske har, og staten stilte opp med kjønnsbekreftende medisinske behandling til de som mente de var født i feil kropp. Et budskap som har blitt sentralt i både barnehagers rammeplaner og skolens læreplaner.
Denne endringen i vår virkelighetsforståelse ble nylig bekreftet i regjeringen Solbergs nye handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika 2021–2024. Med sin vektlegging av interseksjonalitet stadfestes også postmodernismen som vår tids rette lære.
En samlet regjering sier at målet er å sikre at alle skeive får innfridd sine rettigheter slik de følger av internasjonale menneskerettigheter og Grunnloven, på lik linje med alle andre, og Norge vil fremme menneskerettigheter og likestilling for seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter.
Det er dette budskapet som blir feiret under Pride-arrangementer, og det er et budskap som sammenfaller med organisasjonen FRIs politiske plattform. FRI er da også tydelige på at det er nettopp de som står bak feiringen. I et slikt perspektiv blir derfor ønsket om å begrense den seksuelle revolusjonen kun til homofile og lesbiske par både i strid med menneskerettighetene og like ekskluderende som ønsket å ville begrense ekteskapet til heterofile par, det er nemlig de som bryter normer for kjønn og seksualitet som skal beskyttes og fremheves.
Det er ønskelig om diskusjonen knyttet til vår tids seksuelle revolusjon tar utgangspunkt i det som er de faktiske realiteter og ikke i ønsketenkning. Det er ikke mulig å si ja til bare deler av Pride. Vi er vitne til innføringen av en virkelighetsforståelse som snur opp ned på all tradisjonell forståelse av kjønn og samlivsetikk, og det er hva man fremmer når man sier ja til Pride.
