Den internasjonale LHBTQ+-bevegelsen kommer i Norge primært til uttrykk gjennom organisasjonen «Fri – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» og dens Pride-arrangementer mange steder i landet.
I Dagen (6/7) skrev jeg en kronikk om Pride-feiringens ideologiske røtter. I Dagen (27/7) skrev leder av Åpen Folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen, en artikkel under overskriften «Pride er ingen ideologi, men kamp for frihet». Her vil jeg begrunne at Pride-bevegelsen er uttrykk for en ideologi.
Ordet ideologi kan brukes i nøytral betydning om «et mer eller mindre sammenhengende sett av verdier, prinsipper og holdninger som mobiliserer eller veileder politisk og sosial handling» (civita.no).
I sin bok «Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre» (1999) foretar sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk en kritisk analyse av 1900-tallets ideologier. Han viser til at en ideologi er avhengig av tilslutning fra mennesker med felles sosial tilhørighet og interesser, samtidig som ideologien presenteres som den beste for samfunnet som helhet.
Ideologien er ofte uttrykk for en fordreid virkelighetsoppfatning. Noen vil bli undertrykt eller skadelidende dersom ideologien blir dominerende. En ideologi vil ofte forsøke å unngå nærgående kritikk.
Nyliberalismen står særlig i fokus i Sigurd Skirbekks bok. Han påviser at det dreier seg om en ideologi, før han kritiserer den. Jeg vil hevde at Pride-ideologien kan betraktes som en radikalisert gren av nyliberalismen, og at deler av Skirbekks analyse kan anvendes på denne. Her vil jeg spesielt rette søkelyset på tenkningen som ligger til grunn for Fris politiske plattform, vedtatt i 2018.
Pride-ideologien har vokst frem i et postmoderne klima, der den overleverte kulturen betraktes som tidsbestemt og foreldet og noe individet bør frigjøre seg fra. Menneskets mål er å realisere seg selv gjennom behovstilfredsstillelse.
Særlig viktig er seksualdriften. Ingen seksuell atferd skal betraktes som umoralsk, så sant den skjer frivillig. Ingen samlivsform skal foretrekkes fremfor andre. Sex og samliv er en privatsak. Alle skal kunne leve ut sin seksualitet uten skam.
Karakteristisk for Pride-ideologien er at individets identitet defineres med grunnlag i den enkeltes forståelse av sin egen seksualitet. Mens mennesker tidligere har knyttet sin identitet til medfødt rase, nasjonalitet, kjønn (biologisk bestemt), religion, familie, yrke og interesser, er identiteten her i utpreget grad knyttet til kjønn (som man kan velge selv), seksuell orientering og kjønnsuttrykk. Nå skal alle fremtre som heterofile, homofile, lesbiske, bifile, skeive mm.
Fris politiske plattform er et tydelig uttrykk for denne ideologien. Her skal bare kort nevnes: Prostitusjon anses som en samfunnsgagnlig tjeneste.
En familie skal kunne bestå av flere enn to voksne. Voksne i alle familieformer har rett til å få barn. Fri vil at alle barn fra barnehagealder blir undervist i deres ideologi gjennom opplæringsprogrammet kalt «rosa kompetanse», som støttes av våre myndigheter.
Ferske lærebøker i skolen er sterkt preget av dette! Pride-ideologiens kjønnsforståelse er helt løsrevet fra biologiske fakta og historisk tradisjon. Enhver skal kunne velge sitt kjønn fritt. Dette fikk i 2016 stortingsflertallets tilslutning i Lov om endring av juridisk kjønn.
Konsekvensene er problematiske. Hva tenker barn når de fra barnehagealder får høre at de kan ha et annet kjønn enn «det de ble tildelt ved fødselen» (for å anvende Fris ordbruk)?
I Norge fødes hvert år bare 10-15 barn hvor kjønnet er uklart. Hvorfor skal da alle barn påtvinges usikkerhet om sitt kjønn?
I Norge fødes hvert år bare 10-15 barn hvor kjønnet er uklart. Hvorfor skal da alle barn påtvinges usikkerhet om sitt kjønn? Anne Wæhre og Kim Tønseth ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme på Rikshospitalet (NBTS) har uttrykt bekymring over «en eksplosiv økning i tenåringsjenter som vil skifte kjønn».
Det er et faktum at alle mennesker bærer med seg arvestoffer fra sin biologiske mor og far. Pride-ideologien vil bryte ned denne grunnleggende mor-far-barn-relasjonen i et mangfold av familieformer.
Hvor finnes idealet om monogam troskap og varig kjærlighet i denne ideologien? Hva skjer med ungdom som får høre at de fritt bør utprøve ulike former for seksuell atferd for å finne ut hva som fungerer best for dem?
Seksuelle overgrep skjer i stadig yngre årsklasser. Er det underlig at mange unge opplever meningsløshet, får psykiske problemer og søker trøst i rusmidler og utagerende atferd?
Alle tidligere samfunn har funnet det nødvendig å regulere seksualiteten. Monogamiet har gjennom historien muliggjort større sosial likhet, flere rettigheter for kvinner, større beskyttelse av barna og mindre seksuelt motivert vold.
Familiehistorikeren Carle C. Zimmermann fant at forfallsperiodene i gresk og romersk sivilisasjon hadde sammenheng med løsere familieformer og aksept av forskjellige former for seksuell perversitet. Sosialantropologen George Murdock fant kjernefamilien igjen i alle de 250 samfunnene som antropologen på midten av 1900-tallet hadde noenlunde sikre data om.
Far-mor-barn-relasjonen var overalt en sosial enhet med viktige oppgaver. Den russisk-amerikanske sosiologen Pitirim A. Sorokin har beskrevet hvordan den kommunistiske revolusjonen i Sovjet førte til oppløsning av den «borgerlige» familien og seksualmoralen.
Resultatet ble så ille at politikken måtte reverseres. Pride-ideologien ser bort fra slike historiske erfaringer.
Det liberale dilemma blir oversett i Pride-ideologien. Dersom de liberale krever at alle skal tolke virkeligheten og vise liberalitet på samme måte som de selv, er de ikke lenger liberale i ordets opprinnelige betydning.
Ekte liberale viser ekte toleranse. Ekte liberale aksepterer menneskerettene som respekterer foreldrenes rett til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.
Fri fremstiller seg selv som forkjemper for generelle menneskerettigheter. Men faktum er at å inngå ekteskap med en av samme kjønn eller å velge sitt eget kjønn har aldri vært anerkjent som menneskerettigheter.
Kritiske røster blir ofte oversett eller motarbeidet. Taushet er en hersketeknikk. Kritikk bør møtes med saklig argumentasjon. Det skjer ikke dersom meningsmotstandere blir stemplet som homofobe og intolerante fordi de ytrer seg kritisk til likekjønnet ekteskap eller Fris politiske program.
Pride-ideologien inneholder alvorlige selvmotsigelser. På den ene siden lærer man at kjønn og seksualitet kan utvikles og endres i løpet av livet. Samtidig slår man fast: «Forsøk på å endre andres identitet og seksualitet skal ikke forekomme.»
Man forkaster såkalt «homoterapi». Samtidig støtter man at alle skal kunne endre sitt eget kjønn over internett. Kjønn er imidlertid medfødt, med ytterst få biologiske unntak. Men Fri fremmer intet forbud mot å påvirke barn til å tenke at de har et annet kjønn enn det de ble «tildelt ved fødselen».
Det finnes mange tegn på Pride-bevegelsen fremmer en ideologi som vil få stadig tydeligere negative konsekvenser for individ og samfunn.
Utfordring til Åpen Folkekirke: I Fris politiske plattform står det at de årlige festivalene og arrangementene har til formål å «synliggjøre lhbti-personer» og å være «en viktig møteplass for vår målgruppe». «Det er viktig at Fris lokalavdelinger står som avsendere av festivalene i Norge,» kan vi lese.
La meg avslutte med å utfordre Gard Sandaker-Nielsen. Han er leder av det kirkepolitiske partiet som har flertallsmakten i Den norske kirke. Jeg vil påstå at Pride-bevegelsens ideologi på grunnleggende måte er i konflikt med kirkens lære.
Nå skriver Sandaker-Nielsen at man ikke trenger å være enig i alt for å være med i Pride- toget. Det sier også ledere i Fri, som ønsker bred deltakelse.
Åpen Folkekirke har åpenhet som ideal. Derfor bør han svare på følgende spørsmål: Støtter Åpen Folkekirke den ideologien som Pride-festivalene fremmer, og som Pride-flagget er en samlende fane for?
I tilfelle svaret er nei: På hvilke punkter tar Åpen Folkekirke avstand fra Fris politiske plattform?
Jon Kvalbein
